Å sanne syndene sine utan ein prest til stades!

I desse tider då ein gjerne ikkje har ein prest i nærleiken som ein kan gå til for å skrifte sakramentalt, vert det enno viktigare å sanne syndene sine dagleg. Kyrkja har utvikla ei bøn nett for slike høve. Etter at du har ransaka samvitet ditt og sanna syndene dine framfor Gud, kan du be ei bøn som på engelsk vert kalla for "The Act of perfect Contrition." (Ei handling av perfekt anger for synd.) Det er då sjølvsagt ikkje nok å berre ramse opp bøna med leppene. Tanken er at ein skal koma til Gud med eit angrande hjarte og be om tilgjeving og miskunn. Det er dessutan viktig at ein kjem til Gud med intensjonen å sanne dei same syndene sakramentalt hjå ein prest so snart høvet byr seg. Ei bønestund kan innleiast med desse orda:

Eg bekjenner til Allmektig Gud, til Velsigna Maria, evig Møy, til Velsigna Mikael Ærkeengelen, til Velsigna Johannes Døyparen, til dei heilage Apostlane Peter og Paulus og til alle Helgena at eg har synda i tankar, ord og gjerningar, av mi skuld, av mi skuld, av mi store, sorgfulle skuld.
           Difor tryglar eg deg Velsigna Maria, evig Møy, Velsigna Mikael Ærkeengelen, Velsigna Johannes Døyparen, dei heilage Apostlane Peter og Paulus og alle Helgenar om å be til Herren vår Gud for meg.
Måtte den Allmektige og evige Gud innvilge oss forlating, utløysing og utfriing frå alle våre synder.
Måtte den Allmektige Gud sjå i nåde til oss, tilgje oss alle våre synder og føre oss til det evige livet.
Å Heilage Ande, Min Gud; kom til mi hjelp, eg ein syndar. Hjelp meg å ransake samvitet mitt, å sanne alle syndene mine med perfekt anger og å rette til livet mitt. Amen

(Her kan du stoppe opp, lytte til samvitet ditt og sanne alt du kjem på. So bekjenner du alt høgt for Gud..
Eg sannar at eg har..osv..)
ETTER AT DU HAR SANNA SYNDENE DINE SEIER DU:
Å min Gud, eg er hjarteleg lei meg for at eg har fornærma Deg og eg foraktar alle mine synder, fordi eg fryktar tapet av Himmelen og plagene i helvetet. Men mest av alt fordi dei syndene eg har gjort fornærmar Deg, å min Gud, som er berre god og som fortener all min kjærleik. Eg har ein fast intensjon, med di store miskunns hjelp, å sanne syndene mine, å gjere bot og å forbetre livet mitt fullt og heilt. Amen

Problemet med at ein ikkje alltid har høve til å sanne syndene sine Sakramentalt hjå ein Prest, er at ein i slike høve må oppnå perfekt anger for å verte løyst frå synda. I skriftesakramentet er UPERFEKT anger nok for å verte løyst frå synda. Med "uperfekt anger" meinast at du ber om tilgjeving fordi du veit du har gjort feil og fryktar å hamne i helvetet og gå miste om Himmelen.
            Men PERFEKT ANGER er mykje vanskelegare å oppnå. Ein slik angrande syndar kjem til Gud med sorg fordi han har såra Gud, som han elskar so høgt. Angeren bottnar slik i kjærleiken til Gud og ikkje berre i den personlege frykta for smerte og død. Perfekt anger er naudsynt for å verte løyst frå synda utanom skriftesakramentet. Men det er ikkje umogeleg, då Gud er full av miskunn, og framleis ser til sine sauer i vanskelege tider. Ein må sanne syndene sine kvar dag, gløym ikkje det!

Ei bøn frå bøneboka "Raccolta" som er meir tydeleg når det gjeld perfekt anger er denne:
Min Gud, eg trur på Deg, eg vonar på Deg, eg elskar Deg over alle andre ting av heile mi sjel, av heile mitt hjarte og av all mi styrke; eg elskar Deg då du er uendeleg god og verdig å verte elska; og då eg elskar Deg, angrar eg av heile mitt hjarte at eg har fornærma Deg; sjå i nåde til meg ein syndar. Amen
(300 dagar med avlat)

Vedkjenning av tru når ein skal konvertere frå ei falsk lære til Katolske Kyrkja.

Dette er ei skrift forfatta av Kyrkja sjølv i høve der nokon skal ta steget inn i den Katolske Kyrkja. Personen er nøydd til å avseie seg (abjuration) dei falske lærene sine fyst og å bekjenne ei tru på Den Sanne Kyrkja. Dette må gjerast framfor ein prest, men i tider som dette kan ein gjere dette sjølv framfor Gud, med intensjonen å gjere det framfor ein prest med det same høvet byr seg. Etter at ein har gjort dette vert ein Katolikk og kan ta del av Sakramenta og tilbedinga av den Eine Sanne Guden innanfor Kyrkja.  

SANNING AV TRU:

Eg .............(namn), no medan eg har dei heilage Evangelia framfor augene mine, som eg rører med handa mi, vel vitande om at ingen kan verte frelste utan den trua som den Heilage Katolske Romerske Kyrkja held på, trur og lærer, og som eg til mi store sorg har gjort urett imot, gjennom at eg har halde for å vere sanning og trudd på lærer som går imot Hennar lærer. (Ver gjerne spesifik og nemn dei heresiane som kjenneteiknar sekta du har vore med i.)
         Eg sannar no, med sorg og anger for mine tidlegare feilsteg, at eg trur at den Heilage Katolske Apostoliske Romerske Kyrkja er den ende og den sanne Kyrkja, grunnlagd på jorda av Jesus Kristus, som eg underkastar meg av heile mitt hjarte. Eg trur på alle trusartiklar som Ho openberrar for meg til tru, og eg avviser og fordømer alt som Ho avviser og fordømer, og eg er no klar til å fylgje alt som Ho byd meg å fylgje. Og særskild sannar eg at eg trur på:

Ein ende Gud i tre guddommelege Personar, distinkte frå og like til kvarandre- det vil seie Faderen, Sonen og Den Heilage Anden.

Den Katolske læra om Inkarnasjonen (at Gud vart menneske), lidinga, døden og oppståa til Jesus Kristus og den personlege samanskipinga av Jesu to Naturar- den guddommelege og den menneskelege, det gudommelege Moderskapet til den Høg Heilage Maria ilag med hennar lytelause møydom.

Det sanne, ekte og substansielle nærveret av Lekamen og Blodet, ilag med Sjela og Guddommelegheita av Vår Herre Jesus Kristus i Det Heilage Sakramentet Eukaristinen.

Dei sju Sakramenta innstifta av Jesus Kristus for vår frelses skuld, dvs: Dåp, Konfirmasjon, Eukaristin, Bot, Siste Salvinga, Heilage Ordinasjonar og Ekteskapet.

Skjærselden- for at dei døde skal stå opp att, evig liv, og at den romerske leiaren, Paven, er øvste styrande, ikkje berre i æra men og i utføring. Han er etterkomaren til St.Peter, Jesu Kristi Vikar, Prins av Apostlane.

Venerasjonen av alle Helgena og av deira avbilde. Autoriteten til den Apostoliske og Kyrkjelege Tradisjonen, til dei heilage Skriftene, som me må tolke og skjøne berre ut ifrå det som vår Heilage Moder den Katolske Kyrkja har helde fast og framleis held fast.

Og alt anna som har vorte definert og erklært av dei heilage Skriftsamlingane og av dei økumeniske Konsila (Kyrkjemøte som skal gjelde heile Kyrkja) frå Vatikanet, særskild av Kyrkjemøtet i Trident, og særskild det som omhandlar leiarposisjonen til den Romerske Paven og det ufeilbare læreembete som han har.

Med eit oppriktig hjarte, difor, og med urokkeleg tru, foraktar og avseier eg meg kvar ende vranglære, heresi og sekt som går imot alt som den Katolske og Apostoliske Romerske Kyrkja står for. Måtte Gud og desse Hans Heilage Evangelium som eg rører med handa mi hjelpe meg.

LILJA! Del 3:Dikt av Eysteinn Ásgrímsson død 1361, (Utval, oversetjing frå Norsk Lyrikk, 1929)

AV LILJA! Bøn, lovprisning.
Tårer strømmer. Leppen seg lukker.
Tanken famler; fattig er sjelen,
hele mitt legeme bever i smerte, -
hjelp meg, Herre, Du miskunnsrike!
Bøyende seg i bønn for ditt åsyn,
strekkende henderne etter Deg, Herre,
skulle Din skapning, mens seklene renner,

love Deg, - lys, som i mørket skinner!

To meg engster: døden og dommen.
Mangen dør, som ingen hjelper;
og jeg vet, at mitt liv i synden
fører meg til min dronnings vrede.
Hjertet svider nå ved sin egen
urenhet og skjelver for straffen.
Gode gjerningers lys forlot meg,
og min skyld vil vitne mot meg.

Mange ganger blev min arme
sjel av hovmodsstormen herjet.
Mange ganger er den sunket
kald og klam i avinds edder.
Vredens galde slår meg dype
sår, som vædskende seg åpner.
Mismodssyndens mørke smerte
sliter styrken fra mitt hjerte.

Til mitt bryst kom lasters sneveir
med begjærets bitre kulde;
alle grådighetens synder
grov seg inn på sterke kroker;
av den blinde lyst bedraget
ble min sjel til døden smittet;
angstens bitre kval jeg høstet, -
ene Herrens miskunn tøstet.

O, forlat meg, Fader kjære!
O, forlat meg, - jeg vil gråte
over alle mine synder,
ydmyke meg og søke livet.
Se, jeg faller Deg til fote,
syk av møye, trett av trengsel!
I min natt Du mot meg stråler,
miskunns dyp, som ingen måler!

Så jeg lengter, du søte Jesus!
til Din legedom, at mine synder
synes meg som orme-edder,
veldende opp omkring mitt hjerte.
Send til meg Din syv ganger høye
Hellige Ånds fornyede nåde,
så min sjel med fryd kan kjenne,
Sønn av Maria! -Deg og henne.

Kan du vel, du dyre dronning!
barn av Maria uten å hjelpe
se, at djevler fører sjelen
bort til evige kvalers lande?
Med ditt hjertes røde, hete
blod til frihet Du meg kjøpte,
og jeg vet, din strømmende nåde
over dom og død skal råde.

Hør du meg nå, du Hellige, Høye
feste for jordens og himlenes godhet,
englers og menneskers mektige dronning,
folkenes legedom, Herrens Moder!
Hjelp min ånd i den siste fare,
vær den nær, du mitt håp, min lykke!
La din forbarmelses kåpe verge
sjelen, som søker de evige bjerge!

Om en skald- la søtt ham synge,
la ham den ømmeste omhu eie! -
ville i rytmers skjønnhet feste,
dronning min! din hele heder,
måtte til sist han ligne en rådløs
vandrer, som møtt av høye murer,
lukket i labyrinten inne,
aldri kunne utgang finne.

Var der en kunst, som kunne til stemmer
skape om alt liv i verden,
vinden, lynet, de klare stjerner,
hagl og sne og dråper og gnister,
duftende strå og kratt og myrer,
sand, støv og grønne grunner,
dyrenes vrimmel og krypets hærer,
hår og ull og skjell og fjære,

luften og lyset, steder og strender,
trær og klipper og skinnende åkrer,
erter og urter og løvrike palmer,
himlenes engler og muldens ormer, -
ble de til stemmer, som aldri hvilte,
måtte til sist dog de stilne og tie,
lenge før enn de kunne til fulle
prise Maria, som prises hun skulle.

Høyeste kraft! Korsfestede Frelser,
gjennomstunget av broddene fire!
Deg jeg vier, deg og Din moder,
sangen, som mine lepper dannet.
La de ord, jeg til lovsang ordnet,
engang komme min sjel til gode!
Herre, du minnes, at de er mine,
når jeg trues av dom og pine!

Hill Eder, menn som kvadet hører!
Kanskje I finner min evne ringe,
kanskje maktet ikke min strofe
hver en kunstens fordring å fylle.
Dog, hva var vel mere viktig,
enn at klarhet støttet verket,
måtte også Eddaens lover
- mange og strenge- stundom sove.

Den som elsker kunstlede sanger,
fører inn i sitt kvad så mange
oldtidsord, at bak strofens klanger
skaldens mening blir svær å fange.
Mine ord er lette å tyde.
Hjertets stemme, som her fikk lyde,
måtte den høres! måtte den fryde!
- "Liljens" navn skal min dråpe pryde.

Måtte hver, som til kvadet lytter,
av et elskende sinn det bære
- til sin egen og skaldens frelse -
frem for Maria, som versene eier!
Da kan det være, at møen minnes
meg, når i skjærsildens lue jeg ligger,
- helst om jeg kunne i hjertet begrave
engelens hilsen, det himmelske "ave";

Gud Allmektige! Du som styrer
englenes kor og alle mennesker,
uten trang til tid eller stade,
hvilende i ditt stillhetsvelde,
fyldende altet, favnende altet,
åpnende avgrunnen, løftene blået, -
Du være lovet, Du sanne, Du rene
livets kilde! Tre-enige Ene!
(Legg merke til frykta for dommen og døden, og vreda til dronninga- Maria. Ikkje noko ein gong frelst alltid frelst her! Han tilskriv og Maria ei viktig rolle i domen ilag med Jesus, og korleis ho går i forbøn for oss med sitt nådefulle moderhjarte. Enno ein gong prisar han Maria Salig og seier "ave" til henne. Han nemner korleis gode gjerningar er viktige for frelsa og at desse gjerningane ikkje gagnar han når han har synda, OG! han bekjenner at han må brenne i skjærselden sine loger for syndene sine. Berre enno eit bevis for at det var Katolsk Tru som Kristna Island (og Noreg) og som regjerte i Svartedaue-tida på 1300-talet! Protestantismen var då framleis ikkje oppfunnen på denne tida.)

LILJA! Del 2:Dikt av Eysteinn Ásgrímsson død 1361, (Utval, oversetjing frå Norsk Lyrikk, 1929)

Av LILJA- bebudelsen!
Måtte du ildnes nå, min tunge!
- tale i dype ord om din dronning.
Han som om trende verdener favner,
Ham og Hans gjerningers kraft skal du love.
I den laveste uvenns hender,
såret og lammet ville Du være,
om ikke våpen, i himlene viet,
givet menneskene, mig hadde friet!

Givet er livet: Vort kan det vorde!
Givet er livet, som Adam forspilte!
Givet er livet! I tidens fylde
frem av Guddomens hånd gikk nåden.
Lyset skinner i verdens mørke,
lyset skred gjennom helvetsdypet;
frelse og fred i sin flamme bar det,
Jesus, englenes kjærlighet var det.

Faderen, som med Sønnen og Ånden
satte mål for dyp og høyder,
visdommen, som i verdnerne virker,
sender ut sin hellige engel:
"Flyv til jorden! forkynn Maria,
jomfruen skjær, mot Herren lydig,
at Guds sønn og himlenes glede
vil med hennes kjøtt sig klede."

Denne Maria er menneskenes Moder,
høyhetens blomst med herlighets krone,
skinnende som den rødeste rose,
runden opp ved levende kilder.
Hun er ydmykhets svulmende frøkorn,
hun er gjennomglødet av Ånden.
Guddomen nær i sitt sinn det rene
gledes hun ved å trøste og tjene.

Tag nu, dronning, du som i vide,
strålende stjernelande bygger!
omkvedets lov, selv om jordiske lepper
aldri med fullgode ord deg priser.
Evig på hjertenes lovsang du troner,
fra dine hellige skaperhender
bølger lysets seiersflamme!
Riker synker, -ditt er det samme!

Stillende påfuglens prakt i skygge
- solskinnsklare vingerne glimtet-
Gabriel skred fra Herrens trone
glad gjennom farvespillende sfærer,
stanset, sendt av den syv ganger høye
Hellige Ånd ved en jordisk bolig:
Kyskheten selv var hjemme der inne,
perlen blandt møyer, den herligste kvinne.

Lysskjær fyller alle sfærer,
havets vover undrende stanser;
alt det skapte hviler, venter,
hele naturen stilner, tier.
I marias blod nå møtes
hennes sjel og Guddomskraften,
under jomfruens hjerte det rene
dveler den Tre-enige Ene.
(Legg merke til doktrina om arvesynd i 2.verset. Dessutan kallast Maria for Menneskenes Moder, hennar himmelkruning til dronning vert nemnd, at ho er nærmast Gud og at ho i denne stund trøystar og tener, ho vert prisa salig og opphøga over andre kvinner pga si kyskheit. Igjen, særs Katolsk er det.)

forts. fylgjer..

LILJA! Del 1:Dikt av Eysteinn Ásgrímsson død 1361, (Utval, oversetjing frå Norsk Lyrikk, 1929)

Eg fann nokre fine Kristne dikt frå 1300-talet, fulle av framifrå Katolsk teologi. Fyst litt bakgrunnsinformasjon:
Forfattaren, Eysteinn Ásgrímsson (født ca. 1310, død 1361) var ein islandsk skald. Han skreiv "Lilja", som er det mest kjende dømet på religiøs lyrikk fra Island i middelalderen, og som av mange og reknast som det beste innan sjangeren. Tittelen "Lilja" er ein allegorie for Maria Møy, henta ifrå Bibelen, t.d. Høgsongen.
Anger og miskunn er sentrale tema i Lilja. Oddverja Annal seier at Eystein dikta Lilja som bot og i anger etter at han hadde dikta nid om biskop Gyrd.
                Tittelen Lilja er eit vanleg Maria-epitet. Diktet er ei dråpa (hyllingsdikt med stev) på 100 strofer til Maria, men i forma er diktet eit frelseshistoriedikt som fortel den kristne verdshistoria frå skapinga til den siste dommen. Skalden byrjar med å be den treeinige Gud og Maria om hjelp til å dikte (str. 1–5), så blir det fortalt om skapinga, Lucifers fall, syndefallet og at Gud bestemmer seg for å la sonen sin fødast av Maria (str. 6–25). Vidare blir det fortalt om bodskapen til Maria, Kristi fødsel og oppvekst, Lucifers svikplanar, Kristi undergjerningar, sviket frå Judas og korsfestinga (str. 26–50). Så følgjer skildring av Kristi liding og død på korset og Marias liding under korset, nedstiginga til dødsriket, oppstoda, utsendinga av Den Heilage Ande og den siste dommen (str. 51–75). I den siste delen av diktet sannar skalden syndene sine og bed Gud og Kristus om miskunn (str. 76–85), deretter vender han seg til Maria i lovprising og bed om hennar forbøn (str. 86–96). Til slutt dediserer skalden diktet til Kristus og Maria og gjer diktet namn, og kvadet endar som det byrjar ved at strofe 100 og strofe 1 er identiske.
              Lilja er på nokre måtar ei tradisjonell norrøn dråpa. Men versemålet drottkvætt, som hadde vore det vanlegaste skaldeversemålet i hyllingsdikt, er bytt ut med versemålet hrynhent. På grunn av Lilja vart dette versemålet så populært at det vart omdøypt til liljulag. Diktet er bygd opp strengt symmetrisk, og gjennom komposisjonen kjem det til syne ein kristen talsymbolikk. Dei 100 strofene står for dei 100 ord i Ave Maria. Ved at første og siste strofe er identiske, utgjer diktet ein sirkel, som er symbol for æva. Den norrøne dråpa var tradisjonelt tredelt med innleiing (inngangr), midtparti med stev (bálkr) og avslutningsdel (slæmr). Tre-talet står i kristen symbolikk for den treeinige Gud, og trekanten i sirkelen, den triangulære sirkel, er symbol for inkarnasjonen. Lilja er tredelt (25 + 50 + 25 strofer), men Eystein bryt den tradisjonelle dråpaforma ved å dele midtpartiet i to like lange delar. Det oppnår han ved å gje dei to halvdelane i midtpartiet ulike stevstrofer, og midt i diktet, som skildrar korsfestinga og Kristi liding på korset, stiller han to stevstrofer inntil kvarandre (strofe 50 og 51). Denne komposisjonen markerer Kristus på korset som det sentrum all tilbeding og bøn skal rettast mot. Samstundes blir den tradisjonelt tredelte dråpa også delt i fire. Fire-talet står for jorda og materien. Tre-talet og fire-talet som kviler i kvarandre, viser at det guddommelege er til stades i det jordiske, Gud har vorte menneske gjennom Maria. Diktet er eit djupt personleg religiøst dikt og ein summa theologiæ av ein lærd teolog på same tid. Det tradisjonelle norrøne skaldespråket er langt på veg erstatta av eit kriste biletspråk, lysmetaforikken har stor plass. Skalden tek eksplisitt avstand frå reglane i det gamle skaldespråket, som kunne gjere det vanskeleg å forstå innhaldet i diktet. Målet for Eystein er at bodskapen i diktet skal kome fram klart og tydeleg.
(Ein link til heile artikkelen.. http://www.snl.no/.nbl_biografi/Eystein_%C3%85sgrimsson/utdypning)

So til sjølve diktet: (Fann berre ei bokmålsoversetjing)
LILJA - Innleiingsbøn..
Gud Allmektige!
Du, som styrer englenes kor og alle mennesker,
uten trang til tid eller sted,
hvilende i ditt stillhetsvælde,
fyldende altet, favnende altet,
åpnende avgrunnen, løftende blået -
Du være priset, Du Sanne, Du Rene
Livets Kilde! Tre-enige Ene!

Til din store miskunn jeg længes,
søker den av et ydmykt hjerte,
sikker på at det ikke gives,
lykke uten fra deg, min dronning!
Lys du opp i mitt sinn og lån meg
levende ånd, så kvadets bygning
høy og fast gjennom tanken strever -
Styrk meg! Gi meg viede lepper!

Fedrene, som nøye kjendte
hedenholdets høye frasagn,
kvad til sine kongers ære
fagert i den danske tunge.
Jeg, som mere enn noen annen
skylder å love Kongenes Konge,
løfter modermålets toner
til den høyeste av troner.
(Det er interessant å lese korleis han ber til dronninga, Maria Møy, og bekjenner at lukke kjem frå henne. Det er og henne han bed om ljos i sinnet og levande ande for å kunne prise Gud i tanken..Ikkje mykje protestantisme her, nei!)

forts. fylgjer