Tårer strømmer. Leppen seg lukker.
Tanken famler; fattig er sjelen,
hele mitt legeme bever i smerte, -
hjelp meg, Herre, Du miskunnsrike!
Bøyende seg i bønn for ditt åsyn,
strekkende henderne etter Deg, Herre,
skulle Din skapning, mens seklene renner,
To meg engster: døden og dommen.
Mangen dør, som ingen hjelper;
og jeg vet, at mitt liv i synden
fører meg til min dronnings vrede.
Hjertet svider nå ved sin egen
urenhet og skjelver for straffen.
Gode gjerningers lys forlot meg,
og min skyld vil vitne mot meg.
Mange ganger blev min arme
sjel av hovmodsstormen herjet.
Mange ganger er den sunket
kald og klam i avinds edder.
Vredens galde slår meg dype
sår, som vædskende seg åpner.
Mismodssyndens mørke smerte
sliter styrken fra mitt hjerte.
Til mitt bryst kom lasters sneveir
med begjærets bitre kulde;
alle grådighetens synder
grov seg inn på sterke kroker;
av den blinde lyst bedraget
ble min sjel til døden smittet;
angstens bitre kval jeg høstet, -
ene Herrens miskunn tøstet.
O, forlat meg, Fader kjære!
O, forlat meg, - jeg vil gråte
over alle mine synder,
ydmyke meg og søke livet.
Se, jeg faller Deg til fote,
syk av møye, trett av trengsel!
I min natt Du mot meg stråler,
miskunns dyp, som ingen måler!
Så jeg lengter, du søte Jesus!
til Din legedom, at mine synder
synes meg som orme-edder,
veldende opp omkring mitt hjerte.
Send til meg Din syv ganger høye
Hellige Ånds fornyede nåde,
så min sjel med fryd kan kjenne,
Sønn av Maria! -Deg og henne.
Kan du vel, du dyre dronning!
barn av Maria uten å hjelpe
se, at djevler fører sjelen
bort til evige kvalers lande?
Med ditt hjertes røde, hete
blod til frihet Du meg kjøpte,
og jeg vet, din strømmende nåde
over dom og død skal råde.
Hør du meg nå, du Hellige, Høye
feste for jordens og himlenes godhet,
englers og menneskers mektige dronning,
folkenes legedom, Herrens Moder!
Hjelp min ånd i den siste fare,
vær den nær, du mitt håp, min lykke!
La din forbarmelses kåpe verge
sjelen, som søker de evige bjerge!
Om en skald- la søtt ham synge,
la ham den ømmeste omhu eie! -
ville i rytmers skjønnhet feste,
dronning min! din hele heder,
måtte til sist han ligne en rådløs
vandrer, som møtt av høye murer,
lukket i labyrinten inne,
aldri kunne utgang finne.
Var der en kunst, som kunne til stemmer
skape om alt liv i verden,
vinden, lynet, de klare stjerner,
hagl og sne og dråper og gnister,
duftende strå og kratt og myrer,
sand, støv og grønne grunner,
dyrenes vrimmel og krypets hærer,
hår og ull og skjell og fjære,
luften og lyset, steder og strender,
trær og klipper og skinnende åkrer,
erter og urter og løvrike palmer,
himlenes engler og muldens ormer, -
ble de til stemmer, som aldri hvilte,
måtte til sist dog de stilne og tie,
lenge før enn de kunne til fulle
prise Maria, som prises hun skulle.
Høyeste kraft! Korsfestede Frelser,
gjennomstunget av broddene fire!
Deg jeg vier, deg og Din moder,
sangen, som mine lepper dannet.
La de ord, jeg til lovsang ordnet,
engang komme min sjel til gode!
Herre, du minnes, at de er mine,
når jeg trues av dom og pine!
Hill Eder, menn som kvadet hører!
Kanskje I finner min evne ringe,
kanskje maktet ikke min strofe
hver en kunstens fordring å fylle.
Dog, hva var vel mere viktig,
enn at klarhet støttet verket,
måtte også Eddaens lover
- mange og strenge- stundom sove.
Den som elsker kunstlede sanger,
fører inn i sitt kvad så mange
oldtidsord, at bak strofens klanger
skaldens mening blir svær å fange.
Mine ord er lette å tyde.
Hjertets stemme, som her fikk lyde,
måtte den høres! måtte den fryde!
- "Liljens" navn skal min dråpe pryde.
Måtte hver, som til kvadet lytter,
av et elskende sinn det bære
- til sin egen og skaldens frelse -
frem for Maria, som versene eier!
Da kan det være, at møen minnes
meg, når i skjærsildens lue jeg ligger,
- helst om jeg kunne i hjertet begrave
engelens hilsen, det himmelske "ave";
Gud Allmektige! Du som styrer
englenes kor og alle mennesker,
uten trang til tid eller stade,
hvilende i ditt stillhetsvelde,
fyldende altet, favnende altet,
åpnende avgrunnen, løftene blået, -
Du være lovet, Du sanne, Du rene
livets kilde! Tre-enige Ene!
(Legg merke til frykta for dommen og døden, og vreda til dronninga- Maria. Ikkje noko ein gong frelst alltid frelst her! Han tilskriv og Maria ei viktig rolle i domen ilag med Jesus, og korleis ho går i forbøn for oss med sitt nådefulle moderhjarte. Enno ein gong prisar han Maria Salig og seier "ave" til henne. Han nemner korleis gode gjerningar er viktige for frelsa og at desse gjerningane ikkje gagnar han når han har synda, OG! han bekjenner at han må brenne i skjærselden sine loger for syndene sine. Berre enno eit bevis for at det var Katolsk Tru som Kristna Island (og Noreg) og som regjerte i Svartedaue-tida på 1300-talet! Protestantismen var då framleis ikkje oppfunnen på denne tida.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar