TANKEN BAKOM BLOGGEN MIN!

Dette er ei side på nynorsk om det å konvertere til katolisismen. Sjølv konverterte eg i 2007, etter ei kronglete reise mellom ulike tankar og sekter som alle kalla seg for kristne utan å ha noko koppling til den 2000 år gamle Kristendomen. Eg skulle ikkje ynskje nokon annan å måtte famle seg fram på same vis som eg var tvungen å gjere.

Me lever i ei tid då dei som utgjer seg for å vere den sanne Katolske Kyrkja i røynda er ei røvarsekt som ikkje er med på å fremje tradisjonell katolsk tru, men heller gjer alt dei kan for å myrkleggje den sanne læra som me har fått overgjeve ifrå Apostlane og fram til i dag.


I tillegg har over 400 år med protestantisme gjort at dei kristne røtene i Noreg er vel kamuflerte, og me har vorte proppa med Lutherpropaganda frå vogga til grava i fleire generasjonar. Historiske bøker og vitnesbyrd har vorte øydelagde, kyrkjer tekne over av andre, evangeliet utvatna, Bibelen feilaktig oversett i utallige utgåver og mennesket har hamna i sentrum istadenfor Gud. Og for ikkje å snakke, me har vorte overgjevne til den upålitelege subjektiviteten som gjer at ingen er samde om nokon ting, fordi me har skild oss frå den Sanne ModerKyrkja og den Apostoliske læra.

Denne bloggen har som mål å vere ei hjelp for dei som søkjer seg attende til det som ein gong var, og ei oppmuntring for dei som allereie er innanfor, men som kjenner seg isolerte og åleine imellom heidningar i eit land som er like kaldt i dag som det var innan det vart Kristna- like inn i sjela.

torsdag 2. september 2010

St Denis- del 1/2, henta frå "Dei gyldne legendane", samla i 1275.

(St. Denis sitt liv og martyrdød vart nedskrive av Methodius av Konstantinopel på det greske målet, og Anastasius, som var ein av Roma sine Bibelskriftlærde, som Hinchmar, biskopen av Rheims og stadfestar, skreiv om han på det latinske målet.)

Om den Heilage Denis.
Sankt Denis Areopagite vart omvend til den sanne trua på Jesus Kristus av Sankt Paulus Apostelen. Han vart kalla Areopagite på gata der han budde, og på denne gata låg Marstemplet, for athenarane namngav alle gater etter den (av)guden som dei tilbad i omeigna. Nett på denne gata tilbad dei Mars(av)guden, som dei kalla for Areopage, då Areo tyder Mars og pagus tyder gate. På plassar der dei tilbad Pan, kalla dei gata for Panopage, men av alle gater var Areopage den viktigaste, då eidle menn valfarta henne, og på denne gata kunne ein finne dei lærde i liberal kunst, og Denis budde og på denne gata, då han var ein rett stor filosof. Ettersom visdomsfrøet frå Gud sjølv var i han vart han omtala som Theosofus, det vil seie "ein kjennar av Gud." Og ein viss Apollophanes var den næraste filosofikollegaen han hadde. Ein annan kollega var Epicureans, som sa at all menneskeleg glede var å finne i nytesykja i kroppen. Og Stoics må og nemnast, som meina at den same lukka berre var å finne i dygda mot.
          
 Og det hende seg nett på den dagen då vår Herre leid på Krossen, at myrke låg over heile verda, men filosofane som var i Athen kunne ikkje finne noko naturleg forklaring på kvar dette myrke kom ifrå. Og det var ikkje ei naturleg solformyrking, for månen var vekke frå sola ettersom han var 15 dagar gamald, og var difor i perfekt avstand frå sola. Dessutan tek ikkje ein eklipse vekk ljoset over kvar ende del over heile den universelle verda, og solformyrkingar varar ikkje i 3 heile timar. Det var dessutan slik at denne eklipsen tok vekk alt dagsljos, nett som St. Lukas seier at vår Herre leid i alle sine lemmar; og denne eklipsen var i Heliopolis, i Egypt, i Roma og i Hellas. Orosius fortel at det var myrke i Hellas og heilt i utkantane av Vetleasia, og han sa at då vår Herre vart nagla til Krossen var der eit voldsamt bulder og jordskjelv gjennom verda. Steinane vart brote i bitar, fjella rivna, reint store elvar delte seg i mange delar, fleire enn dei bruka å gjere, og nett på den dagen, frå den sjette timen og fram til den niande timen mista sola sitt ljos gjennom alle land i den universelle verda. Og den natta kunne ein ikkje sjå ei ende stjerne i heile Egypt, og dette påminna Denis sin ven Apollophanes om i epistelen sin: Og heile verda var lagt i eit obskurt myrke, ja kvar ende diameter kom lidande attende til oss, og sola leid tyngre enn nokon sinne, og me var utan kunnskap å hente mot ifrå, heller ikkje kunne me forstå dette mysteriumet i vår kjennskap og visdom. Og Apollophanes, spegel av doktrine, kva skal eg seie om desse løynde og gøymde tinga? Eg gjev deg dei som vedlegg og legg dei i dine hender, som til ein gudommeleg munn, og ikkje som menneskeleg skjøn og tale. Svaret som han gav var: Å gode Denis, dette er mutasjonar av gudommelege ting, og det peika heile tida på den dagen og det året som Paulus, vår doktar, tala om til våre døve øyrer. Og etter teiknet som var at alle menn gret, som eg hugsar på no, har eg komme fram til den fulle sanninga og har vorte løyst ifrå dei falske lenkene. Dette er orda av Denis som han skreiv i sin epistel til Polykarp, og til Apollophanes, då han sa: Me var, me to, i Heliopolis, og me såg månen på himmelen røre seg utan ordning, og tida var ikkje passande. Og igjen frå den niande timen og fram til kveldsongstimen, observerte me diameteren på sola som er fastsett over alle naturlege ordningar, og eklipsen som me såg byrja i aust og inn mot sentrum av sola. Etter dette gjekk den attende, uskada etter dette unormale fenomenet, heilt motsett frå det det brukar å vere med utgongspunkt i sola sin diameter. Slik vart det at Denis og Apollophanes drog til Heliopolis i Egypt med eit ynskje om å lære seg astronomi. Og seinare drog Denis attende. At den ovanfor nemnde eklipsen tok vekk alt ljos frå dei universelle delane av verda, kan me og sjå at Eusebius vittnar om i sine eigne krønikebøker. Her seier han at har lest i diktatane hjå Ethnicianarane at der var i Bithynia, som er ein provins i Vetleasia, eit stort jordskjelv og dessutan det djupaste myrke som ein kan tenkje seg, og at det i Nicene, som er ein by i Bithynia, var slik eit skjelv i jorda at det kasta ned hus.

 Det står og skrive i Scholastica Historia at filosofane kom fram til dette, då dei sa: Gud av naturen leid døden, eller so var det slik at dei naturlege ordningane i denne verda var i oppløysing, eller at elementa levde sitt eige liv, eller at Gud av naturen leid og elementa hadde medynk med Han. og på ein annan plass er det sagt at Denis sa: Denne natta tilkjennegav at det nye ljoset i verda skulle komme. Og dei i Athen laga til denne Guden eit altar, og sette på det denne tittelen: "Dette er eit altar til den ukjende Gud." Og på kvart ende altar som dei hadde til sine gudar, bruka dei å sette ein tittel ovanfor for å syne kven altaret var dedikert til. Og kvar gong athenarane skulle ofre til denne ukjende Guden, seier filosofane: Denne Guden hadde ikkje bruk for gudane våre, men fekk oss til å knele ned framfor Han og be med iver, for Han fann ikkje behag i dyreoffer men i vår djupe andakt. Og seinare, då den velsigna Sankt Paulus kom til Athen, diskuterte dei epicureanske filosofane og stoicarane med han. Nokre av dei sa: Kva vil denne ordsåmannen seie? Og andre sa at han kom med ein straum av nye gudar som er demonar. Difor tok dei han med seg til filosofigata, for å undersøke denne nye læra, og dei sa til han: Har du noko nytt og koma med? Me vil vite kva det er du har med til oss. For Athenarane var berre interesserte i å få høyre noko nytt. Og slik vart det, at då St. Paulus hadde sett alle altera deira, la han merke til eit altar til ein ukjend Gud. Og Paulus sa: Den Gud som de ærar men som de ikkje kjenner, Han er det som eg syner dykk er den Sanne Gud som skapte himmel og jord. Og etter dette sa han til St. Denis, som han innsåg var den mest lærde i gudommelege ting: Denis, kven er Han, den ukjende Guden? Og Denis svara: Han er i sanning ein Gud som mellom gudar  ikkje har synt seg, men for oss er Han ukjend, ein som kjem inn i denne verda for å regjere utan ende. Og Paulus sa: Er Han då berre ein mann, eller ein ande? Og Denis sa: Han er Gud og mann men Han er ukjend, for Hans samtalar er i Himmelen. Då svara St. Paulus: Dette er Han som eg forkynner, som steig ned frå Himmelen og tok på seg vår menneskelege natur, leid døden og stod opp ifrå dei døde på tredje dagen.

              Då Sankt Denis held fram å diskutere med Sankt Paulus, hende det seg at ein blind mann passerte dei, og med det same sa Denis til Paulus: Om du seier til denne blinde mannen i namnet åt Guden din: Sjå! og han får synet att, skal eg med det same tru på Han, men du skal ikkje bruka manande ord, for det kan hende at du kjenner til slike formlar som har stor makt og dygd. Og St. Paulus svara: Eg kan skrive ned orda, som er desse: I namnet åt Jesus Kristus, fødd av ei møy, krossfesta og død, som stod opp att og for opp til Himmelen, og derifrå skal koma att for å døma verda: Sjå! Og for at all tvil skulle fjernast, sa Paulus til Denis at Denis sjølv skulle uttale orda. Og då Denis hadde sagt desse orda nett slik som dei stod til den blinde mannen, med det same fekk han synet att. Og so vart Denis døypt ilag med kona Damaris og heile hans hus. Han vart ein sann Kristen mann og vart instruert og opplærd i tre år av St. Paulus, og han vart ordinert biskop av Athen, og var der i predikasjon, og omvende den byen, og store delar av den regionen til den Kristne trua. Og det vert sagt at St. Paulus synte han kva han såg då han vart rykka inn i den tredje Himmelen, som St. Denis sa og sjølv synte på ulike stader, ettersom han pratar so tydeleg om englehierarkia, og om dei ulike ordrane og disposisjonane og embeta deira, slik at det vert annteke at han ikkje lærde alt dette av nokon annan, men berre av han som vart rykka inn i den tredje Himmelen, og har sett alle ting. Han fløymde over av profetisk ande som det kjem fram i ein epistel som han sende til Johannes Evangelisten, på øya Patmos, der han hadde vorte send i eksil. Og han profeterte for Johannes at at han skulle kome attende, med desse orda: Gled deg du høgt elska, vidunderleg og verd å lengte etter, du som er elska, du skal verte frisleppt frå dette fangenskapet som du er i på Patmos, og skal vende attende til landet Asia, og du skal halde fram å fylgje din gode Gud, og Hans gode verk, og skal gje dei vidare til dei som kjem etter deg. Og som det kjem fram og synast i boka om dei heilage namna, var han til stades ved dødsleiet til den velsigna Maria Møy. Og då han fekk høyre at Peter og Paulus hadde vorte fengsla i Roma under Nero, ordinerte han ein Biskop under seg, og drog i veg for å vitje dei. Og då dei vart martyrar og for heim til Gud, og Clement vart sett i stolen i Roma (annan tittel på Paven), gjekk det ikkje so lengje før han vart sendt av Clement til Frankrike, og med seg i fylgjet sitt hadde han Rusticus og Eleutherius. Dei kom fram til Paris og omvende mange menneske der til trua, dei sette opp mange kyrkjer og plasserte i desse menn av ulike ordinasjonar. St. Denis lyste av slik himmelsk nåde at, då avgudsbiskopane i avund rørde folket opp imot han, og folket kom for å øydeleggje han, med det same dei fekk sjå han, forsvann all ondskap frå dei og dei byrja å bøye kne framfor han, og oppfyllde av gru rømde dei ifrå han alle som ein...
forts. fylgjer...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Følgere


Vitjarar