Kvitekristkvinne

Legemiddelindustrien og Gudegåva Cayennepeppar

2012-01-30T14:30:00.000+01:00

Vaksinering er ikkje immunisering

2012-01-30T14:00:00.000+01:00

Dette er ein fantastisk artikkel som alle burde lese, særskild alle foreldre. Dei som vil, kan klikke på linken til artikkelen.

Vaksinering er ikke immunisering«HVORFOR FORGIFTER VI SYSTEMATISK VÅRE BARN ?» var spørsmålet den verdenskjente forfatteren og foredragsholderen Tim O’Shea stilte da han avholdt seminar om vaksiner i Oslo i 2008. Det var praktisk talt full sal i Kommunenes Hus med i underkant av 100 deltagere, bl.a. kiropraktorer, akupunktører og naturterapeuter. Legestanden og helsemyndighetene, som er ansvarlig for gjennomføringen av hundretusenvis av vaksineinjeksjoner hvert år, glimret illevarslende ved sitt fravær.

Full sal for å høre om vaksiner, men Folkehelseinstituttet, øvrige helsemyndigheter og legestanden glimret ved sitt fravær.
Denne artikkelen baserer seg hovedsakelig på Tim O’Sheas foredrag, med enkelte henvisninger til norske forhold.

Noen av temaene som den sympatiske Tim O’Shea gikk gjennom på sin engasjerende og tankevekkende måte var:

Hvorfor blir barn vaksinert mot sykdommer som ikke lenger finnes ?
Hvorfor er barnesykdommers immunstyrkende rolle fullstendig neglisjert i vaksinespørsmålet ?
Hvilke ingredienser inneholder egentlig vaksiner ?
Hva er sammenhengen mellom vaksiner og autisme ?
Hva er medias rolle som ukritisk formidler av vaksine-propaganda ?
Den amerikanske kiropraktoren Tim O’Shea har forsket på vaksiner i nesten 15 år, og har holdt sitt seminar «Vaccination i$ not immunization» verden rundt i mer enn 9 år. O’Shea’s bok «The sanctity of human blood» («Det menneskelige blods ukrenkelighet») er nå kommet ut i 12 opplag. Alle bøkene han hadde med seg ble revet bort av tilhørerne.

Tim O'Shea
Kildene og referansene som O’Shea har lagt til grunn i sin forskning er hentet fra skolemedisinen selv («mainstream science and medicine»). Konklusjonene det er redegjort for i det følgende er mao. basert på et omfattende og veldokumentert faktagrunnlag.

O’Shea baserer seg kun på medisinsk-vitenskapelige fakta for sitt arbeid og konklusjoner. Ser en på konklusjonene og de fakta som presenteres av O’Shea, er det lite som tyder på at de ansvarlige for vaksineringen som pågår i Norge (Folkehelseinstituttet og legestanden m. fl.) har utført en grundig analyse av de samme kildene. Dersom dette stemmer, er det skremmende.

Fordi O’Shea har gjort sine «hjemmelekser» særs grundig på dette punktet, er informasjonen nedenfor så viktig. Hans bok er dedikert «to the children of the future», og av hensyn til fremtidens barn er det nå på høy tid at sannheten om vaksinasjon blir grundig belyst.

Media er på ingen måte nøytrale i vaksinespørsmålet. Det var vært intim samrøre mellom media og legemiddelindustrien i omtrent hundre år nå. Hva de fleste mener om et emne («conventional wisdom»), er ofte det som noen har betalt for at vi skal tro er sant. PR-industrien er legemiddelindustriens leiesoldater i informasjonssamfunnet. Den bidrar til å forme oppfatninger samtidig som den selv forblir usynlig.

Det skjer en omfattende bruk av «godord» («spin») for å forme foreldres holdninger til vaksiner.
Eksempler på dette er: «sikkerhet», «immunitet», «immunisering», «barn», «helse», «ansvarlighet».
USA har verdens mest omfattende vaksineringsprogram, godt pakket inn i trygghetsskapende rosenrød propaganda ved navn «The Well Baby Program». Negative ord unngås konsekvent, f.eks. «eksperiment», «risiko», «vaksineskader» og «senskader av vaksiner».

Hippokrates’ hovedprinsipp: «Først av alt – gjør ingen skade» er helt forlatt når det gjelder vaksiner.

Pengemotivet som drivkraft for vaksineindustrien
Legemiddelindustrien; «Big Pharma» handler om gigantiske beløp og enorm profitt.
Samlet årlig overskudd i verdens 10 største legemiddelfirmaer utgjør mer enn samlet overskudd hos de 490 øvrige firmaene på magasinet Fortunes’ liste over verdens 500 største selskaper.

Vaksinemarkedet i USA har økt fra 3 mrd. USD årlig i 1994 til 8 mrd. USD årlig i 2005. Vaksineområdet har en mye større vekst enn de stagnerende markedene for legemidler.

Utgifter til vaksinering pr. barn har økt til det hundredobbelte, fra 10 USD i 1975 til over 1000 USD:

1975: $ 10/barn
2001: $ 385/barn
2004: $ 606/barn
2008: $ 1225/barn

Hver dag utføres 43 millioner vaksineinjeksjoner verden over. Vaksineprogrammene er tett vevet sammen med barnelegebransjen, og det handler om svært store beløp når en vaksine blir innlemmet i et vaksineprogram.

I USA er det et økende antall foreldre som velger ikke å vaksinere sine barn. Dette er barn som praktisk talt uten unntak er og blir friskere enn vaksinerte barn, forteller O’Shea.

Dette er en betydelig trussel mot legemiddelindustriens inntektsgrunnlag. I USA mottar hver delstat en bonus fra staten på $ 100 for hvert fullt vaksinerte barn. Legen fungerer som en agent for myndighetene.
Litt om immunisering og vaksiner; fakta og fordommer
Det er store positive helseeffekter ved at barn gjennomlever barnesykdommer. Ikke minst bidrar meslinger til å bygge opp barnets immunforsvar. Dette er reell immunisering.

Vaksinering er å putte menneskelagde substanser inn i barn gjennom en sprøyte. «Har du latt ditt barn immunisere?» (brukt om vaksinasjon), er språklig manipulasjon («spin») som bidrar til å forvrenge og tilsløre medisinske sammenhenger.

O’Sheas budskap handler om at en sprøyte kan ikke gi immunisering. Vaksinenes «vitenskap» mangler fundament. Vaksinens logikk går ut på å injisere usunne substanser inn i en sunn person for at personen skal holde seg sunn. Det er også viktig å være bevisst at barn er organismer i utvikling, og ikke voksne/utvokste mennesker.

Vaksiner har ingen som helst helbredende virkning. Det lar seg ikke gjøre å styrke kroppens vitalitet ved å injisere ulike former for gift inn i kroppen. Immunforsvaret kan bare utvikle sitt fulle potensiale om det forblir urørt. Vaksiner fungerer immunundertrykkende.

Tilbakeblikk på fremveksten av vaksineindustri og vaksinepropaganda
Tidligere epidemier av infeksjonssykdommer i Europa skyldtes hovedsakelig dårlige hygieniske forhold (urent drikkevann og manglende sanitæranlegg). Rent vann og kloakk førte til at infeksjonssykdommene stort sett forsvant. Det er ganske absurd at det idag vaksineres mot kopper – en sykdom som er utryddet. Tim O’Shea kunne opplyse at det er kun koppervirus fra vaksiner som medfører at sykdommen ennå finnes.

En norsk sjømann fikk 2 millioner i erstatning etter å ha blitt hjertesyk som 40-åring pga. koppervaksinen han fikk som 18-åring.

(Se: http://www.fritthelsevalg.org/htmlsite/resultdet.asp?id=459&type=2)

Det startet med en «vaksine» mot kopper
Edward Jenner levde i Storbritannia på 1700-tallet. Han titulerte seg med «dr. med» etter å ha kjøpt et legediplom for 15 pund. Jenner fikk en idé om at innhold fra dyresykdommen «kukopper» (cowpox) ville bidra til å motvirke menneskesykdommen kopper. Slik oppstod cowpox-orthopox vaccinia.

Denne praksisen var basert på en teori som til dags dato ikke har blitt bevist, og manglet metodisk vitenskapelig grunnlag. I den første vaksinen ble cowpox benyttet for å fremstille en vaksine mot kopper. Dette var direkte feilaktig. Det mest oppsiktsvekkende er at denne feilen aldri er blitt rettet opp! Fremdeles inneholder koppervaksinen feil virkevirus.

En informativ nettside om vaksiner med mye historisk informasjon er www.whale.to. Her er det også redegjort i detalj for den manglende vitenskapeligheten som ligger bak bruken av vaksiner i dag.

Allerede i 1898 ble det slått fast av den epidemiske statistikeren Alfred Russel Wallace at vaksiner ikke virker. I de første hundre årene med koppervaksine ble det benyttet infisert stoff fra hesters hover som virkestoff i koppevaksinen. (Da som nå var det vanskelig for mottagerne å kontrollere hva vaksinene faktisk inneholdt) Slik oppsto tradisjonen med å injisere stoffer fra døde organismer inn i friske mennesker.

Moderne vaksinering går ut på at patogener dyrket i genetisk materiale av både menneskelig og dyrisk opprinnelse blir injisert direkte inn i det fremvoksende immunsystemet hos våre barn.

Pasteur vs. Béchamps: Bakterieteorien om sykdom

På slutten av 1800-tallet var de to fremste mikrobiologene i verden franske; Louis Pasteur og Antoine Béchamps.

Pasteur fremsatte bakterieteorien om sykdom, som går ut på at bakteriers inntrengen i kroppen forårsaker sykdom, og at bakteriene derfor må drepes av medisin. Dette har vist seg å være gyldig i ett tilfelle, og det var da Alexander Fleming oppdaget pennicillinen.

Béchamps lanserte en annerledes teori om sykdom og bakterier: Han hevdet at bakterier ikke forårsaker sykdom, mao. at bakterier og vaksiner
hverken kan forebygge eller behandle sykdommer. Russeren Rudolf Virchow hevdet at bakterier foretrekker sykt vev. Med andre ord fungerer
bakterier som «renholdsarbeidere» og ikke som «angripende fiender». Bakterieteorien og vaksiner dukket opp omtrent på samme tid.

Béchamps uttalte bl.a. at: «De mest alvorlige forstyrrelser kan bli fremprovosert av at levende organismer injiseres inn i blodet – inn i et medium hvor de overhodet ikke hører hjemme».

På sitt dødsleie innrømmet Pasteur at han hadde tatt feil og at Béchamps hadde rett med ordene: «Le terrain c’est tout – le germe c’est rien»: «Miljøet (i cellene) betyr alt – bakteriene betyr ingenting»

Forøvrig var Pasteur, som har gitt navn til pasteuriseringen, kjemiker og ikke fysiolog. Et viktig problem knyttet til pasteurisering av mat og drikke (f.eks. melk) er at pasteuriseringen ødelegger og fjerner enzymene i maten slik at den ikke kan fordøyes naturlig. Ufordøyelig mat skaper ubalanser i blodet og et dårlig «milieu interieur – indre miljø i cellene», hvor bakterier trives.

Hva er immunitet ?
Immunitet dreier seg om vitaliteten og motstandskraften i ens celler og kroppssystem. Dette avgjøres i stor grad av livsstil og tilgang på vitaminer, mineraler og enzymer. Vaksinasjon handler ikke om immunisering, men om kunstig fremprovosering av midlertidige responser på menneskeskapte substanser.

Jo mer naturlige stimuli (inkl. virus og bakterier) menneskekroppen blir utsatt for i beskjedent omfang, jo bedre er det, ettersom moderat immunstimulering bidrar til å opprettholde gode immunsystemer. For mer om dette, se. f.eks. www.naturalhouse.com.

Hva inneholder vaksiner ?
Vaksiner inneholder bl.a.:

- kvikksølv
- formaldehyd (konserveringsmiddel for lik, kreftfremkallende)
- aluminium (forårsaker alzheimer og ubalanser i nervesystemet)
- fortynnede organismer (attenuated organisms)
- toxoider (avfallsstoffer fra fortynnede organismer)
- etylenglykol (frostvæske)

Formaldehyd, etylenglykol (frostvæske) og aluminium er faste ingredienser i vaksiner. Kvikksølv benyttes i mindre grad enn tidligere. Aluminium benyttes i større grad enn før.
Det organiske innholdet som inngår i vaksiner trenger et «vekst-medium» (culture media), ettersom organisk innhold trenger noe å vokse på.

Som culture medium benyttes bl.a.:
- lungeceller fra aborterte menneskefostre
- nyrer fra grønne afrikanske aper
- infiserte dyreceller (syke celler er ikke sunne)
- infisert menneskeblod
- infisert menneskelig cellevev
- difterikulturer (foreløpig siste påfunn)

Innholdet i MMR-vaksinen (trippelvaksine mot (measles-mumps-rubella, dvs. meslinger, kusma og røde hunder) er det samme i alle land den gis:

MMR-vaksinen som gis til de fleste norske barn inneholder vanlige vaksine-ingredienser som formaldehyd, etylenglykol og aluminium
- fortynnede organismer
- toxoider
- etylenglykol
- formaldehyd
- aluminium

De fortynnede organismene og patogenene er så svake at i 99,9% av tilfellene vil det ikke være nok til å aktivere kroppens immunforsvar. Dette muliggjør at patogenene fra vaksinen kan trenge mye dypere inn i kroppen enn det naturen ellers ville tillate.

Å blande menneskeblod og dyreblod har i århundrer vært ansett som et kulturelt tabu; «slikt gjør man ikke».

Naturlig immunitet oppnås gjennom:
Ingen injeksjoner
Må få sykdommen først
Varer hele livet
Den eneste ekte immunitet

Å gjennomleve barnesykdommen meslinger er et godt eksempel på naturlig immunitet. Å få meslinger som barn innebærer at man blir immun mot sykdommen resten av livet. Samtidig bidrar kroppens gjennomleving av meslinger til at immunforsvaret utvikles og styrkes.
Kunstig/falsk immunitet:
eksperimentell
midlertidig
oppfølgingsvaksiner er nødvendig
virkestoffet i vaksinen er ofte feil i forhold til hvordan den faktiske sykdommen blir (f.eks. influensavaksiner)

MMR-vaksinen og meslinger
MMR-vaksinen har ført til at det har dukket opp en atypisk form for voksen-meslinger som ikke fantes før MMR. Dette er menneskeskapte «Frankensteins meslinger» som kan være svært alvorlig og føre til komplikasjoner og død.

«Den gode grunnen» for at det gis vaksine mot meslinger er at 1 av 100.000 barn kan få «hjerne-feber» (brain fever) som en følge av sykdommen. Dette er en salgsteknikk som har gått rett hjem. «Immuniteten» mot meslinger som følger av MMR vaksinen er kunstig/falsk.

En artikkel om vaksinering mot meslinger som tidligere er blitt publisert på norsk ligger på
http://www.fritthelsevalg.org/htmlsite/resultdet.asp?id=470&type=2

Dagens vaksineprogrammer
MMR-vaksinen ble lansert i 1978.

Hvor mange injeksjoner gis til hvert barn innen vaksineprogrammene?
I USA er tallene nå:
I løpet av første 18 måneder: 36 vaksine-injeksjoner til hvert enkelt spedbarn
I løpet av første 18 år: 68 vaksine-injeksjoner til hvert enkelt individ

Eksempler på «programmert vaksinering» (i USA):
Inntil 3 måneder gis DPT-vaksine, polio-vaksine og Hepatitt B-vaksine.
Ved 15 måneder gis MMR-vaksinen
Mellom 0 og 25 år gis hepatitt B-vaksinen 3 ganger.
Mellom 6 mnd. og 18 år gis influensavaksine 1 gang pr. år.

Verdens mest vaksinerte barn befinner seg i USA. Samtidig er det et faktum at amerikanske barn aldri har vært mer sykelige enn nå; «sicker-fatter-dumber» som amerikanske O’Shea uttrykker det.

Det norske vaksineprogrammet

3 mnd Difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt og Hib-infeksjon (DTP-IPV-Hib), Pneumokokksykdom
5 mnd Difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt og Hib-infeksjon (DTP-IPV-Hib), Pneumokokksykdom
12 mnd Difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt og Hib-infeksjon (DTP-IPV-Hib), Pneumokokksykdom
15 mnd Meslinger, kusma, røde hunder (MMR)

2.klasse Difteri, stivkrampe,kikhoste og poliomyelitt (DTP-IPV) (fra og med årskullet f. 1998)
6.klasse Difteri, stivkrampe (DT) (til og med årskullet født 1997)
7.klasse Meslinger, kusma, røde hunder (MMR)
9.klasse Tuberkulose (BCG)
10.klasse Poliomyelitt (til og med årskullet født 1997) Difteri, stivkrampe, poliomyelitt (fra årskullet f. 1998)

0-18 år Hepatitt B-vaksine for barn i definerte risikogrupper

Se også den fargerike og tillitvekkende brosjyren på Folkehelseinstituttets nettsider http://www.fhi.no/dav/853170413a.pdf

Forøvrig har norske myndigheter nylig besluttet at BCG-vaksinen skal fjernes fra det allmenne vaksineprogrammet. (Se http://www.fhi.no/dav/4fb4c3f4c6.pdf)

Virkninger som ikke er studert eller analysert
Kan vaksiner bidra til overbelastning av immunforsvaret?
I «polyvalente» vaksiner er ulike kombinasjoner av substanser blandet sammen i felles vaksineinnhold. MMR-vaksinen er et eksempel på dette, 3 virus mikset i samme serum.

I Norge gis polyvalente vaksiner med ingredienser for opptil 5 ulike vaksiner som er mikset sammen til én injeksjon. Effektene av dette er ikke blitt undersøkt.
DPT-vaksinen er også polyvalent, og inneholder 3 ulike bakterie-patogener. I Norge gis 4-komponent og 5-komponent vaksiner, jfr. oversikten og brosjyren (med nettadresse) over. Polyvalente vaksiner har uforutsigbare effekter som aldri er blitt undersøkt.

Ingen vaksiner har gjennomgått en studie for å kartlegge langtids sikkerhet.

Det er aldri blitt bevist at MMR-vaksinen er sikker.

Ingen vaksiner er blitt testet for karsinogenitet (om de kan være kreftfremkallende).
Økt sykelighet har inntruffet parallelt med økt vaksinering.
Det skjer nå en eksplosjonsartet vekst i forekomsten av ulike sykdommer og svekkelser, bl.a.:

- forstyrrelser i nervesystemet
- allergier
- autisme
- astma

Det er også en sterk økning i forekomsten av autoimmune sykdommer som:

- Lupus
- MS
- Leukemi
- Kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS)
- Kreft

Kvikksølv i vaksiner
Vaksiner inneholder kvikksølv. Før inneholdt de fleste vaksiner kvikksølv. Selv om mange vaksiner nå er kvikksølvfrie benyttes fremdeles kvikksølvholdige vaksiner. Kvikksølvet som benyttes i vaksiner er organisk kvikksølv kalt thimerosal (Folkehelseinstituttet, www.fhi.no, som er ansvarlig for innholdet i vaksiner som gis til norske barn, benytter begrepet tiomersal/thiomersal om kvikksølv i vaksiner som gis i Norge).

Injeksjon av kvikksølv rett i blodet via vaksiner er eneste tillatte bruk av kvikksølv etter norsk lov
Den naturlige formen for kvikksølv er uorganisk kvikksølv (brukt bl.a. i termometre).

Organisk kvikksølv er den mest giftige formen for kvikksølv. Organisk kvikksølv, som benyttes som vaksinekvikksølv i form av thimerosal/tiomersal, er eksponensielt mer giftig enn uorganisk kvikksølv, fordi det veldig lett binder seg til menneskelig vev, bl.a. i hjerne og lever.

Det finnes ett unntak fra det norske totalforbudet mot kvikksølv som trådte i kraft 1. januar 2008, som bl.a. forbød kvikksølv i tennene (amalgam) av miljøhensyn:

Kvikksølv i vaksiner - som gis til både barn og voksne – er ennå tillatt i Norge, pga. en unntaksbestemmelse for vaksine-kvikksølv som ble lagt inn i kvikksølv-forbudsforskriften via miljøvernminister Erik Solheim før kvikksølvforbudet trådte i kraft.

Ifølge forskriften er dette fortsatt tillatt på ubestemt tid,
se http://www.lovdata.no/for/sf/md/xd-20040601-0922.html#2-6 (§ 2-6):

Som det fremgår svart på hvitt av nederste linje, er kvikksølv i vaksiner eneste tillatte bruk av kvikksølv i Norge f.o.m. 2008
Kvikksølv benyttes som et konserveringsmiddel for innholdet i vaksiner. Men O’Shea poengterte at i og med at kvikksølv er et giftstoff, vil det ikke fungere for å konservere etter hensikten. Et hensiktsmessig konserveringsmiddel kan ikke være et giftstoff. En effekt av å få kvikksølv inn i kroppen er at det bidrar til å åpne blod-hjerne-barrieren (the blood-brain barrier) som bidrar til å sørge for at de fleste stoffer holdes utenfor hjernen. Denne barrieren er ikke ferdig utviklet før individet er utvokst.

Andre effekter av å få kvikksølv i kroppen er at myelindannelsen forstyrres. Nerveceller er spesielt følsomme for kvikksølv og kvikksølvmolekyler, og har en tendens til å bli værende («locked in») i nerveceller. Se forklaring senere i artikkelen.

Vaksiner som ennå inneholder kvikksølv (thimerosal/thiomersal/tiomersal) pr. mars 2008:

DPT- (0,1 mikrogram)
Hepatitt B (1 m-ikrogram)
Hepatitt A (1- mikrogram)
Influensa (25 mikrogram)-

For å finne ut om en vaksine inneholder kvikksølv eller ikke bør man lese den lille skriften med oversikt over den enkelte vaksinens ingredienser som alltid følger med en vaksine. Influensavaksiner som inneholder kvikksølv er bl.a. «Vaxigrip» og «Fluzone». Influensavaksinen «Influvac» skal visstnok ikke inneholde kvikksølv.

Kvikksølv som blir injisert rett inn i blodet er mye farligere enn kvikksølv i mat. Kvikksølv bidrar til Alzheimer. Kvikksølv i hjernen har en akkumulerende effekt.

Autisme-epidemien er forårsaket av vaksiner

«The autism epidemic came out of nowhere»

Autister fødes som helt normale barn. Autisme er ikke en form for mental sykdom eller handicap, autisme har nevrologiske årsaker. Autistiske barn forandres ved omkring 2 års alder etter å ha hatt en normal mental og motorisk utvikling frem til da; «plutselig går lyset».

Mellom 1993 og 2007 har det funnet sted en økning i forekomst av autisme i USA på 1700 %!

Se nyhetsoppslag fra MSNBC: http://www.brasschecktv.com/page/376.html
Antall autister pr barn:

1978: 1/10000
2000: 1/150
2008: 1/67

Det opereres med «EPA sikkerhetsstandarder» for max kvikksølvtilførsel til barn. Den grelle logiske kortslutningen» som ligger bak disse nivåene er at sikkerhetsstandarder for voksne blir anvendt på barn uten å ta hensyn til at barn er organismer i utvikling (nervesystem, immunsystem, tarmsystem osv.) som er veldig følsomme for forgiftninger og andre forstyrrelser.

Nyfødte barn i USA ønskes velkommen til verden ved å få 1 mikrogram kvikksølv fra hepatitt B-vaksinen injisert rett i blodet samme dag som de er født. Dette er barnas første nærkontakt med «The Well Baby Program».

Autisme har to årsaker ifølge O’Shea:
- kvikksølv i vaksiner
- MMR-vaksinen (inneholder ikke kvikksølv)

Autisme kan bli fremkalt av kvikksølvforgiftning bl.a. fordi kvikksølv endrer neuroner i vekst, bl.a. i tarm, øyne, hjerne, tale, muskelkontroll og immunsystem.

I hårprøver fra små barn vil hår fra normale barn inneholde 3,63 deler kvikksølv, mens hår fra autistiske barn vil inneholde bare 0,7 deler kvikksølv – da autister mangler evnen til å utskille kvikksølv fra kroppen.

Stadig flere forskere konkluderer med at autisme forårsakes av kvikksølv fra vaksiner
Den amerikanske kongressrepresentanten Dan Burton, som var formann for Kongressens undersøkelse om «The coverup of vaccines & autism» («dekkoperasjonen for å skjule sammenhengen mellom vaksiner og autisme») opplevde at hans barnebarn ble autist etter å ha fått 7 kvikksølvholdige vaksiner i løpet av én dag. (Se: http://www.house.gov/burton/Issues/autism/support_of_combating_autism_act.htm)

Kvikksølv ødelegger neuronenes utvikling, og fremprovoserer skader på nervesystemet hos fostre, småbarn og barn. Kvikksølvet hindrer dannelsen av myelin, som er en fettsubstans som isolerer nervebanene fra hverandre. Myelin dannes etter fødselen, i de tidlige leveårene. Dette kan sammenlignes med plast som isolerer ledninger som leder elektrisitet. I tilfeller hvor metalltrådene fra ledninger med manglende/ødelagt beskyttelse kommer i kontakt med hverandre, vil det skapes forstyrrelser i hele systemet.

Tilstedeværelsen av aluminium og kvikksølv i organismen hemmer/ødelegger myelin-isoleringen mellom de ulike nervebanene, noe som muliggjør utidig «krysskontakt» («random crosstalk») mellom uisolerte nevroner/nervebaner som ikke må komme i kontakt med hverandre.

Avgiftning av vaksinerte – «detox»
O’Shea har utviklet en metabolsk kur som kalles «The New West Diet». Informasjon om dette finnes på hans nettsted www.thedoctorwithin.com.

Det finnes ulike avgiftningsmetoder («detox») for å få mest mulig av kvikksølvet og andre giftstoffer fra vaksiner ut av kroppen, bl.a.:

DMSA taurine
alphalipoic acid
EDTA
oral chelators
hyperbaric therapy

Det finnes holistiske detox-programmer for behandling av autistiske barn.
Se f.eks. http://www.autismindex.com/General_Autism_Info/Possible_Causes/vaccine/vaccines.html

Trippelvaksinen MMR forårsaker autisme

Trippelvaksinen MMR (som gis mot Measles-Mumps-Rubella, meslinger-kusma-røde hunder, dvs. for å unngå kjente barnesykdommer) forårsaker autisme, selv om den ikke inneholder kvikksølv.

Trippelvaksinen MMR gis til norske barn, bl.a. ved alder 15 måneder.

Dette er bl.a. konstatert av forskeren Andrew Wakefield. Det er mesling-elementet i MMR-vaksinen som bidrar til autisme. Wakefield har konstatert at autister har problemer i tarmen i form av forstoppelseslignende symptomer. En nærmere undersøkelse av hva dette innebærer viste at 90% av autister har ileal lymphoid nodular hyperplasia i tarmene; store betente, blødende lymfekjertler. De blødende og betente lymfekjertlene blir av kroppen angrepet som avfallsstoffer. De fleste autister har meslingevirus fra MMR-vaksinen i de betente lymfecellene.

MMR-vaksinen ble innlemmet i vaksineprogrammene for barn i USA og Storbritannia med 10 års mellomrom (først i USA). Statistiske oversikter over utviklingen i antallet autister viser en eksplosjonsartet økning i antallet autister i de to landene med 10 års mellomrom. Forskeren V. Singh, som har analysert den autisme-skapende effekten av MMR-vaksinen, har påvist at MMR bidrar til å hemme og hindre den normale myeliniseringen av nervebanene (nevronene).

I USA er det etablert en praksis som går ut på at når et barn kommer til legen blir det først sjekket om det «mangler» noen vaksiner (f.eks. fordi barnets foreldre bevisst har unnlatt å vaksinere barnet) i forhold til de gjeldende vaksineprogrammer. I tilfeller hvor det oppdages at et barn ikke har fått noen vaksiner, vil alle de «manglende» vaksinene bli gitt barnet der og da hos legen. Slik «overdose-forgiftning» har ført til autister i en rekke tilfeller, uten at det er blitt vurdert å endre denne tragiske praksisen av den grunn…

Robert F. Kennedy (Robert Kennedy jr.) har skrevet «Deadly immunity». Her er det redegjort for hvordan det i et hemmelig møte ble fremlagt bevis for at kvikksølv er årsaken til autisme-epidemien.

Én politiker som har tatt vaksineskader på alvor: Robert F. Kennedy jr.

Kennedy er intervjuet på et videoklipp fra MSNBC: http://www.brasschecktv.com/page/376.html

Influensavaksiner
Vaksineprodusentene gjetter hvilke virusvarianter som vil være aktive i kommende «influensasesong», og setter sammen innholdet i vaksinen deretter. At influensavirus utvikler seg og muterer, også på kort sikt, før den planlagte «influensasesongen» har begynt, ses det i praksis bort ifra.

Influensavaksiner inneholder bl.a. aluminium. Hugh Fudenburg er en av forskerne som har påvist sammenhengen mellom aluminium og Alzheimer. Mange eldre som har fått influensavaksine som inneholder aluminium, har fått Alzheimer. Forøvrig er også kvikksølv en årsak til Alzheimer. At mange eldre er blitt injisert med influensavaksine som inneholder såvel aluminium som kvikksølv, er en viktig forklaring på økningen av Alzheimer i den senere tid, sier O’Shea.

Totalbyrden av mottatte vaksiner og bivirkninger av vaksiner
Vaksiner har 3 typer bivirkninger/skadevirkninger:
Umiddelbar: feber, anaphylaxis, død
Latent organisk: Hjerne, lever, blod
Evolusjonær: Kollektiv genetisk effekt

Totalvirkningen av mange injiserte ingredienser («viral load»): Kvikksølv er bare ett av mange elementer som vaksiner inneholder (jfr. over). Virkningen av akkumulering av mange fremmede stoffer («foreign agents») i kroppen som er brakt inn i kroppen via vaksiner er aldri blitt studert.

Bivirkningsregisteret for vaksiner i USA: VAERS
VAERS er forkortelse for Vaccine Adverse Effect Reporting System. Dette ble etablert i 1991. Før 1991 fantes det ingen føderal ordnet innsamling av rapporter fra vaksineskader.

Hvorfor intet effektivt innrapporteringssystem, mon tro? Selv nå, med et innrapporteringssystem i gang, er underrapportering av bivirkninger til VAERS et stort problem. Maksimalt 10% av vaksineskader antas å bli innrapportert, akkurat som det gjelder med bivirkninger fra annen medisinsk behandling.

Hvorfor har vaksineprodusentene i USA klart å få gjennom en lov som fritar dem fra alt ansvar fra vaksineskader dersom vaksiner er så sikre?

HPV-vaksinen Gardasil
Livmorhalskreft-vaksinen Gardasil er den første vaksinen som påstås å virke mot kreft. Gardasil ble «godkjent» av det amerikanske legemiddelverket FDA i rekordtempo i 2006.

Livmorhalskreft er en kreftform som forekommer relativt sjelden. I Norge får 300 kvinner får livmorhalskreft pr. år i Norge, og 80 dør av det. I USA rammes 13 000 hvert år. 4000 av dem dør, mao. er helbredelsesprosenten relativt høy sammenlignet med andre kreftformer.

Markedsføringen/propagandaen for Gardasil har vært massiv i USA, og er full av «spin language»; manipulativ bruk av godord som bidrar til å kamuflere medisinske årsakssammenhenger som er kritiske for effekten av Gardasil. Et viktig element i markedsføringen har vært å spille på frykten for at ens barn skal bli rammet av kreft, og det skjer i Norge også.

Da statsbudsjettet for Helse- og omsorgsdepartementet ble lagt frem høsten 2007 hadde TV2 en besynderlig reportasje. TV2′s reportere var hjemme hos en kvinne som hadde hatt livmorhalskreft og spurte om hun ønsket at hennes datter på 14 år skulle gå gjennom det samme. Deretter ble daværende helseminister Sylvia Brustad intervjuet og presset på temaet om hvorfor det ikke var lagt inn penger til felles Gardasil-vaksinering i statsbudsjettet. Dette minner om et klassisk eksempel på hvordan legemiddelindustriens «spin doctors» arbeider, ved å benytte media som «nyttige idioter» og budbringere.

Det har aldri blitt medisinsk bevist at HPV-viruset faktisk forårsaker livmorhalskreft. Ord som «sterkt knyttet til» (strongly associated with) benyttes som sannheter uten at sammenhengen mellom HPV-virus og livmorhalskreft blir sannhet av den grunn.

Faktum er at det ikke er bevist at HPV-viruset er årsaken til noen sykdom, hverken til kreft i livmoren eller andre sykdommer.

O’Shea omtaler den manglende vitenskapeligheten i grunnlaget for HPV-vaksinen/bløffen slik:

The package they are trying to sell. They don’t have to identify HPV within cancer cells; assuming a hit-and-run mechanism: «virus-like particles have done something and they left».

Litt mer fakta om HPV-vaksinen Gardasil:

Gardasil inneholder- bl.a. genetisk modifisert materiale fra HPV-virus.

Gjennomsnittlig alder for utvikling av livmorhalskreft er 50 år.- Virkeperiode på vaksinen: 5 år. Skal likevel gis til 11-12 år gamle jenter!
Ifølge produsenten Merck har Gardasil hverken blitt testet for om- den er kreftfremkallende eller om den skader fruktbarhet.
Merck»vet ikke»- om Gardasil kan være skadelig for fostre, og anbefaler ikke vaksinering under svangerskap.

Gardasil-produsenten Merck hevder at virkeperioden for vaksinen er 5 år. Hva er hensikten med å injisere Gardasil i 12-årige piker, når virkningen ikke vil vare lenger enn til 17 års alder? Det er ikke logisk at en vaksine gis med virkning for en begrenset periode hvor det ikke foreligger noen risiko.

I 2007 besluttet guvernøren i Texas, Fred Perry, å gjøre Gardasil-vaksinering obligatorisk for unge piker. Dette gjorde han uten å ha konsultert med The Texas Medical Board. Det ble senere avslørt at Perry hadde tette finansielle bånd til Gardasil-produsenten Merck.
Pr. mai 2008 var det registrert mer enn 8800 bivirkninger fra- HPV-vaksinen, hvorav et tosifret antall dødsfall (maksimalt 10% av skadene antas å bli identifisert og innrapportert, så et sannsynlig bivirkningstall vil dermed være ca. 88 000)
Ingen vet noe om- langtidsvirkningene av vaksinen, det innrømmer produsenten selv.
Folkehelseinstituttet tilbakeholder informasjon om bivirkningene av Gardasil, se: http://www.fritthelsevalg.org/htmlsite/resultdet.asp?id=439&type=2)

Mer informasjon om HPV-vaksinen finnes på www.thedoctorwithin.com.

Se også Fritt Helsevalgs nettsider (www.fritthelsevalg.org), og søk på «HPV» eller samleoversikten over Gardasil-artikler:
http://www.fritthelsevalg.org/htmlsite/aktuelt.asp?parent=1&flag=1&ban=1&id=653

Les om innrapportering til Vaccine Adverse Event Reporting System – VAERS,
http://www.medalerts.org/vaersdb/findfield.php?PAGENO=1&PERPAGE=10&VAX=HPV4)

Hepatitt B-vaksine
Hepatitt B er en mild og selvbegrensende sykdom som oppstår blant narkomane som deler sprøyter og hos andre som lever under mangelfulle hygieniske forhold.

Injeksjon av hepatitt B-vaksinen gir 100 ganger større sjanse for å få bivirkninger enn risikoen for å få sykdommen.

Hepatitt B-vaksinen er ikke blitt bevist sikker, og langtidseffektene var ikke klarlagt før den ble tatt inn i vaksineprogrammet. Hepatitt B-vaksinen inneholder fremdeles kvikksølv i form av thimerosal.

Poliovaksine
Polio finnes ikke lenger i naturen. Den største risikoen for å få sykdommen polio ligger i vaksinen. Alle polio-dødsfall i USA etter at sykdommen ble utryddet er blitt forårsaket av vaksinen. Allerede i 1977 sa Jonas Salk, oppfinneren av poliovaksinen, at de få tilfellene av polio i USA skyldtes vaksinen, og ikke sykdommen selv.

Centres for Disease Control and Prevention (CDC) i USA innrømmer at alle tilfeller av polio etter 1979 skyldes vaksinen!
(Jfr. «The Sanctity of Human Blood», 12. utgave, s. 68)

Etter at polio-vaksinering ble innført i 1955, ble definisjonen på sykdommen polio forandret, noe som skapte et inntrykk av at reduksjonen i forekomsten av polio skyldtes vaksinen.

Ifølge forskning fra Herbert Sheldon forårsaket poliovaksinen at poliovirus «revers-muterte» («back-mutated») slik at en ny type polio oppsto på Hispaniola (Haiti/Dominikanske Republikk). Viruset som var benyttet i vaksinen gjennomgikk en transformasjon som skapte den nye polioformen.

For å finne mer om dette prøv å Google søketeksten: «Polio outbreaks sparked by vaccine».

Poliovaksinen er i dag den eneste kilde til sykdommen polio.

DPT-vaksinen
DPT-vaksinen er sammensatt av tre elementer:
D – difteri
P - pertussis (kikhoste)
T – tetanus (stivkrampe)

DPT-vaksinen ble introdusert på et tidspunkt da forekomsten av difteri var omtrent lik null. Totaleeffekten av de 3 vaksineelementene sammen har aldri blitt testet eller analysert. Det oppstår 2 tilfeller i året i USA av sykdommen difteri. Dette lar seg behandle med antiobiotikatypen Retromycin. Følgelig er det heller ikke behov for noen vaksine mot difteri.

DPT-vaksinen påvirker sentralnervesystemet og forårsaker nevrologisk skade på nervebaner og myelinisering, ifølge O’Shea m.fl. Bivirkninger kan være i form av død, autisme, konvulsjoner, muskelspasmer, døsighet, permanent hjerneskade.

Ifølge to uavhengige forskningsrapporter fra Australia forårsaker DPT-vaksinen krybbedød.

Japan droppet vaksinen for barn under to år i perioden 1975-1985. Da forsvant krybbedød i Japan. Av politiske grunner startet vaksinasjonen av spedbarn igjen, og da kom krybbedød tilbake. (Jfr. «The Sanctity of Human Blood»)

75% av erstatningsutbetalingene til vaksineskadde i USA går til DPT-ofre.

Koppervaksine
Kopper var utryddet i 1941. Til tross for dette fortsatte koppevaksinasjon i 30 år i USA. Alle tilfeller av kopper skyldes nå vaksinen. I andre deler av verden pågår koppevaksinering ennå. Den nye koppevaksinen inneholder bl.a. celler fra aborterte menneskefostre. Kopper finnes ikke lenger i naturen, bare i laboratoriet i Fort Detrick i Maryland, USA.

Hvorfor forgifter vi systematisk våre barn?
Svaret O’Shea selv gir på spørsmålet «Hvorfor forgifter vi systematisk våre barn?» er dette:

«Det skyldes forrykt religiøs overtro og blind tillit!»

Den sikreste «vaksinasjon» er å unnlate å vaksinere sine barn.

Det er ikke obligatorisk å vaksinere sine barn i USA, selv om de fleste tror dette. Det skyldes at skjemaene for vaksinefritak delvis holdes skjult for foreldrene, og det ikke gis noen informasjon om adgangen til å unnlate å vaksinere.

I Norge velger foreldre fritt om deres barn skal vaksineres eller ikke. Dette antas å være kjent for de fleste foreldre i Norge.

Foreldre som vurderer å vaksinere sitt barn, bør vurdere å ta med et papir til vaksinedoktoren/helsesøster og be ham/henne underskrive en erklæring hvor de påtar seg ansvaret for enhver skade som måtte oppstå på barnets helse som følge av vaksinasjonen.

Artikkelforfatteren er seniorforsker ved Institutt for Helseforskning.
http://www.helseforskning.no/

VN:F [1.9.13_1145]

Den beste tida å leve på!

2012-01-11T16:29:00.003+01:00

Sjølvsagt møter alle generasjonar utmaningar, og å vere Katolikk i ei tid då mange, store delar av tida, ikkje ein gong har ei Messe å gå til, er i sanning ei veldig straff for syndene våre. Ein generasjon som ikkje er funne verdig å feire det heilage Offeret, å gå til skriftemål til kvardags, å ha tilgong til Sakramenta på dødsleiet.. Eg minnar meg på at Gud sette meg på jorda i denne tida, på denne plassen på jorda då det er den beste tida for meg å leve, å tene og å frelsast frå helveteslogene. Kvifor dette er den beste tida for meg, veit eg ikkje, men det er på same viset for kvar ende sjel. Det ligg ein tanke bakom dei tider og grenser som me har vorte tildelte. Berre Gud kjenner årsaka, og det er det eine som er viktig. So er det då viktig å minne meg sjølv om at dette er mi Gudegivne tid. Takk Gud! Hjelp meg å bruke henne godt, å vere det beste eg kan vere gjennom Din Nåde og å aldri gje opp, kompromisse eller fortvile. Hugs på at då Gud kalla Josva, baud Han honom å "vera sterk og djerv, å ikkje reddast og ikkje fæla!" Eg har komme fram til at dei fylgjande orda fortener eit eige blogginnlegg: Frå utgjevaren sin introduksjon til boka "The Catholic Controversy" av Sankt Francis de Sales..

Salesisk tradisjon fortel oss at då den heilage Francis de Sales som ung prest kom til Chablais, Frankrike i 1594, var det berre 27 personar av 72 000 som framleis var Katolikkar. (Dei andre var Calvinistar.) Men etter at denne heilage mannen hadde lagt ned 4 års arbeid i regionen, var tala heilt omvende, då det berre var 27 Calvinistar att: 72 000 sjeler hadde vendt attende til den Sanne Trua. Dette er ein av dei mest oppsiktsvekkande omvendingsforteljingane i Katolsk historie. Men i byrjinga var mange redde for å høyre på forkynninga, so difor byrja han å skrive små hefter som han knuffa under dørene til folk. Han hadde dei åtvarande orda til Vincent av Lerins i tanke:

"Lær ut det du har fått lære, og då du gjer dette på nye vis, sjå då berre til at du ikkje lærer ut nye ting."

Sankt Francis byrjar argumenteringa si med ei ransaking av misjonsoppdraget frå Gud, der han syner at det er den Katolske Kyrkja som har fått oppdraget og ikkje dei protestantiske sektene. Han legg og fram åtte trusreglar- Heilag Skrift, den Apostoliske Tradisjonen, autoriteten åt Kyrkja, autoriteten åt Kyrkjemøta, autoriteten åt Kyrkjefedrane, autoriteten åt Paven, mirakel og harmonien mellom tru og sunn fornuft- og han syner korleis alt dette peikar attende på den Katolske Trua som den gudegivne religionen. Han seier at: "Når alt kjem til alt er likevel den ultimate trusregelen Guds Ord forkynt av Guds Kyrkje." Men kvifor, spør han, skulle nokon bøye seg for autoriteten åt ein Luther eller ein Calvin?
Vår beundring for teknikkane som Sankt Francis nytta seg av må ikkje gjere oss blinde for at våpena han nytta fyst og framst var andelege. Han planla å erobre Genève med kjærleik- "Kjærleik skal skake murane i Genève." "Brennande bøn skal rive ned murane i Genève og brorskjærleiken skal mane dei.." "Men måten å gå fram på er å naudbe Gud gjennom botgjeringar." Eit stort veggmåleri i Vitjingsklosteret i Thonon, Chablais gjev oss eit anna hint om Helgenen sine framgongar: Det syner han og fetteren hans Louis som påkallar Skytsengelen for området i det dei nermar seg regionen for fyste gongen. Og ein skal heller ikkje gløyme at frå ungdomen av lova Sankt Francis Vår Frue å be Rosenkransen dagleg.
Der var og mirakel. Eit spedbarn, barnet åt ei protestantisk mor, døydde utan dåp. Sankt Francis hadde gått til mora for å tale med henne om den Katolske læra, og bad då Gud om at barnet skulle komme attende til livet lenge nok til at det kunne verte døypt. Gud gjorde som denne heilage mannen bad om, og heile familien vart Katolikkar.

Hill deg Maria, full av nåde
Herren er med deg.
Velsigna er du mellom kvinner
og velsigna er di livsfrukt Jesus
Heilage Maria, Gud Moder
Be for oss syndarar
No og i vår dødsstund. Amen

Katolsk katekisme for det Apostoliske vikariatet i Sverige, 1893 -Del 2

2011-09-23T16:27:00.000+02:00

Fyste hovudstykke; Om Trua!

§2. Naudsynet av Trua.
25) Er Trua naudsyn for å verte sæl?
-Trua er ubetinga naudsyn for sæla, for Kristus seier: "Den som ikkje trur, han er alt dømd", og "Den som ikkje trur, han skal verta fordømd." (Joh 3:18 og Mark 16:16.) "Utan tru er det umogeleg å behage Gud." (Ebr.11:6)
26) Fører kvar ei tru til sæle?
-Nei, berre den sanne Trua som Kristus lærde oss gjer oss sæle. Det er slik usant å seie at det ikkje kjem an på trua, att det er likegyldig kva slags tru ein har.
27) Kva for Kyrkje har den sanne, av Kristus lærde Trua?
- Den sanne, av Kristus lærde Trua har den Katolske Kyrkja åleine.
28) Kvifor har den Katolske Kyrkja åleine den sanne, av Kristus lærde Trua?
- Katolske Kyrkja åleine har den sanne, av Kristus lærde Trua, då ho åleine har av Kristus og Apostlane motteke og alltid uforfalska bevara denne Trua.
29) Har då ikkje dei ikkje-katolske religionssamfunna og av Kristus og Apostlane motteke og alltid uforfalska bevara si religionslære?
- Nei; for 1) dei har ikkje motteke si truslære av Kristus og Apostlane, då dei fyst lengje etter Kristus og Apostlane har oppkome; 2) dei har ikkje uforfalska bevara det, som av Kristi lære gjennom den Katolske Kyrkja har komme dei til del, då dei lærde somme tider det eine og somme tider det andre, mens Kristus og Apostlane alltid lærde det same.
30) Då det no er slik at den sanne Trua er naudsyn for sæla og den sanne Trua ikkje kan vere noko anna enn den Katolske Trua, er det då ikkje ei stor nåde å vere katolikk?
- Jau; å vere katolikk er ei særs stor nåde, og me kan aldri takke Gud nok for dette.
Utføring: Gled deg og takk Gud ofte for at du er eit barn av den Katolske Kyrkja; for det vert gjeve "ingen større rikedom, ingen større skatt enn den Katolske Trua." (Den heilage Augustinus.)

§3. Trua sine eigenskapar.
31) Korleis må trua vår vere kjenneteikna?
- Trua vår må vere 1) fullstendig, 2) fast, 3) standhaftig, 4) levande.
32) Når er trua vår fullstendig?
- Trua vår er fullstendig når me ikkje berre trur nokre, men alle lærer som den Katolske Kyrkja held fram for oss til tru.
33) Når er trua vår fast?
- Trua vår er fast, når me ikkje i den minste sak frivillig tvilar på ei ende truslære.
34) Når er trua vår standhaftig?
- Trua vår er standhaftig når me er klare til å heller avstå frå alt, til og med livet, enn å falle ifrå trua. Døme: Dei heilage martyrane.
35) Når er trua vår levande?
- Trua vår er levande når me lever etter den same, d.v.s å flykte frå det onde og gjere det gode, slik som trua foreskriv. "For liksom lekamen er daud utan ånd, so er og trui daud utan gjerningar." (Jak 2:26.)
36) Er det nok å bevare trua i hjartet?
- Nei; me må og sanne trua i det yttre. "Den som då kjennest ved meg for folk, han skal eg og kjennast ved for Far min i himmelen; Men den som fornektar meg for folk, han skal eg og fornekte for Far min i himmelen." (Matt 10:32-33.)
37) Gjennom kva for teikn sannar ein katolsk kristen vanlegvis trua si?
- Ein katolsk kristen sannar vanlegvis trua si gjennom det heilage Krossteiknet. Gjennom det heilage Krossteiknet sannar me trua vår på hovudløyndomane i den kristne religionen, nemleg den høgheilage Treeinigheita sin løyndom, og på løyndomen av vår utløysing gjennom Kristi krossdød.
38) Når skal me gjere Krossteiknet?
- Det er i sanning godt og gagnleg å gjere Krossteiknet ofte, særskild når ein stig opp og når ein legg seg, innan og etter bøn, føre kvar gong ein skal gjere eit større arbeide, i freistingar og farer.
Utføring: Vert aldri flau over den Katolske Trua eller Krossteiknet. Pass deg nøye for alt som inneber ei fare for trua, særskild for nyfikenheit, grubbling over religionens løyndomar, for lesning av dårlege bøker og skrifter samt for omgjenge med utrue og lastfulle menneske.

Ave Maria

2011-08-21T03:02:00.000+02:00

Olav den Heilage- Katolikk, Konge og Martyr!

2011-08-09T04:07:00.002+02:00

Helgedag 29. juli

Denne teksten er henta frå Leonhard Goffine sin Postilla (1687) i svensk oversettjing frå 1841.

Den heilage Olav vart født i Noreg år 995. Same år hadde gudfaren hans, Olav Tryggvason, som i England hadde motteke dei sakramentale gåvene å verte Døypt og Stadfesta (konfirmert), sett seg på nordmennene si kongetrune då han kom attende, med den gode intensjonen å innføre kristendomen hjå dei. Han skulle truleg og ha lukkast med denne fromme føresegna, dersom han i sin nidhug på alle stader hadde gått fram med same mildskap som han synte då dei heidenske rogalenningane samla seg til Tingmøte. Hjå dei bad han om den lydnad som "var passande for frie menn", og han tala til dei frå ei klippe og sa mellom anna "at dei skulle tene han, men fyst av alt Den som han sjølv tente, den høgste Kongen, Han som skapte Himmel og jord. Han som ville av tenarar gjere dei til sin einborne Sons brør og arvingar av Himmelriket, til herleg utløysing; for dei jordiske rika var berre oppretta for at dei som var innbyggjarar skulle oppsedast for Himmelen"..m.m., og slik lydde dei han alle og let seg døype. Men då han so ofte gav seg åt sitt harde sverd heller enn sitt milde ord for Kristendomen sin framgong, fekk han mange uforsonlege og mektige fiendar hjå heidningane, og det var grunna desse at han bukka under, år 1000, i slaget ved Svolderen. Etter hans død sokk Noreg i store delar på ny attende til den heidenske Åsadyrkinga, og gjennom denne andelege træledomen til og med åt den gamle lekamlege træledomen.
Olav den Heilage, ein av si tids framste heltar og hærførarar, tok denne for Kristendomen nidkjære gudfar til føredøme, og då han allereie ved 12 års alder utmerka seg på vikingtokt, ved 16 års alder hadde vore sigervinnar i 9 store og mange små slakt, og hadde fått seg eit rykte for si tapperheit både i Frankrike og Spania, vende han no attende- ein 19-årig yngling, til fedrelandet sitt og til foreldra sine, fast bestemt på å tilkjempe seg fedrane si trune (Kong Harald Hårfagre var onkelen hans), frie Noreg frå framande sitt undertrykk og velsigne landet gjennom å innføre Kristendomen. Ved 21 års alder var han Konge over heile- for største delen på ny heidenske, men ved hans død Kristne- Noreg. Tapperheit, redeligheit, edelmot, både mildskap og strengheit i rette tid, gudsfrykt og ein brennande nidhug for utbreiinga av Kristendomen utmerka seg hjå denne kongen; men uvenene han hadde, då særskild Knut, konge i England og Danmark, trøyttna aldri på å sette kjeppar i hjula slik at han skulle gå under, og då Olav var ute på ei pilgrimsreise til det Lova Landet, sameina fiendane hans seg og trengde seg inn i riket hans. Då han vart underretta om dette, overgav han med det same sitt fromme formål. På attendevegen til Noreg forsterka han skaren av frivillige, men han tok ikkje imot andre enn dei som ville late seg døype. Uredd og viss på sin død, gjekk han den dobbelt so store fienden til møtes. Han visste gjennom ei openberring at han skulle falle offer, men og at Gud gjennom dette skulle krune hans verk med framgong. Framleis om morgonen den dagen slaget stod, den 29. juli 1030, kom ein tapper heidning til han, let seg døype med heile fylgjet sitt, og tilbudde seg å stå han til teneste. Rusta og med ein gullkross på skjoldet sitt, møtte han fienden ved Stiklestad, og stupte i sitt 35. levnadsår og under sitt 15. velsigna regjeringsår, lømskt gjennombora av ei lanse av sin gamle uven Thorer Hund, som sjølv låg såra på marka. -Blodet frå liket åt Kongen gav synet åt ein blind og bota såret åt hans eigen mordar, og det var og denne som var den fyste til å vitne om Olavs heilagdom, som og vart stadfesta av seinare mangfaldige andre teikn. Snart vart minnet av han feira i heile Norden, og kyrkjer vart innvigde til hans æra både i Tyskland, England, Russland m.m. Grava hans er i domkyrkja i Trondheim, den han bygde, og som tidlegare var ei av dei mest praktfulle kyrkjene i Kristenheita, men som etter fleire hendingar med eldsloger, no er redusert slik at berre høgkoret står att.

Lesning: Visdomen 10:10-14, 1.Mos 37:24
Forklaring: Denne leksjonen frå Visdomsboka syftar på Josef, Jakobs son, som vart seld av brørne sine, kom til Egypt, og vart gjennom si reine dygd frå fornedringa opphøga til den høgste æra, m.m. Med "Visdomen" skjønar me Guds forsyn, som beskytta, leia og opphøga den rettvise Josef til både timeleg og evig herlegdom. Ved tillempinga av leksjonen på den Heilage Olav, merksamar me korleis Gud førde han på dei rette vegane og synte han Kristi Rike som sitt endelege mål, gjennom at Han let han få kunnskapen åt dei Heilage: Han heidra han og velsigna arbeidet hans; utbreiinga av Kristendomen. Gud var nære han då han vart forrådt og seld av understottane og dei falske venene sine, samt stødde han i striden mot fiendane, slik at Han synte han døden som den ærerikaste sigeren han kunne få. Slik vart det og, for hans død vart grunnvollen for oppretthaldinga av hans jordiske rike og fridomen åt understottane hans, noko som dei og sidan har nytt godt av like lenge som dei har heidra det heilage minnet av han. Fiendane han hadde, sjølv om dei sigra på slagmarka, høsta ikkje noko frukt; tvert imot splitta Gud dei og gav Olavs rike åt son hans, Magnus, samt at Han let den heltemodige Olav få ei slik æra, slik som det aldri har vorte gjeve ein konge etter hans død. Han vart då ikkje berre vyrda som Riket sin faderlege Skyddshelgen, men heile Norden forklara seg skattskyldige under den Heilage Olav, slik at han, sjølv om han er usynleg, vart verande nett som den eigentlege Kongen og i sjølve verket fekk "Riket til å spire og makt over dei som hadde utført vald mot han."

Kyrkja si Bøn:

Gud, du som er kruna åt Kongane og sigerspalmen åt Martyrane!

Me bed, lat oss vernast etter den sæle Kongen og Martyren Olav si faderlege forbøn,

i det me, som gler oss av hans æra,

måtte vinne det evige livet si krune:

Ved Jesus Kristus vår Herre

som med Faderen og Den Heilage Anden lever og råder

Ein Sann Gud frå eve til eve

Amen

Britisk pressekonferanse etter Oslo-bomba!

2011-08-07T17:03:00.000+02:00

Det som vert sagt på denne pressekonferansen er mellom anna at "Islam kjem som ei sunamibylgje over Europa." Denne gjengen vil innføre islamsk lov (shari`ah) i England, Oslo og alle europeiske hovudstader i eit rike som dei sjølve kallar for "Eurabia.."

Raudt Skjegg..

2011-08-03T15:01:00.002+02:00

Video Eg la merke til, då Stoltenberg tala under ei muslimsk gravferd her om dagen, at det stod ein mann bakom han som hadde farga skjegget sitt raudt/orange. Har du nokon gong undra over kva dette tyder? Kanskje dette utdraget i oversettjing kan hjelpe:

"Shaykh Ahmad Raza Khan (måtte Allah's nåde vere over han) i boka si Ehkam-e-Shariat skriv:

Raude eller gule fargar er bra, og i hadithen angåande svart (hår)farging konstaterer denne at det er fargen åt dei utruande.
Me held at den ende gongen ein kan farge håret eller skjegget (raudt) er når ein er i JIHAD, og då er det for å vilseleie fienden." link

Faste for Noreg

2011-07-27T15:10:00.000+02:00

Ei veke innan Sankt Olav sin dag vert lander vårt minna om korleis me for lenge sia har teke steget ut av Gudsvelsigninga og inn i elendeståa. Kor mange sjeler vart ikkje fordømde for alltid sist fredag.. Eg vonar at alle som sannar den Katolske Trua vil faste for Noreg innan me feirer Noregs Vernehelgen, Sankt Olav, konge og martyr, den 29. Juli. Gløym heller ikkje den tradisjonelle vigilievaka, olsok, kvelden innan. Er det ikkje nett i slike opprivande tider at menneske som elles ikkje tenkjer i slike baner byrjar å søke Gud? Og "kyrkja sine menn" utnyttar situasjonen til å halde fram med lygna om at alle desse menneska, som med politikken sin har tekje livet av tusenvis av born i mors liv og mykje anna styggedom som sender Guds vrede over lander vårt, no er i himmelen.. Dei som fordervar sjelene er enno verre enn dei som tek fysiske liv! Heilage Sankt Olav, be for oss at me må verte verde Kristi lovnader. Amen

FN og VATIKANET lovfester spott som ein "menneskerett"!

2011-07-19T05:18:00.002+02:00

FN Menneskerettsrådet (UNHRC) Resolusjon 1618 vart godkjend i mars 2011. Kva som meinast med dette er at det no i namnet åt "yttringsfridomen" har vorte ein menneskerett å spotte. Implementeringa av den same resolusjonen vart underskriven i Istanbul den 15. juli 2011. Mellom dei som skreiv under på resolusjonen var Utanriksministrar frå EU, medlemmar av den Arabiske Ligaen, REPRESENTANTAR FRÅ VATIKANET, den amerikanske utanriksministeren Clinton og generalsekreteren for Organisasjonen av Islamsk Samarbeide (OIC).

Den nye lova fokuserar på "beskyttelsen" av individ heller en religionar. (Det viktigaste er m.a.o. heller at du får seie det du vil imot Kristendomen enn at sanninga kjem fram, ettersom det ikkje finnst noko anna sanning enn menneskerettane.) Gjennom denne resolusjonen tek det internasjonale samfunnet eit kraftig tak for yttringsfridomen, religionsfridomen, og mot diskriminering og vald basert på religion og tru.

Dokumentet held fram med å forklare korleis "dette er fundamentale fridomar som tilhøyrer alle menneske på alle stader, og at dei er særskild essensielle for demokratiet." Deltakarane vert oppmoda om å vurdere korleis dei kan komme med oppdateringar, som ein del av den framhaldande rapporteringa til avdelinga for Øvstekommisjonen for Menneskerettane, og stega som vert teke på nasjonalt nivå ang. implementeringa av Resolusjon 16/18, som og byggjer på relaterte mål i dei andre resolusjonane som er vedtekne i saka om religionsfridom og tru, og om ELIMINERINGA AV RELIGIØS UTOLERANSE og diskriminering.

Og no er tida komme for å settje saka til verks. Resolusjonen kallar på nasjonane til å beskytte religionsfridomen, til å motarbeide støytande uttrykk (les: i denne konteksten er det som er støytande alt som påstår å vere den ende sanninga, og noko som ikkje får kritiserast.) gjennom utdanning, INTERRELIGIØS DIALOG og offentleg debatt, og å forby diskriminering, profilering og hatbrot, men utan å kriminalisere yttringar dersom dei ikkje direkte fører til voldshandlingar. Dei bed alle land om å gjere rekneskap for- og å gå i lag med dei i å rapportere til FN-kontoret sin Høgstekommisjon for Menneskerettane, for at det framhaldande arbeidet skal lukkast. Sitat: "I Europa ser me no korleis samfunn kjem ilag for å tiltale både den gamle piska av antisemitisme og dei nye straumingane av antimuslimisme, samt å understreke kontinentet sine demokratiske ideal. I Midt-Austen og Asia oppmodar me no både folk og leiarar om å stå imot utspel frå ekstremistar som freistar å blusse opp sekteristiske spenningar, og å avvise forfylgjinga av religiøse minoritetar som t.d. Koptarar eller Ahmadiar eller Bahaiar."

Legg merke til korleis INGENTING vert nemnd om anti-Katolisisme. Det er den ende (sanne) trua som ingen treng å nemne går eg ut i frå... Og slik held Vatikanet, i ein sann Novus Ordo ande, fram med å le åt Guds Bod gjennom å gjere brot på det Fyste og Andre Bodet til ein MENNESKERETT.. Det er som husbonden min sa: "Europa slår spikar i si eiga likkiste." For den som vil lese meir om saka, anbefalar eg desse to linkane:

http://www.oic-oci.org/topic_detail.asp?t_id=5503
http://grendelreport.posterous.com/is-the-istanbul-declaration-really-pushback-a

Pave Paul IV "Cum ex Apostolatus Officio"

2011-07-12T18:16:00.000+02:00

Dette er eit kjend dokument for dei fleste sedevacantistar i dag, og eg ville leggje det ut på bloggen min for å gjere det klårt for folk at Kyrkja i sanning har tala om desse viktige emna: Dokumentet syner korleis det er mogeleg for ein pave å miste embetet sitt når han fell i kjettarlærer. Dokumentet syner og at ein kjettar ikkje kan verte leiar for Guds Kyrkje på jorda og at til og med paven kan miste embetet sitt AUTOMATISK når han fell i kjettarlærer i det offentlege rommet. Dette siste punktet er særs viktig når det gjeld paven, då ingen andre på jorda står over han i hierarkiet slik at dei kan ekskommunisere han. Men den GUDDOMMELEGE LOVA står framleis over han, og det er denne lova som dømer han til å gå miste om embetet sitt automatisk. Ein lekmann ekskommuniserer ikkje paven, han berre godtek ei Katolsk dogme og tek avstand frå alle kjettarar, inkludert ein antipave. Dokumentet er på engelsk, då eg førebels har vald å ikkje ta på meg ansvaret å oversettje det. Kyrkjelege dokument er då heller ikkje til å leike med.

Apostolic Constitution of Pope Paul IV,

"Cum ex Apostolatus Officio"

15th February 1559
(Roman Bullarium Vol. IV. Sec. I, pp. 354-357)

By virtue of the Apostolic office which, despite our unworthiness, has been entrusted to Us by God, We are responsible for the general care of the flock of the Lord. Because of this, in order that the flock may be faithfully guarded and beneficially directed, We are bound to be diligently watchful after the manner of a vigilant Shepherd and to ensure most carefully that certain people who consider the study of the truth beneath them should be driven out of the sheepfold of Christ and no longer continue to disseminate error from positions of authority. We refer in particular to those who in this age, impelled by their sinfulness and supported by their cunning, are attacking with unusual learning and malice the discipline of the orthodox Faith, and who, moreover, by perverting the import of Holy Scripture, are striving to rend the unity of the Catholic Church and the seamless tunic of the Lord.

1. In assessing Our duty and the situation now prevailing, We have been weighed upon by the thought that a matter of this kind [i.e. error in respect of the Faith] is so grave and so dangerous that the Roman Pontiff,who is the representative upon earth of God and our God and Lord Jesus Christ, who holds the fulness of power over peoples and kingdoms, who may judge all and be judged by none in this world, may nonetheless be contradicted if he be found to have deviated from the Faith. Remembering also that, where danger is greater, it must more fully and more diligently be counteracted, We have been concerned lest false prophets or others, even if they have only secular jurisdiction, should wretchedly ensnare the souls of the simple, and drag with them into perdition, destruction and damnation countless peoples committed to their care and rule, either in spiritual or in temporal matters; and We have been concerned also lest it may befall Us to see the abomination of desolation, which was spoken of by the prophet Daniel, in the holy place. In view of this, Our desire has been to fulfill our Pastoral duty, insofar as, with the help of God, We are able, so as to arrest the foxes who are occupying themselves in the destruction of the vineyard of the Lord and to keep the wolves from the sheepfolds, lest We seem to be dumb watchdogs that cannot bark and lest We perish with the wicked husbandman and be compared with the hireling.

2. Hence, concerning these matters, We have held mature deliberation with our venerable brothers the Cardinals of the Holy Roman Church; and, upon their advice and with their unanimous agreement, we now enact as follows:-

In respect of each and every sentence of excommunication, suspension, interdict and privation and any other sentences, censures and penalties against heretics or schismatics, enforced and promulgated in any way whatsoever by any of Our predecessors the Roman Pontiffs, or by any who were held to be such (even by their "litterae extravagantes" i.e. private letters), or by the sacred Councils received by the Church of God, or by decrees of the Holy Fathers and the statutes, or by the sacred Canons and the Constitutions and Apostolic Ordinations - all these measures, by Apostolic authority, We approve and renew, that they may and must be observed in perpetuity and, if perchance they be no longer in lively observance, that they be restored to it.

Thus We will and decree that the aforementioned sentences, censures and penalties be incurred without exception by all members of the following categories:

(i) Anysoever who, before this date, shall have been detected to have deviated from the Catholic Faith, or fallen into any heresy, or incurred schism, or provoked or committed either or both of these, or who have confessed to have done any of these things, or who have been convicted of having done any of these things.

(ii) Anysoever who (which may God, in His clemency and goodness to all, deign to avert) shall in the future so deviate or fall into heresy, or incur schism, or shall provoke or commit either or both of these.

(iii) Anysoever who shall be detected to have so deviated, fallen, incurred, provoked or committed, or who shall confess to have done any of these things, or who shall be convicted of having done any of these things.

These sanctions, moreover, shall be incurred by all members of these categories, of whatever status, grace, order, condition and pre-eminence they may be, even if they be endowed with the Episcopal, Archiepiscopal, Patriarchal, Primatial or some other greater Ecclesiastical dignity, or with the honour of the Cardinalate and of the Universal Apostolic See by the office of Legate, whether temporary or permanent, or if they be endowed with even worldly authority or excellence, as Count, Baron, Marquis, Duke, King or Emperor.

All this We will and decree.

3. Nonetheless, We also consider it proper that those who do not abandon evil deeds through love of virtue should be deterred therefrom by fear of punishment; and We are aware that Bishops, Archbishops, Patriarchs, Primates, Cardinals and Legates, Counts, Barons, Marquises, Dukes, Kings and Emperors (who ought to teach others and offer them a good example in order to preserve them in the Catholic Faith), by failing in their duty sin more gravely than others; since they not only damn themselves, but also drag with them into perdition and into the pit of death countless other people entrusted to their care or rule, or otherwise subject to them, by their like counsel and agreement.

Hence, by this Our Constitution which is to remain valid in perpetuity, in abomination of so great a crime (than which none in the Church of God can be greater or more pernicious) by the fulness of our Apostolic Power, We enact, determine, decree and define (since the aforesaid sentences, censures and penalties are to remain in efficacious force and strike all those whom they are intended to strike) that:-

(i) each and every member of the following categories - Bishops, Archbishops, Patriarchs, Primates, Cardinals, Legates, Counts, Barons, Marquises, Dukes, Kings and Emperors - who:

(a) hitherto (as We have already said) have been detected, or have confessed to have, or have been convicted of having, deviated [i.e. from the Catholic Faith], or fallen into heresy or incurred schism or provoked or committed either or both of these;

(b) in the future also shall [so] deviate, or fall into heresy, or incur schism, or provoke or commit either or both of these, or shall be detected or shall confess to have, or shall be convicted of having [so] deviated, or fallen into heresy, or incurred schism, or provoked or committed either or both of these;

(since in this they are rendered more inexcusable than the rest) in addition to the aforementioned sentences, censures and penalties, shall also automatically, without any exercise of law or application of fact, be thoroughly, entirely and perpetually deprived of:- their Orders and Cathedrals, even Metropolitan, Patriarchal and Primatial Churches, the honour of the Cardinalate and the office of any embassy whatsoever, not to mention both active and passive voting rights, all authority, Monasteries, benefices and Ecclesiastical offices, be they functional or sinecures, secular or religious of whatsoever Order, which they may have obtained by any concessions whatsoever, or by Apostolic Dispensations to title, charge and administration or otherwise howsoever, and in which or to which they may have any right whatsoever, likewise any whatsoever fruits, returns or annual revenues from like fruits, returns and revenues reserved for and assigned to them, as well as Countships, Baronies, Marquisates, Dukedoms, Kingships and Imperial Power;

(ii) that, moreover, they shall be unfit and incapable in respect of these things and that they shall be held to be backsliders and subverted in every way, just as if they had previously abjured heresy of this kind in public trial; that they shall never at any time be able to be restored, returned, reinstated or rehabilitated to their former status or Cathedral, Metropolitan, Patriarchal and Primatial Churches, or the Cardinalate, or other honour, any other dignity, greater or lesser, any right to vote, active or passive, or authority, or Monasteries and benefices, or Countships, Baronies, Marquisates, Dukedoms, Kingships and positions of Imperial power; but rather that they shall be abandoned to the judgement of the secular power to be punished after due consideration, unless there should appear in them signs of true penitence and the fruits of worthy repentance, and, by the kindness and clemency of the See itself, they shall have been sentenced to sequestration in any Monastery or other religious house in order to perform perpetual penance upon the bread of sorrow and the water of affliction;

(iii) that all such individuals also shall be held, treated and reputed as such by everyone, of whatsoever status, grade, order, condition or pre-eminence he may be and whatsoever excellence may be his, even Episcopal, Archiepiscopal, Patriarchal and Primatial or other greater Ecclesiastical dignity and even the honour of the Cardinalate, or secular, even the authority of Count, Baron, Marquis, Duke, King or Emperor, and as such must be avoided and must be deprived of the sympathy of all natural kindess.

4. [By this Our Constitution, which is to remain valid in perpetuity, We] further enact, determine, decree and define:-]

that those who shall have claimed to have the right of patronage or of nominating suitable persons to Cathedral, Metropolitan, Patriarchal and Primatial Churches, or to Monasteries or other Ecclesiastical benefices which may be vacant by privation of this kind (in order that those which shall have been vacant for a long time may not be exposed to the unfit, but, having been rescued from enslavement to heretics, may be granted to suitable persons who would faithfully direct their people in the paths of justice), shall be bound to present other persons suitable to Churches, Monasteries and benefices of this kind, to Us, or to the Roman Pontiff at that time existing, within the time determined by law, or by their concordats, or by compacts entered into with the said See; and that, if they shall not have done so when the said period shall have elapsed, the full and free disposition of the aforesaid Churches, Monasteries and benefices shall by the fulness of the law itself devolve upon Us or upon the aforesaid Roman Pontiff.

5. [By this Our Constitution,] moreover, [which is to remain valid in perpetuity, We] also [enact, determine, decree and define:-]

as follows concerning those who shall have presumed in any way knowingly to receive, defend, favour, believe or teach the teaching of those so apprehended, confessed or convicted:
(i) they shall automatically incur sentence of excommunication;
(ii) they shall be rendered infamous;
(iii) they shall be excluded on pain of invalidity from any public or private office, deliberation, Synod, general or provincial Council and any conclave of Cardinals or other congregation of the faithful, and from any election or function of witness, so that they cannot take part in any of these by vote, in person, by writings, representative or by any agent;
(iv) they shall be incapable of making a will;
(v) they shall not accede to the succession of heredity;
(vi) no one shall be forced to respond to them concerning any business;
(vii) if perchance they shall have been Judges, their judgements shall have no force, nor shall any cases be brought to their hearing.;
(viii) if they shall have been Advocates, their pleading shall nowise be received;
(ix) if they shall have been Notaries, documents drafted by them shall be entirely without strength or weight;
(x) clerics shall be automatically deprived of each and every Church, even Cathedral, Metropolitan, Patriarchal, Primatial, and likewise of dignities, Monasteries, benefices and Ecclesiastical offices, and even, as has been already mentioned, of qualifications, howsoever obtained by them;
(xi) laymen, moreover, in the same way - even if they be qualified, as already described, or endowed with the aforesaid dignities or anysoever Kingdoms, Duchies, Dominions, Fiefs and temporal goods possessed by them;
(xii) finally, all Kingdoms, Duchies, Dominions, Fiefs and goods of this kind shall be confiscated, made public and shall remain so, and shall be made the rightful property of those who shall first occupy them if these shall be sincere in faith, in the unity of the Holy Roman Church and under obedience to Us and to Our successors the Roman Pontiffs canonically entering office.

6. In addition, [by this Our Constitution, which is to remain valid in perpetuity We enact, determine, decree and define:-] that if ever at any time it shall appear that any Bishop, even if he be acting as an Archbishop, Patriarch or Primate; or any Cardinal of the aforesaid Roman Church, or, as has already been mentioned, any legate, or even the Roman Pontiff, prior to his promotion or his elevation as Cardinal or Roman Pontiff, has deviated from the Catholic Faith or fallen into some heresy:

(i) the promotion or elevation, even if it shall have been uncontested and by the unanimous assent of all the Cardinals, shall be null, void and worthless;(ii) it shall not be possible for it to acquire validity (nor for it to be said that it has thus acquired validity) through the acceptance of the office, of consecration, of subsequent authority, nor through possession of administration, nor through the putative enthronement of a Roman Pontiff, or Veneration, or obedience accorded to such by all, nor through the lapse of any period of time in the foregoing situation;
(iii) it shall not be held as partially legitimate in any way;(iv) to any so promoted to be Bishops, or Archbishops, or Patriarchs, or Primates or elevated as Cardinals, or as Roman Pontiff, no authority shall have been granted, nor shall it be considered to have been so granted either in the spiritual or the temporal domain;
(v) each and all of their words, deeds, actions and enactments, howsoever made, and anything whatsoever to which these may give rise, shall be without force and shall grant no stability whatsoever nor any right to anyone;
(vi) those thus promoted or elevated shall be deprived automatically, and without need for any further declaration, of all dignity, position, honour, title, authority, office and power.

7. Finally, [by this Our Constitution, which is to remain valid in perpetuity, We] also [enact, determine, define and decree]:- that any and all persons who would have been subject to those thus promoted or elevated if they had not previously deviated from the Faith, become heretics, incurred schism or provoked or committed any or all of these, be they members of anysoever of the following categories:(i) the clergy, secular and religious;
(ii) the laity;
(iii) the Cardinals, even those who shall have taken part in the election of this very Pontiff previously deviating from the Faith or heretical or schismatical, or shall otherwise have consented and vouchsafed obedience to him and shall have venerated him;
(iv) Castellans, Prefects, Captains and Officials, even of Our Beloved City and of the entire Ecclesiastical State, even if they shall be obliged and beholden to those thus promoted or elevated by homage, oath or security; shall be permitted at any time to withdraw with impunity from obedience and devotion to those thus promoted or elevated and to avoid them as warlocks, heathens, publicans, and heresiarchs (the same subject persons, nevertheless, remaining bound by the duty of fidelity and obedience to any future Bishops, Archbishops, Patriarchs, Primates, Cardinals and Roman Pontiff canonically entering).

To the greater confusion, moreover, of those thus promoted or elevated, if these shall have wished to prolong their government and authority, they shall be permitted to request the assistance of the secular arm against these same individuals thus promoted or elevated; nor shall those who withdraw on this account, in the aforementioned circumstances, from fidelity and obedience to those thus promoted and elevated, be subject, as are those who tear the tunic of the Lord, to the retribution of any censures or penalties.

8. [The provisions of this Our Constitution, which is to remain valid in perpetuity are to take effect] notwithstanding any Constitutions, Apostolic Ordinations, privileges, indults or Apostolic Letters, whether they be to these same Bishops, Archbishops, Patriarchs, Primates and Cardinals or to any others, and whatsoever may be their import and form, and with whatsoever sub-clauses or decrees they may have been granted, even "motu proprio" and by certain knowledge, from the fulness of the Apostolic power or even consistorially or otherwise howsoever; and even if they have been repeatedly approved and renewed,have been included in the corpus of the Law or strengthened by any capital conclaves whatsoever (even by oath) or by Apostolic confirmation or by anysoever other endorsements or if they were legislated by ourself. By this present document instead of by express mention, We specially and expressly derogate the provisions of all these by appropriate deletion and word-for-word substitution, so that these may otherwise remain in force.

9. In order, however, that this document may be brought to the notice of all whom it concerns, We wish it or a transcription of it (to which, when made by the hand of the undersigned Public Notary and fortified by the seal of any person established in ecclesiastical dignity, We decree that complete trust must be accorded) to be published and affixed in the Basilica of the Prince of the Apostles in this City and on the doors of the Apostolic Chancery and in the pavilion of the Campus Florae by some of our couriers; [we] will [further] that a quantity of copies affixed in this place should be distributed, and that publication and affixing of this kind should suffice and be held as right, solemn and legitimate, and that no other publication should be required or awaited.

10. No one at all, therefore, may infringe this document of our approbation, re-introduction, sanction, statute and derogation of wills and decrees, or by rash presumption contradict it. If anyone, however, should presume to attempt this, let him know that he is destined to incur the wrath of Almighty God and of the blessed Apostles, Peter and Paul.
Given in Rome at Saint Peter's in the year of the Incarnation of the Lord 1559, 15th February, in the fourth year of our Pontificate.

+ I, Paul, Bishop of the Catholic Church…

Pave Leo XIII sitt rundskriv "Satis Cognitum"

2011-07-12T17:54:00.001+02:00

Tykkjer du at ståa i Vatikanet i dag er forvirrande? Fylgjer dei verkeleg Katolsk tru, liv og lære til punkt og prikke? Då er Satis Cognitum eit strålande dokument å lese. Det talar om mange viktige tema rundt emnet EINSKAPEN I KYRKJA. Skrivet forklarar at kjettarar og skismatikarar står utanfor Kyrkja. Det forklarar korleis dei som står utanfor Kyrkja ikkje har frelsa. Det forklarar at Kyrkja er ein synleg- og ikkje ein usynleg lekam. Det forklarar at sjølv om du skulle fornekte berre EI av Kyrkja sine lærer, so er du ein kjettar. Skrivet syner og at openberra sanning aldri endrar seg eller "utviklar seg" i nye retningar. Det talar og om at det er naudsynt å vere i einskap med den romerske pontiffen (det vil seie ein sann pave- ikkje ein antipave som sannar kjettarlærer). Det er mi von at du, etter å ha lese dette dokumentet, vil ha reiskapane og kunnskapen som trengs for å innsjå at det II Vatikankonsiliumet går imot all tradisjonell Katolsk lære, at alle menn som står bakom dette konsiliumet og alle som aksepterar og står som medlemmar i denne religionen i røynda ikkje er Katolikkar men kjettarar. Kvifor? Fordi dei fornektar alle dei ovannemnde sanningane, då dei seier at Kyrkja ikkje berre består av Katolikkar, men og av kjettarar og skismatikarar (jødar, muslimar, protestantar, austleg "ortodokse" og menneske som lever i ignoranse). Gløym ikkje at det er DITT ANSVAR å lære deg den Katolske trua, slik at du kan gjenkjenne ein kjettar når du kjem over ein, praktisere det Katolske livet og frelse sjela di. Dokumentet legg eg ut på engelsk, då eg ikkje har kapasitet til å oversettje det i sin heilskap no, og då det dessutan er ei stor teologisk bør og ansvar på ei lekkvinnes oksler at det vert oversett korrekt. Men her kjem det i alle høve på engelsk for den som kan:

SATIS COGNITUM

RUNDSKRIV AV PAVE LEO XIII
OM EINSKAPEN I KYRKJA

To Our Venerable Brethren, the Patriarchs, Primates, Archbishops, Bishops, and other Ordinaries in Peace and Communion with the Apostolic See.

Venerable Brethren, Health, and Benediction.

It is sufficiently well known unto you that no small share of Our thoughts and of Our care is devoted to Our endeavour to bring back to the fold, placed under the guardianship of Jesus Christ, the Chief Pastor of souls, sheep that have strayed. Bent upon this, We have thought it most conducive to this salutary end and purpose to describe the exemplar and, as it were, the lineaments of the Church. Amongst these the most worthy of Our chief consideration is Unity. This the Divine Author impressed on it as a lasting sign of truth and of unconquerable strength. The essential beauty and comeliness of the Church ought greatly to influence the minds of those who consider it. Nor is it improbable that ignorance may be dispelled by the consideration; that false ideas and prejudices may be dissipated from the minds chiefly of those who find themselves in error without fault of theirs; and that even a love for the Church may be stirred up in the souls of men, like unto that charity wherewith Christ loved and united himself to that spouse redeemedby His precious blood. "Christ loved the Church, and delivered Himself up for it" (Eph. v., 25).

If those about to come back to their most loving Mother (not yet fully known, or culpably abandoned) should perceive that their return involves, not indeed the shedding of their blood (at which price nevertheless the Church was bought by Jesus Christ), but some lesser trouble and labour, let them clearly understand that this burden has been laid on them not by the will of man but by the will and command of God. They may thus, by the help of heavenly grace, realize and feel the truth of the divine saying, "My yoke is sweet and my burden light" (Matt. xi., 30).

Wherefore, having put all Our hope in the "Father of lights," from whom "cometh every best gift and every perfect gift" (Ep. James i., 17) - from Him, namely, who alone "gives the increase" (I Cor. iii., 6) - We earnestly pray that He will graciously grant Us the power of bringing conviction home to the minds of men.

Human Co-operation

2. Although God can do by His own power all that is effected by created natures, nevertheless in the counsels of His loving Providence He has preferred to help men by the instrumentality of men. And, as in the natural order He does not usually give full perfection except by means of man's work and action, so also He makes use of human aid for that which lies beyond the limits of nature, that is to say, for the sanctification and salvation of souls. But it is obvious that nothing can be communicated amongst men save by means of external things which the senses can perceive. For this reason the Son of God assumed human nature-"who being in the form of God.... emptied himself, taking the form of a servant, being made in the likeness of man" (Philipp. ii., 6,7)-and thus living on earth He taught his doctrine and gave His laws, conversing with men.

The Church Always Visible

3. And, since it was necessary that His divine mission should be perpetuated to the end of rime, He took to Himself Disciples, trained by himself, and made them partakers of His own authority. And, when He had invoked upon them from Heaven the Spirit of Truth, He bade them go through the whole world and faithfully preach to all nations, what He had taught and what He had commanded, so that by the profession of His doctrine, and the observance of His laws, the human race might attain to holiness on earth and never-ending happiness in Heaven. In this wise, and on this principle, the Church was begotten. If we consider the chief end of His Church and the proximate efficient causes of salvation, it is undoubtedly spiritual; but in regard to those who constitute it, and to the things which lead to these spiritual gifts, it is external and necessarily visible. The Apostles received a mission to teach by visible and audible signs, and they discharged their mission only by words and acts which certainly appealed to the senses. So that their voices falling upon the ears of those who heard them begot faith in souls-"Faith cometh by hearing, and hearing by the words of Christ" (Rom. x., 17). And faith itself - that is assent given to the first and supreme truth - though residing essentially in the intellect, must be manifested by outward profession-"For with the heart we believe unto justice, but with the mouth confession is made unto salvation" (Rom. x., 10). In the same way in man, nothing is more internal than heavenly grace which begets sanctity, but the ordinary and chief means of obtaining grace are external: that is to say, the sacraments which are administered by men specially chosen for that purpose, by means of certain ordinances.

Jesus Christ commanded His Apostles and their successors to the end of time to teach and rule the nations. He ordered the nations to accept their teaching and obey their authority. But his correlation of rights and duties in the Christian commonwealth not only could not have been made permanent, but could not even have been initiated except through the senses, which are of all things the messengers and interpreters.

For this reason the Church is so often called in Holy Writ a body, and even the body of Christ - "Now you are the body of Christ" (I Cor. xii., 27)-and precisely because it is a body is the Church visible: and because it is the body of Christ is it living and energizing, because by the infusion of His power Christ guards and sustains it, just as the vine gives nourishment and renders fruitful the branches united to it. And as in animals the vital principle is unseen and invisible, and is evidenced and manifested by the movements and action of the members, so the principle of supernatural life in the Church is clearly shown in that which is done by it.

From this it follows that those who arbitrarily conjure up and picture to themselves a hidden and invisible Church are in grievous and pernicious error: as also are those who regard the Church as a human institution which claims a certain obedience in discipline and external duties, but which is without the perennial communication of the gifts of divine grace, and without all that which testifies by constant and undoubted signs to the existence of that life which is drawn from God. It is assuredly as impossible that the Church of Jesus Christ can be the one or the other, as that man should be a body alone or a soul alone. The connection and union of both elements is as absolutely necessary to the true Church as the intimate union of the soul and body is to human nature. The Church is not something dead: it is the body of Christ endowed with supernatural life. As Christ, the Head and Exemplar, is not wholly in His visible human nature, which Photinians and Nestorians assert, nor wholly in the invisible divine nature, as the Monophysites hold, but is one, from and in both natures, visible and invisible; so the mystical body of Christ is the true Church, only because its visible parts draw life and power from the supernatural gifts and other things whence spring their very nature and essence. But since the Church is such by divine will and constitution, such it must uniformly remain to the end of time. If it did not, then it would not have been founded as perpetual, and the end set before it would have been limited to some certain place and to some certain period of time; both of which are contrary to the truth. The union consequently of visible and invisible elements because it harmonizes with the natural order and by God's will belongs to the very essence of the Church, must necessarily remain so long as the Church itself shall endure. Wherefore Chrysostom writes: "Secede not from the Church: for nothing is stronger than the Church. Thy hope is the Church; thy salvation is the Church; thy refuge is the Church. It is higher than the heavens and wider than the earth. It never grows old, but is ever full of vigour. Wherefore Holy Writ pointing to its strength and stability calls it a mountain" (Hom. De capto Eutropio, n. 6).

Also Augustine says: "Unbelievers think that the Christian religion will last for a certain period in the world and will then disappear. But it will remain as long as the sun - as long as the sun rises and sets: that is, as long as the ages of time shall roll, the Church of God - the true body of Christ on earth - will not disappear" (In Psalm. lxx., n. 8). And in another place: "The Church will totter if its foundation shakes; but how can Christ be moved?...Christ remaining immovable, it (the Church), shall never be shaken. Where are they that say that the Church has disappeared from the world, when it cannot even be shaken?" (Enarratio in Psalm. ciii., sermo ii., n. 5).

He who seeks the truth must be guided by these fundamental principles. That is to say, that Christ the Lord instituted and formed the Church: wherefore when we are asked what its nature is, the main thing is to see what Christ wished and what in fact He did. Judged by such a criterion it is the unity of the Church which must be principally considered; and of this, for the general good, it has seemed useful to speak in this Encyclical. ,

How Christ Made His Church

4. It is so evident from the clear and frequent testimonies of Holy Writ that the true Church of Jesus Christ is one, that no Christian can dare to deny it. But in judging and determining the nature of this unity many have erred in various ways. Not the foundation of the Church alone, but its whole constitution, belongs to the class of things effected by Christ's free choice. For this reason the entire case must be judged by what was actually done. We must consequently investigate not how the Church may possibly be one, but how He, who founded it, willed that it should be one.

But when we consider what was actually done we find that Jesus Christ did not, in point of fact, institute a Church to embrace several communities similar in nature, but in themselves distinct, and lacking those bonds which render the Church unique and indivisible after that manner in which in the symbol of our faith we profess: "I believe in one Church."

"The Church in respect of its unity belongs to the category of things indivisible by nature, though heretics try to divide it into many parts...We say, therefore, that the Catholic Church is unique in its essence, in its doctrine, in its origin, and in its excellence...Furthermore, the eminence of the Church arises from its unity, as the principle of its constitution - a unity surpassing all else, and having nothing like unto it or equal to it" (S. Clemens Alexandrinus, Stronmatum lib. viii., c. 17). For this reason Christ, speaking of the mystical edifice, mentions only one Church, which he calls His own-"I will build my church;" any other Church except this one, since it has not been founded by Christ, cannot be the true Church. This becomes even more evident when the purpose of the Divine Founder is considered. For what did Christ, the Lord, ask? What did He wish in regard to the Church founded, or about to be founded? This: to transmit to it the same mission and the same mandate which He had received from the Father, that they should be perpetuated. This He clearly resolved to do: this He actually did. "As the Father hath sent me, I also send you" (John xx., 21). "As thou hast sent Me into the world I also have sent them into the world" (John xvii., 18).

But the mission of Christ is to save that which had perished: that is to say, not some nations or peoples, but the whole human race, without distinction of time or place. "The Son of Man came that the world might be saved by Him" (John iii., 17). "For there is no other name under Heaven given to men whereby we must be saved" (Acts iv., 12). The Church, therefore, is bound to communicate without stint to all men, and to transmit through all ages, the salvation effected by Jesus Christ, and the blessings flowing there from. Wherefore, by the will of its Founder, it is necessary that this Church should be one in all lands and at all times. to justify the existence of more than one Church it would be necessary to go outside this world, and to create a new and unheard-of race of men.

That the one Church should embrace all men everywhere and at all times was seen and foretold by Isaiah, when looking into the future he saw the appearance of a mountain conspicuous by its all surpassing altitude, which set forth the image of "The House of the Lord" - that is, of the Church, "And in the last days the mountain of the House of the Lord shall be prepared on the top of the mountains" (Isa. ii., 2).

But this mountain which towers over all other mountains is one; and the House of the Lord to which all nations shall come to seek the rule of living is also one. "And all nations shall flow into it. And many people shall go, and say: Come, and let us go up to the mountain of the Lord, and to the House of the God of Jacob, and He will teach us His ways, and we will walk in His paths" (Ibid., ii., 2-3).

Explaining this passage, Optatus of Milevis says: "It is written in the prophet Isaiah: 'from Sion the law shall go forth and the word of the Lord from Jerusalem.' For it is not on Mount Sion that Isaiah sees the valley, but on the holy mountain, that is, the Church, which has raised itself conspicuously throughout the entire Roman world under the whole heavens....The Church is, therefore, the spiritual Sion in which Christ has been constituted King by God the Father, and which exists throughout the entire earth, on which there is but one Catholic Church" (De Schism. Donatist., lib. iii., n. 2). And Augustine says: "What can be so manifest as a mountain, or so well known? There are, it is true, mountains which are unknown because they are situated in some remote part of the earth.....But this mountain is not unknown; for it has filled the whole face of the world, and about this it is said that it is prepared on the summit of the mountains" (In Ep. Joan., tract i., n. 13).

Christ the Head of the Church

5. Furthermore, the Son of God decreed that the Church should be His mystical body, with which He should be united as the Head, after the manner of the human body which He assumed, to which the natural head is physiologically united. As He took to Himself a mortal body, which He gave to suffering and death in order to pay the price of man's redemption, so also He has one mystical body in which and through which He renders men partakers of holiness and of eternal salvation. God "hath made Him (Christ) head over all the Church, which is His body" (Eph. i., 22-23). Scattered and separated members cannot possibly cohere with the head so as to make one body. But St. Paul says: "All members of the body, whereas they are many, yet are one body, so also is Christ" (I Cor. xii., 12). Wherefore this mystical body, he declares, is "compacted and fitly jointed together. The head, Christ: from whom the whole body, being compacted and fitly jointed together, by what every joint supplieth according to the operation in the measure of every part" (Eph. iv., 15-16). And so dispersed members, separated one from the other, cannot be united with one and the same head. "There is one God, and one Christ; and His Church is one and the faith is one; and one the people, joined together in the solid unity of the body in the bond of concord. This unity cannot be broken, nor the one body divided by the separation of its constituent parts" (S. Cyprianus, De Cath. Eccl. Unitate, n. 23). And to set forth more clearly the unity of the Church, he makes use of the illustration of a living body, the members of which cannot possibly live unless united to the head and drawing from it their vital force. Separated from the head they must of necessity die. "The Church," he says, "cannot be divided into parts by the separation and cutting asunder of its members. What is cut away from the mother cannot live or breathe apart" (Ibid.). What similarity is there between a dead and a living body? "For no man ever hated his own flesh, but nourisheth and cherisheth it, as also Christ doth the Church: because we are members of His body, of His flesh, and of His bones" (Eph. v., 29-30).

Another head like to Christ must be invented - that is, another Christ - if besides the one Church, which is His body, men wish to set up another. "See what you must beware of - see what you must avoid - see what you must dread. It happens that, as in the human body, some member may be cut off - a hand, a finger, a foot. Does the soul follow the amputated member? As long as it was in the body, it lived; separated, it forfeits its life. So the Christian is a Catholic as long as he lives in the body: cut off from it he becomes a heretic - the life of the spirit follows not the amputated member" (S. Augustinus, Sermo cclxvii., n. 4).

The Church of Christ, therefore, is one and the same for ever; those who leave it depart from the will and command of Christ, the Lord - leaving the path of salvation they enter on that of perdition. "Whosoever is separated from the Church is united to an adulteress. He has cut himself off from the promises of the Church, and he who leaves the Church of Christ cannot arrive at the rewards of Christ....He who observes not this unity observes not the law of God, holds not the faith of the Father and the Son, clings not to life and salvation" (S. Cyprianus, De Cath. Eccl. Unitate, n. 6).

Unity in Faith

6. But He, indeed, Who made this one Church, also gave it unity, that is, He made it such that all who are to belong to it must be united by the closest bonds, so as to form one society, one kingdom, one body - "one body and one spirit as you are called in one hope of your calling (Eph. iv., 4). Jesus Christ, when His death was nigh at hand, declared His will in this matter, and solemnly offered it up, thus addressing His Father: "Not for them only do I pray, but for them also who through their word shall believe in Me...that they also may be one in Us...that they may be made perfect in one" (John xvii., 20-21 23). Yea, He commanded that this unity should be so closely knit and so perfect amongst His followers that it might, in some measure, shadow forth the union between Himself and His Father: "I pray that they all may be one as Thou Father in Me and I in Thee" (Ibid. 21).

Agreement and union of minds is the necessary foundation of this perfect concord amongst men, from which concurrence of wills and similarity of action are the natural results. Wherefore, in His divine wisdom, He ordained in His Church Unity of Faith; a virtue which is the first of those bonds which unite man to God, and whence we receive the name of the faithful - "one Lord, one faith, one baptism" (Eph. iv., 5). That is, as there is one Lord and one baptism, so should all Christians, without exception, have but one faith. And so the Apostle St. Paul not merely begs, but entreats and implores Christians to be all of the same mind, and to avoid difference of opinions: "I beseech you, brethren, by the name of our Lord Jesus Christ, that you all speak the same thing, and that there be no schisms amongst you, and that you be perfect in the same mind and in the same judgment" (I Cor. i., 10). Such passages certainly need no interpreter; they speak clearly enough for themselves. Besides, all who profess Christianity allow that there can be but one faith. It is of the greatest importance and indeed of absolute necessity, as to which many are deceived, that the nature and character of this unity should be recognized. And, as We have already stated, this is not to be ascertained by conjecture, but by the certain knowledge of what was done; that is by seeking for and ascertaining what kind of unity in faith has been commanded by Jesus Christ.

The Kind of Unity in Faith Commanded by Christ

7. The heavenly doctrine of Christ, althoughfor the most part committed to writing by divine inspiration, could not unite the minds of men if left to the human intellect alone. It would, for this very reason, be subject to various and contradictory interpretations. This is so, not only because of the nature of the doctrine itself and of the mysteries it involves, but also because of the divergencies of the human mind and of the disturbing element of conflicting passions. From a variety of interpretations a variety of beliefs is necessarily begotten; hence come controversies, dissensions and wranglings such as have arisen in the past, even in the first ages of the Church. Irenaeus writes of heretics as follows: "Admitting the sacred Scriptures they distort the interpretations" (Lib. iii., cap. 12, n. 12). And Augustine: "Heresies have arisen, and certain perverse views ensnaring souls and precipitating them into the abyss only when the Scriptures, good in themselves, are not properly understood" (In Evang. Joan., tract xviii., cap. 5, n. I). Besides Holy Writ it was absolutely necessary to insure this union of men's minds - to effect and preserve unity of ideas - that there should be another principle. This the wisdom of God requires: for He could not have willed that the faith should be one if He did not provide means sufficient for the preservation of this unity; and this Holy Writ clearly sets forth as We shall presently point out. Assuredly the infinite power of God is not bound by anything, all things obey it as so many passive instruments. In regard to this external principle, therefore, we must inquire which one of all the means in His power Christ did actually adopt. For this purpose it is necessary to recall in thought the institution of Christianity.

The Magisterium (or Teaching Authority) of the Church to be Perpetual

8. We are mindful only of what is witnessed to by Holy Writ and what is otherwise well known. Christ proves His own divinity and the divine origin of His mission by miracles; He teaches the multitudes heavenly doctrine by word of mouth; and He absolutely commands that the assent of faith should be given to His teaching, promising eternal rewards to those who believe and eternal punishment to those who do not. "If I do not the works of my Father, believe Me not" (John x., 37). "If I had not done among them the works than no other man had done, they would not have sin" (Ibid. xv., 24). "But if I do (the works) though you will not believe Me, believe the works" (Ibid. x., 38). Whatsoever He commands, He commands by the same authority. He requires the assent of the mind to all truths without exception. It was thus the duty of all who heard Jesus Christ, if they wished for eternal salvation, not merely to accept His doctrine as a whole, but to assent with their entire mind to all and every point of it, since it is unlawful to withhold faith from God even in regard to one single point.

When about to ascend into heaven He sends His Apostles in virtue of the same power by which He had been sent from the Father; and he charges them to spread abroad and propagate His teaching. "All power is given to Me in Heaven and in earth. Going therefore teach all nations....teaching them to observe all things whatsoever I have commanded you" (Matt. xxviii., 18-19-20). So that those obeying the Apostles might be saved, and those disobeying should perish. "He that believeth and is baptized shall be saved, but he that believed not shall be condemned" (Mark xvi., 16). But since it is obviously most in harmony with God's providence that no one should have confided to him a great and important mission unless he were furnished with the means of properly carrying it out, for this reason Christ promised that He would send the Spirit of Truth to His Disciples to remain with them for ever. "But if I go I will send Him (the Paraclete) to you....But when He, the Spirit of Truth is come, He will teach you all truth" (John xvi., 7-13). "And I will ask the Father, and He shall give you another Paraclete, that he may abide with you for ever, the Spirit of 'Truth" (Ibid. xiv., 16-17). "He shall give testimony of Me, and you shall give testimony" (Ibid. xv., 26-27). Hence He commands that the teaching of the Apostles should be religiously accepted and piously kept as if it were His own - "He who hears you hears Me, he who despises you despises Me" (Luke x., 16). Wherefore the Apostles are ambassadors of Christ as He is the ambassador of the Father. "As the Father sent Me so also I send you" (John xx., 21). Hence as the Apostles and Disciples were bound to obey Christ, so also those whom the Apostles taught were, by God's command, bound to obey them. And, therefore, it was no more allowable to repudiate one iota of the Apostles' teaching than it was to reject any point of the doctrine of Christ Himself.

Truly the voice of the Apostles, when the Holy Ghost had come down upon them, resounded throughout the world. Wherever they went they proclaimed themselves the ambassadors of Christ Himself. "By whom (Jesus Christ) we have received grace and Apostleship for obedience to the faith in all nations for His name" (Rom. i., 5). And God makes known their divine mission by numerous miracles. "But they going forth preached everywhere: the Lord working withal, and confirming the word with signs that followed" (Mark xvi., 20). But what is this word? That which comprehends all things, that which they had learnt from their Master; because they openly and publicly declare that they cannot help speaking of what they had seen and heard.

But, as we have already said, the Apostolic mission was not destined to die with the Apostles themselves, or to come to an end in the course of time, since it was intended for the people at large and instituted for the salvation of the human race. For Christ commanded His Apostles to preach the "Gospel to every creature, to carry His name to nations and kings, and to be witnesses to him to the ends of the earth." He further promised to assist them in the fulfilment of their high mission, and that, not for a few years or centuries only, but for all time - "even to the consummation of the world." Upon which St. Jerome says: "He who promises to remain with His Disciples to the end of the world declares that they will be for ever victorious, and that He will never depart from those who believe in Him" (In Matt., lib. iv., cap. 28, v. 20). But how could all this be realized in the Apostles alone, placed as they were under the universal law of dissolution by death? It was consequently provided by God that the Magisterium instituted by Jesus Christ should not end with the life of the Apostles, but that it should be perpetuated. We see it in truth propagated, and, as it were, delivered from hand to hand. For the Apostles consecrated bishops, and each one appointed those who were to succeed them immediately "in the ministry of the word."

Nay more: they likewise required their successors to choose fitting men, to endow them with like authority, and to confide to them the office and mission of teaching. "Thou, therefore, my son, be strong in the grace which is in Christ Jesus: and the things which thou hast heard of me by many witnesses, the same command to faithful men, who shall be fit to teach others also" (2 Tim. ii., I-2). Wherefore, as Christ was sent by God and the Apostles by Christ, so the Bishops and those who succeeded them were sent by the Apostles. "The Apostles were appointed by Christ to preach the Gospel to us. Jesus Christ was sent by God. Christ is therefore from God, and the Apostles from Christ, and both according to the will of God....Preaching therefore the word through the countries and cities, when they had proved in the Spirit the first-fruits of their teaching they appointed bishops and deacons for the faithful....They appointed them and then ordained them, so that when they themselves had passed away other tried men should carry on their ministry" (S. Clemens Rom. Epist. I ad Corinth. capp. 42, 44). On the one hand, therefore, it is necessary that the mission of teaching whatever Christ had taught should remain perpetual and immutable, and on the other that the duty of accepting and professing all their doctrine should likewise be perpetual and immutable. "Our Lord Jesus Christ, when in His Gospel He testifies that those who not are with Him are His enemies, does not designate any special form of heresy, but declares that all heretics who are not with Him and do not gather with Him, scatter His flock and are His adversaries: He that is not with Me is against Me, and he that gathereth not with Me scattereth" (S. Cyprianus, Ep. lxix., ad Magnum, n. I).

Every Revealed Truth, without Exception, Must be Accepted

9. The Church, founded on these principles and mindful of her office, has done nothing with greater zeal and endeavour than she has displayed in guarding the integrity of the faith. Hence she regarded as rebels and expelled from the ranks of her children all who held beliefs on any point of doctrine different from her own. The Arians, the Montanists, the Novatians, the Quartodecimans, the Eutychians, did not certainly reject all Catholic doctrine: they abandoned only a tertian portion of it. Still who does not know that they were declared heretics and banished from the bosom of the Church? In like manner were condemned all authors of heretical tenets who followed them in subsequent ages. "There can be nothing more dangerous than those heretics who admit nearly the whole cycle of doctrine, and yet by one word, as with a drop of poison, infect the real and simple faith taught by our Lord and handed down by Apostolic tradition" (Auctor Tract. de Fide Orthodoxa contra Arianos).

The practice of the Church has always been the same, as is shown by the unanimous teaching of the Fathers, who were wont to hold as outside Catholic communion, and alien to the Church, whoever would recede in the least degree from any point of doctrine proposed by her authoritative Magisterium. Epiphanius, Augustine, Theodoret, drew up a long list of the heresies of their times. St. Augustine notes that other heresies may spring up, to a single one of which, should any one give his assent, he is by the very fact cut off from Catholic unity. "No one who merely disbelieves in all (these heresies) can for that reason regard himself as a Catholic or call himself one. For there may be or may arise some other heresies, which are not set out in this work of ours, and, if any one holds to one single one of these he is not a Catholic" (S. Augustinus, De Haeresibus, n. 88).

The need of this divinely instituted means for the preservation of unity, about which we speak is urged by St. Paul in his epistle to the Ephesians. In this he first admonishes them to preserve with every care concord of minds: "Solicitous to keep the unity of the Spirit in the bond of peace" (Eph. iv., 3, et seq.). And as souls cannot be perfectly united in charity unless minds agree in faith, he wishes all to hold the same faith: "One Lord, one faith," and this so perfectly one as to prevent all danger of error: "that henceforth we be no more children, tossed to and fro, and carried about with every wind of doctrine by the wickedness of men, by cunning craftiness, by which they lie in wait to deceive" (Eph. iv., 14): and this he teaches is to be observed, not for a time only-"but until we all meet in the unity of faith...unto the measure of the age of the fulness of Christ" (13). But, in what has Christ placed the primary principle, and the means of preserving this unity? In that-"He gave some Apostles-and other some pastors and doctors, for the perfecting of the saints, for the work of the ministry, for the edifying of the body of Christ" (11-12).

Wherefore, from the very earliest times the fathers and doctors of the Church have been accustomed to follow and, with one accord to defend this rule. Origen writes: "As often as the heretics allege the possession of the canonical scriptures, to which all Christians give unanimous assent, they seem to say: `Behold the word of truth is in the houses.' But we should believe them not and abandon not the primary and ecclesiastical tradition. We should believe not otherwise than has been handed down by the tradition of the Church of God" (Vetus Interpretatio Commentariorum in Matt. n. 46). Irenaeus too says: "The doctrine of the Apostles is the true faith...which is known to us through the Episcopal succession...which has reached even unto our age by the very fact that the Scriptures have been zealously guarded and fully interpreted" (Contra Haereses, lib. iv., cap. 33, n. 8). And Tertullian: "It is therefore clear that all doctrine which agrees with that of the Apostolic churches - the matrices and original centres of the faith, must be looked upon as the truth, holding without hesitation that the Church received it from the Apostles, the Apostles from Christ and Christ from God....We are in communion with the Apostolic churches, and by the very fact that they agree amongst themselves we have a testimony of the truth" (De Praescrip., cap. xxxi). And so Hilary: "Christ teaching from the ship signifies that those who are outside the Church can never grasp the divine teaching; for the ship typifies the Church where the word of life is deposited and preached.

Those who are outside are like sterile and worthless sand: they cannot comprehend" (Comment. in Matt. xiii., n. I). Rufinus praises Gregory of Nazianzum and Basil because "they studied the text of Holy Scripture alone, and took the interpretation of its meaning not from their own inner consciousness, but from the writings and on the authority of the ancients, who in their turn, as it is clear, took their rule for understanding the meaning from the Apostolic succession" (Hist. Eccl., lib. ii., cap. 9).

Wherefore, as appears from what has been said, Christ instituted in the Church a living, authoritative and permanent Magisterium, which by His own power He strengthened, by the Spirit of truth He taught, and by miracles confirmed. He willed and ordered, under the gravest penalties, that its teachings should be received as if they were His own. As often, therefore, as it is declared on the authority of this teaching that this or that is contained in the deposit of divine revelation, it must be believed by every one as true. If it could in any way be false, an evident contradiction follows; for then God Himself would be the author of error in man. "Lord, if we be in error, we are being deceived by Thee" (Richardus de S. Victore, De Trin., lib. i., cap. 2). In this wise, all cause for doubting being removed, can it be lawful for anyone to reject any one of those truths without by the very fact falling into heresy?-without separating himself from the Church?-without repudiating in one sweeping act the whole of Christian teaching? For such is the nature of faith that nothing can be more absurd than to accept some things and reject others. Faith, as the Church teaches, is "that supernatural virtue by which, through the help of God and through the assistance of His grace, we believe what he has revealed to be true, not on account of the intrinsic truth perceived by the natural light of reason, but because of the authority of God Himself, the Revealer, who can neither deceive nor be deceived" (Conc. Vat., Sess. iii., cap. 3). If then it be certain that anything is revealed by God, and this is not believed, then nothing whatever is believed by divine Faith: for what the Apostle St. James judges to be the effect of a moral deliquency, the same is to be said of an erroneous opinion in the matter of faith. "Whosoever shall offend in one point, is become guilty of all" (Ep. James ii., 10). Nay, it applies with greater force to an erroneous opinion. For it can be said with less truth that every law is violated by one who commits a single sin, since it may be that he only virtually despises the majesty of God the Legislator. But he who dissents even in one point from divinely revealed truth absolutely rejects all faith, since he thereby refuses to honour God as the supreme truth and the formal motive of faith. "In many things they are with me, in a few things not with me; but in those few things in which they are not with me the many things in which they are will not profit them" (S. Augustinus in Psal. liv., n. 19). And this indeed most deservedly; for they, who take from Christian doctrine what they please, lean on their own judgments, not on faith; and not "bringing into captivity every understanding unto the obedience of Christ" (2 Cor. x., 5), they more truly obey themselves than God. "You, who believe what you like, believe yourselves rather than the gospel" (S. Augustinus, lib. xvii., Contra Faustum Manichaeum, cap. 3).

For this reason the Fathers of the Vatican Council laid down nothing new, but followed divine revelation and the acknowledged and invariable teaching of the Church as to the very nature of faith, when they decreed as follows: "All those things are to be believed by divine and Catholic faith which are contained in the written or unwritten word of God, and which are proposed by the Church as divinely revealed, either by a solemn definition or in the exercise of its ordinary and universal Magisterium" (Sess. iii., cap. 3). Hence, as it is clear that God absolutely willed that there should be unity in His Church, and as it is evident what kind of unity He willed, and by means of what principle He ordained that this unity should be maintained, we may address the following words of St. Augustine to all who have not deliberately closed their minds to the truth: "When we see the great help of God, such manifest progress and such abundant fruit, shall we hesitate to take refuge in the bosom of that Church, which, as is evident to all, possesses the supreme authority of the Apostolic See through the Episcopal succession? In vain do heretics rage round it; they are condemned partly by the judgment of the people themselves, partly by the weight of councils, partly by the splendid evidence of miracles. To refuse to the Church the primacy is most impious and above measure arrogant. And if all learning, no matter how easy and common it may be, in order to be fully understood requires a teacher and master, what can be greater evidence of pride and rashness than to be unwilling to learn about the books of the divine mysteries from the proper interpreter, and to wish to condemn them unknown?" (De Unitate Credendi, cap. xvii., n. 35).

It is then undoubtedly the office of the church to guard Christian doctrine and to propagate it in its integrity and purity. But this is not all: the object for which the Church has been instituted is not wholly attained by the performance of this duty. For, since Jesus Christ delivered Himself up for the salvation of the human race, and to this end directed all His teaching and commands, so He ordered the Church to strive, by the truth of its doctrine, to sanctify and to save mankind. But faith alone cannot compass so great, excellent, and important an end. There must needs be also the fitting and devout worship of God, which is to be found chiefly in the divine Sacrifice and in the dispensation of the Sacraments, as well as salutary laws and discipline. All these must be found in the Church, since it continues the mission of the Saviour for ever. The Church alone offers to the human race that religion-that state of absolute perfection - which He wished, as it were, to be incorporated in it. And it alone supplies those means of salvation which accord with the ordinary counsels of Providence.

The Church a Divine Society

10. But as this heavenly doctrine was never left to the arbitrary judgment of private individuals, but, in the beginning delivered by Jesus Christ, was afterwards committed by Him exclusively to the Magisterium already named, so the power of performing and administering the divine mysteries, together with the authority of ruling and governing, was not bestowed by God on all Christians indiscriminately, but on certain chosen persons. For to the Apostles and their legitimate successors alone these words have reference: "Going into the whole world preach the Gospel." "Baptizing them." "Do this in commemoration of Me." "Whose sins you shall forgive they are forgiven them." And in like manner He ordered the Apostles only and those who should lawfully succeed them to feed - that is to govern with authority - all Christian souls. Whence it also follows that it is necessarily the duty of Christians to be subject and to obey. And these duties of the Apostolic office are, in general, all included in the words of St. Paul: "Let a man so account of us as of the ministers of Christ, and the dispensers of the mysteries of God" (I Cor. iv., I).

Wherefore Jesus Christ bade all men, present and future, follow Him as their leader and Saviour; and this, not merely as individuals, but as forming a society, organized and united in mind. In this way a duly constituted society should exist, formed out of the divided multitude of peoples, one in faith, one in end, one in the participation of the means adapted to the attainment of the end, and one as subject to one and the same authority. To this end He established in the Church all principles which necessarily tend to make organized human societies, and through which they attain the perfection proper to each. That is, in it (the Church), all who wished to be the sons of God by adoption might attain to the perfection demanded by their high calling, and might obtain salvation. The Church, therefore, as we have said, is man's guide to whatever pertains to Heaven. This is the office appointed unto it by God: that it may watch over and may order all that concerns religion, and may, without let or hindrance, exercise, according to its judgment, its charge over Christianity. Wherefore they who pretend that the Church has any wish to interfere in Civil matters, or to infringe upon the rights of the State, know it not, or wickedly calumniate it.

God indeed even made the Church a society far more perfect than any other. For the end for which the Church exists is as much higher than the end of other societies as divine grace is above nature, as immortal blessings are above the transitory things on the earth. Therefore the Church is a society divine in its origin, supernatural in its end and in means proximately adapted to the attainment of that end; but it is a human community inasmuch as it is composed of men. For this reason we find it called in Holy Writ by names indicating a perfect society. It is spoken of as the House of God, the city placed upon the mountain to which all nations must come. But it is also the fold presided over by one Shepherd, and into which all Christ's sheep must betake themselves. Yea, it is called the kingdom which God has raised up and which will stand for ever. Finally it is the body of Christ - that is, of course, His mystical body, but a body living and duly organized and composed of many members; members indeed which have not all the same functions, but which, united one to the other, are kept bound together by the guidance and authority of the head.

Indeed no true and perfect human society can be conceived which is not governed by some supreme authority. Christ therefore must have given to His Church a supreme authority to which all Christians must render obedience. For this reason, as the unity of the faith is of necessity required for the unity of the church, inasmuch as it is the body of the faithful, so also for this same unity, inasmuch as the Church is a divinely constituted society, unity of government, which effects and involves unity of communion, is necessary jure divino. "The unity of the Church is manifested in the mutual connection or communication of its members, and likewise in the relation of all the members of the Church to one head" (St. Thomas, 2a 2ae, 9, xxxix., a. I).

From this it is easy to see that men can fall away from the unity of the Church by schism, as well as by heresy. "We think that this difference exists between heresy and schism" (writes St. Jerome): "heresy has no perfect dogmatic teaching, whereas schism, through some Episcopal dissent, also separates from the Church" (S. Hieronymus, Comment. in Epist. ad Titum, cap. iii., v. 10-11). In which judgment St. John Chrysostom concurs: "I say and protest (he writes) that it is as wrong to divide the Church as to fall into heresy" (Hom. xi., in Epist. ad Ephes., n. 5). Wherefore as no heresy can ever be justifiable, so in like manner there can be no justification for schism. "There is nothing more grievous than the sacrilege of schism....there can be no just necessity for destroying the unity of the Church" (S. Augustinus, Contra Epistolam Parmeniani, lib. ii., cap. ii., n. 25).

The Supreme Authority Founded by Christ

11. The nature of this supreme authority, which all Christians are bound to obey, can be ascertained only by finding out what was the evident and positive will of Christ. Certainly Christ is a King for ever; and though invisible, He continues unto the end of time to govern and guard His church from Heaven. But since He willed that His kingdom should be visible He was obliged, when He ascended into Heaven, to designate a vice-gerent on earth. "Should anyone say that Christ is the one head and the one shepherd, the one spouse of the one Church, he does not give an adequate reply. It is clear, indeed, that Christ is the author of grace in the Sacraments of the Church; it is Christ Himself who baptizes; it is He who forgives sins; it is He who is the true priest who bath offered Himself upon the altar of the cross, and it is by His power that His body is daily consecrated upon the altar; and still, because He was not to be visibly present to all the faithful, He made choice of ministers through whom the aforesaid Sacraments should be dispensed to the faithful as said above" (cap. 74). "For the same reason, therefore, because He was about to withdraw His visible presence from the Church, it was necessary that He should appoint someone in His place, to have the charge of the Universal Church. Hence before His Ascension He said to Peter: 'Feed my sheep' " (St. Thomas, Contra Gentiles, lib. iv., cap. 76).

Jesus Christ, therefore, appointed Peter to be that head of the Church; and He also determined that the authority instituted in perpetuity for the salvation of all should be inherited by His successors, in whom the same permanent authority of Peter himself should continue. And so He made that remarkable promise to Peter and to no one else: "Thou are Peter, and upon this rock I will build my church" (Matt. xvi., 18). "To Peter the Lord spoke: to one, therefore, that He might establish unity upon one" (S. Pacianus ad Sempronium, Ep. iii., n. 11). "Without any prelude He mentions St. Peter's name and that of his father (Blessed art thou Simon, son of John) and He does not wish Him to be called any more Simon; claiming him for Himself according to His divine authority He aptly names him Peter, from petra the rock, since upon him He was about to found His Church" (S. Cyrillus Alexandrinus, In Evang. Joan., lib. ii., in cap. i., v. 42).

The Universal Jurisdiction of St. Peter

12. From this text it is clear that by the will and command of God the Church rests upon St. Peter, just as a building rests on its foundation. Now the proper nature of a foundation is to be a principle of cohesion for the various parts of the building. It must be the necessary condition of stability and strength. Remove it and the whole building falls. It is consequently the office of St. Peter to support the Church, and to guard it in all its strength and indestructible unity. How could he fulfil this office without the power of commanding, forbidding, and judging, which is properly called jurisdiction? It is only by this power of jurisdiction that nations and commonwealths are held together. A primacy of honour and the shadowy right of giving advice and admonition, which is called direction, could never secure to any society of men unity or strength. The words - and the gates of Hell shall not prevail against it - proclaim and establish the authority of which we speak. "What is the it?" (writes Origen). "Is it the rock upon which Christ builds the Church or the Church? The expression indeed is ambiguous, as if the rock and the Church were one and the same. I indeed think that this is so, and that neither against the rock upon which Christ builds His Church nor against the Church shall the gates of Hell prevail" (Origenes, Comment. in Matt., tom. xii., n. ii). The meaning of this divine utterance is, that, notwithstanding the wiles and intrigues which they bring to bear against the Church, it can never be that the church committed to the care of Peter shall succumb or in any wise fail. "For the Church, as the edifice of Christ who has wisely built 'His house upon a rock,' cannot be conquered by the gates of Hell, which may prevail over any man who shall be off the rock and outside the Church, but shall be powerless against it" (Ibid.). Therefore God confided His Church to Peter so that he might safely guard it with his unconquerable power. He invested him, therefore, with the needful authority; since the right to rule is absolutely required by him who has to guard human society really and effectively. This, furthermore, Christ gave: "To thee will I give the keys of the kingdom of Heaven." And He is clearly still speaking of the Church, which a short time before He had called His own, and which He declared He wished to build on Peter as a foundation. The Church is typified not only as an edifice but as a Kingdom, and every one knows that the keys constitute the usual sign of governing authority. Wherefore when Christ promised to give to Peter the keys of the Kingdom of Heaven, he promised to give him power and authority over the Church. "The Son committed to Peter the office of spreading the knowledge of His Father and Himself over the whole world. He who increased the Church in all the earth, and proclaimed it to be stronger than the heavens, gave to a mortal man all power in Heaven when He handed him the Keys" (S. Johannes Chrysostomus, Hom. liv., in Matt. v., 2). In this same sense He says: "Whatsoever thou shall bind upon earth it shall be bound also in Heaven, and whatsoever thou shalt loose on earth it shall be loosed also in Heaven." This metaphorical expression of binding and loosing indicates the power of making laws, of judging and of punishing; and the power is said to be of such amplitude and force that God will ratify whatever is decreed by it. Thus it is supreme and absolutely independent, so that, having no other power on earth as its superior, it embraces the whole Church and all things committed to the Church.

The promise is carried out when Christ the Lord after His Resurrection, having thrice asked Peter whether he loved Him more than the rest, lays on him the injunction: "Feed my lambs - feed my sheep." That is He confides to him, without exception, all those who were to belong to His fold. "The Lord does not hesitate. He interrogates, not to learn but to teach. When He was about to ascend into Heaven He left us, as it were, a vice-gerent of His love....and so because Peter alone of all others professes his love he is preferred to all-that being the most perfect he should govern the more perfect" (S. Ambrosius, Exposit. in Evang. secundum Lucam, lib. x., nn. 175-176).

These, then, are the duties of a shepherd: to place himself as leader at the head of his flock, to provide proper food for it, to ward off dangers, to guard against insidious foes, to defend it against violence: in a word to rule and govern it. Since therefore Peter has been placed as shepherd of the Christian flock he has received the power of governing all men for whose salvation Jesus Christ shed His blood. "Why has He shed His blood? To buy the sheep which He handed over to Peter and his successors" (S. Joannes Chrysostomus, De Sacerdotio, lib. ii).

And since all Christians must be closely united in the communion of one immutable faith, Christ the Lord, in virtue of His prayers, obtained for Peter that in the fulfilment of his office he should never fall away from the faith. "But I have asked for thee that thy faith fail not" (Luke xxii., 32), and He furthermore commanded him to impart light and strength to his brethren as often as the need should arise: "Confirm thy brethren" (Ibid.). He willed then that he whom He had designated as the foundation of the Church should be the defence of its faith. "Could not Christ who confided to him the Kingdom by His own authority have strengthened the faith of one whom He designated a rock to show the foundation of the Church?" (S. Ambrosius, De Fide, lib. iv., n. 56). For this reason Jesus Christ willed that Peter should participate in certain names, signs of great things which properly belong to Himself alone: in order that identity of titles should show identity of power. So He who is Himself "the chief corner-stone in whom all the building being framed together, groweth up in a holy temple in the Lord" (Eph. ii., 21), placed Peter as it were a stone to support the Church. "When he heard `thou art a rock,' he was ennobled by the announcement. Although he is a rock, not as Christ is a rock, but as Peter is a rock. For Christ is by His very being an immovable rock; Peter only through this rock. Christ imparts His gifts, and is not exhausted....He is a priest, and makes priests. He is a rock, and constitutes a rock" (Hom. de Poenitentia, n. 4 in Appendice opp. S. Basilii). He who is the King of His Church, "Who bath the key of David, who openeth and no man shutteth, who shutteth and no man openeth (Apoc. iii., 7), having delivered the keys to Peter declared him Prince of the Christian commonwealth. So, too, He, the Great Shepherd, who calls Himself "the Good Shepherd," constitued Peter the pastor "of His lambs and sheep. Feed My lambs, feed My Sheep." Wherefore Chrysostom says: "He was preeminent among the Apostles: He was the mouthpiece of the Apostles and the head of the Apostolic College....at the same time showing him that henceforth he ought to have confidence, and as it were blotting out his denial, He commits to him the government of his brethren....He saith to him: 'If thou lovest Me, be over my brethren.' Finally He who confirms in "every good work and word" (2 Thess. ii., 16) commands Peter "to confirm his brethren."

Rightly, therefore, does St. Leo the Great say: "From the whole world Peter alone is chosen to take the lead in calling all nations, to be the head of all the Apostles and of all the Fathers of the Church. So that, although in the people of God there are many priests and many pastors Peter should by right rule all of those over whom Christ Himself is the chief ruler" (Sermo iv., cap. 2). And so St. Gregory the great, writing to the Emperor Maurice Augustus, says: "It is evident to all who know the gospel that the charge of the whole Church was committed to St. Peter, the Apostle and Prince of all the Apostles, by the word of the Lord....Behold! he hath received the keys of the heavenly kingdom-the power of binding and loosing is conferred upon him: the care of the whole government of the Church is confided to him" (Epist. lib. v., Epist. xx).

The Roman Pontiffs Possess Supreme Power in the Church Jure Divino

13. It was necessary that a government of this kind, since it belongs to the constitution and formation of the Church, as its principal element - that is as the principle of unity and the foundation of lasting stability - should in no wise come to an end with St. Peter, but should pass to his successors from one to another. "There remains, therefore, the ordinance of truth, and St. Peter, persevering in the strength of the rock which he had received, hath not abandoned the government of the Church which had been confided to him" (S. Leo M. sermo iii., cap. 3). For this reason the Pontiffs who succeed Peter in the Roman Episcopate receive the supreme power in the church, jure divino. "We define" (declare the Fathers of the Council of Florence) "that the Holy and Apostolic See and the Roman Pontiff hold the primacy of the Church throughout the whole world: and that the same Roman Pontiff is the successor of St. Peter, the Prince of the Apostles, and the true Vicar of Christ, the head of the whole Church, and the father and teacher of all Christians; and that full power was given to him, in Blessed Peter, by our Lord Jesus Christ to feed, to rule, and to govern the universal Church, as is also contained in the acts of oecumenical councils and in the sacred canons" (Conc. Florentinum). Similarly the Fourth Council of Lateran declares: "The Roman Church, as the mother and mistress of all the faithful, by the will of Christ obtains primacy of jurisdiction over all other Churches." These declarations were preceded by the consent of antiquity which ever acknowledged, without the slightest doubt or hesitation, the Bishops of Rome, and revered them, as the legitimate successors of St. Peter.

Who is unaware of the many and evident testimonies of the holy Fathers which exist to this effect? Most remarkable is that of St. Irenaeus who, referring to the Roman Church, says: "With this Church, on account of its preeminent authority, it is necessary that every Church should be in concord" (Contra Haereses, lib. iii., cap. 3, n. 2); and St. Cyprian also says of the Roman Church, that "it is the root and mother of the Catholic Church, the chair of Peter, and the principal Church whence sacerdotal unity has its source" (Ep. xlviii., ad Cornelium, n. 3. and Ep. liac., ad eundem, n. 14). He calls it the chair of Peter because it is occupied by the successor of Peter: he calls it the principal Church, on account of the primacy conferred on Peter himself and his legitimate successors; and the source of unity, because the Roman Church is the efficient cause of unity in the Christian commonwealth. For this reason Jerome addresses Damasus thus: "My words are spoken to the successor of the Fisherman, to the disciple of the Cross....I communicate with none save your Blessedness, that is with the chair of Peter. For this I know is the rock on which the Church is built" (Ep. xv., ad Damasum, n. 2). Union with the Roman See of Peter is to him always the public criterion of a Catholic. "I acknowledge everyone who is united with the See of Peter" (Ep. xvi., ad Damasum, n.

2). And for a like reason St. Augustine publicly attests that, "the primacy of the Apostolic chair always existed in the Roman Church" (Ep. xliii., n. 7); and he denies that anyone who dissents from the Roman faith can be a Catholic. "You are not to be looked upon as holding the true Catholic faith if you do not teach that the faith of Rome is to be held" (Sermo cxx., n. 13). So, too, St. Cyprian: "To be in communion with Cornelius is to be in communion with the Catholic Church" (Ep. lv., n. 1). In the same way Maximus the Abbot teaches that obedience to the Roman Pontiff is the proof of the true faith and of legitimate communion. Therefore if a man does not want to be, or to be called, a heretic, let him not strive to please this or that man...but let him hasten before all things to be in communion with the Roman See. If he be in communion with it, he should be acknowledged by all and everywhere as faithful and orthodox. He speaks in vain who tries to persuade me of the orthodoxy of those who, like himself, refuse obedience to his Holiness the Pope of the most holy Church of Rome: that is to the Apostolic See." The reason and motive of this he explains to be that "the Apostolic See has received and hath government, authority, and power of binding and loosing from the Incarnate Word Himself; and, according to all holy synods, sacred canons and decrees, in all things and through all things, in respect of all the holy churches of God throughout the whole world, since the Word in Heaven who rules the Heavenly powers binds and loosens there" (Defloratio ex Epistola ad Petrum illustrem).

Wherefore what was acknowledged and observed as Christian faith, not by one nation only nor in one age, but by the East and by the West, and through all ages, this Philip, the priest, the Pontifical legate at the Council of Ephesus, no voice being raised in dissent, recalls: "No one can doubt, yea, it is known unto all ages, that St. Peter, the Prince of the Apostles, the pillar of the faith and the ground of the Catholic Church, received the keys of the Kingdom from Our Lord Jesus Christ. That is: the power of forgiving and retaining sins was given to him who, up to the present time, lives and exercises judgment in the persons of his successors" (Actio iii.). The pronouncement of the Council of Chalcedon on the same matter is present to the minds of all: "Peter has spoken through Leo" (Actio ii.), to which the voice of the Third Council of Constantinople responds as an echo: "The chief Prince of the Apostles was fighting on our side: for we have had as our ally his follower and the successor to his see: and the paper and the ink were seen, and Peter spoke through Agatho" (Actio xviii.).

In the formula of Catholic faith drawn up and proposed by Hormisdas, which was subscribed at the beginning of the sixth century in the great Eighth Council by the Emperor Justinian, by Epiphanius, John and Menna, the Patriarchs, this same is declared with great weight and solemnity. "For the pronouncement of Our Lord Jesus Christ saying: 'Thou art Peter, and upon this rock I will build my Church,' &c., cannot be passed over. What is said is proved by the result, because Catholic faith has always been preserved without stain in the Apostolic See" (Post Epistolam, xxvi., ad omnes Episc. Hispan., n. 4). We have no wish to quote every available declaration; but it is well to recall the formula of faith which Michael Paleologus professed in the Second Council of Lyons: "The same holy Roman Church possesses the sovereign and plenary primacy and authority over the whole Catholic Church, which, truly and humbly, it acknowledges to have received together with the plenitude of power from the Lord Himself, in the person of St. Peter, the Prince or Head of the Apostles, of whom the Roman Pontiff is the successor. And as it is bound to defend the truth of faith beyond all others, so also if any question should arise concerning the faith it must be determined by its judgment" (Actin iv.).

Bishops Belong to the Essential Constitution of the Church

14. But if the authority of Peter and his successors is plenary and supreme, it is not to be regarded as the sole authority. For He who made Peter the foundation of the Church also "chose, twelve, whom He called apostles" (Luke vi., 13); and just as it is necessary that the authority of Peter should be perpetuated in the Roman Pontiff, so, by the fact that the bishops succeed the Apostles, they inherit their ordinary power, and thus the episcopal order necessarily belongs to the essential constitution of the Church. Although they do not receive plenary, or universal, or supreme authority, they are not to be looked as vicars of the Roman Pontiffs; because they exercise a power really their own, and are most truly called the ordinary pastors of the peoples over whom they rule.

But since the successor of Peter is one, and those of the Apostles are many, it is necessary to examine into the relations which exist between him and them according to the divine constitution of the Church. Above all things the need of union between the bishops and the successors of Peter is clear and undeniable. This bond once broken, Christians would be separated and scattered, and would in no wise form one body and one flock. "The safety of the Church depends on the dignity of the chief priest, to whom if an extraordinary and supreme power is not given, there are as many schisms to be expected in the Church as there are priests" (S. Hieronymus, Dialog, contra Luciferianos, n. 9). It is necessary, therefore, to bear this in mind, viz., that nothing was conferred on the apostles apart from Peter, but that several things were conferred upon Peter apart from the Apostles. St. John Chrysostom in explaining the words of Christ asks: "Why, passing over the others, does He speak to Peter about these things?" And he replies unhesitatingly and at once, "Because he was pre-eminent among the Apostles, the mouthpiece of the Disciples, and the head of the college" (Hom. lxxxviii. in Joan., n. I). He alone was designated as the foundation of the Church. To him He gave the power of binding and loosing; to him alone was given the power of feeding. On the other hand, whatever authority and office the Apostles received, they received in conjunction with Peter. "If the divine benignity willed anything to be in common between him and the other princes, whatever He did not deny to the others He gave only through him. So that whereas Peter alone received many things, He conferred nothing on any of the rest without Peter participating in it" (S. Leo M. sermo iv., cap. 2).

Bishops Separated from Peter and His Successors, Lose All Jurisdiction

15. From this it must be clearly understood that Bishops are deprived of the right and power of ruling, if they deliberately secede from Peter and his successors; because, by this secession, they are separated from the foundation on which the whole edifice must rest. They are therefore outside the edifice itself; and for this very reason they are separated from the fold, whose leader is the Chief Pastor; they are exiled from the Kingdom, the keys of which were given by Christ to Peter alone.

These things enable us to see the heavenly ideal, and the divine exemplar, of the constitution of the Christian commonwealth, namely: When the Divine founder decreed that the Church should be one in faith, in government, and in communion, He chose Peter and his successors as the principle and centre, as it were, of this unity. Wherefore St. Cyprian says: "The following is a short and easy proof of the faith. The Lord saith to Peter: 'I say to thee thou art Peter'; on him alone He buildeth His Church; and although after His Resurrection He gives a similar power to all the Apostles and says: 'As the Father hath sent me,' &c., still in order to make the necessary unity clear, by His own authority He laid down the source of that unity as beginning from one" (De Unit. Eccl., n. 4). And Optatus of Milevis says: "You cannot deny that you know that in the city of Rome the Episcopal chair was first conferred on Peter. In this Peter, the head of all the Apostles (hence his name Cephas), has sat; in which chair alone unity was to be preserved for all, lest any of the other apostles should claim anything as exclusively his own. So much so, that he who would place another chair against that one chair, would be a schismatic and a sinner" (De Schism. Donat., lib. ii). Hence the teaching of Cyprian, that heresy and schism arise and are begotten from the fact that due obedience is refused to the supreme authority. "Heresies and schisms have no other origin than that obedience is refused to the priest of God, and that men lose sight of the fact that there is one judge in the place of Christ in this world" (Epist. xii. ad Cornelium, n. 5). No one, therefore, unless in communion with Peter can share in his authority, since it is absurd to imagine that he who is outside can command in the Church. Wherefore Optatus of Milevis blamed the Donatists for this reason: "Against which ages (of hell) we read that Peter received the saving keys, that is to say, our prince, to whom it was said by Christ: `To thee will I give the keys of the Kingdom of Heaven, and the gates of Hell shall not conquer them.' Whence is it therefore that you strive to obtain for yourselves the keys of the Kingdom of Heaven-you who fight against the chair of Peter?" (Lib. ii., n. 4-5).

But the Epsicopal order is rightly judged to be in communion with Peter, as Christ commanded, if it be subject to and obeys Peter; otherwise it necessarily becomes a lawless and disorderly crowd. It is not sufficient for the due preservation of the unity of the faith that the head should merely have been charged with the office of superintendent, or should have been invested solely with a power of direction. But it is absolutely necessary that he should have received real and sovereign authority which the whole community is bound to obey. What had the Son of God in view when he promised the keys of the Kingdom of Heaven to Peter alone? Biblical usage and the unanimous teaching of the Fathers clearly show that supreme authority is designated in the passage by the word keys. Nor is it lawful to interpret in a different sense what was given to Peter alone, and what was given to the other Apostles conjointly with him. If the power of binding, loosening, and feeding confers upon each and every one of the Bishops the successors of the Apostles a real authority to rule the people committed to him, certainly the same power must have the same effect in his case to whom the duty of feeding the lambs and sheep has been assigned by God. "Christ constituted [Peter] not only pastor, but pastor of pastors; Peter therefore feeds the lambs and feeds the sheep, feeds the children and feeds the mothers, governs the subjects and rules the prelates, because the lambs and the sheep form the whole of the Church" (S. Brunonis Episcopi Signiensis Comment. in Joan., part iii., cap. 21, n. 55). Hence those remarkable expressions of the ancients concerning St. Peter, which most clearly set forth the fact that he was placed in the highest degree of dignity and authority. They frequently call him "the Prince of the College of the Disciples; the Prince of the holy Apostles; the leader of that choir; the mouthpiece of all the Apostles; the head of that family; the ruler of the whole world; the first of the Apostles; the safeguard of the Church." In this sense St. Bernard writes as follows to Pope Eugenius: "Who art thou? The great priest - the high priest. Thou art the Prince of Bishops and the heir of the Apostles. . . . Thou art he to whom the keys were given. There are, it is true, other gatekeepers of heaven and to pastors of flocks, but thou are so much the more glorious as thou hast inherited adifferent and more glorious name than all the rest. They have flocks consigned to them, one to each; to thee all the flocks are confided as one flock to one shepherd, and not alone the sheep, but the shepherds. You ask how I prove this? From the words of the Lord. To which - I do not say - of the Bishops, but even of the Apostles have all the sheep been so absolutely and unreservedly committed? If thou lovest me, Peter, feed my sheep. Which sheep? Of this or that country, or kingdom? My sheep, He says: to whom therefore is it not evident that he does not designate some, but all? We can make no exception where no distinction is made" (De Consideratione, lib. ii., cap. 8).

But it is opposed to the truth, and in evident contradiction with the divine constitution of the Church, to hold that while each Bishop is individually bound to obey the authority of the Roman Pontiffs, taken collectively the Bishops are not so bound. For it is the nature and object of a foundation to support the unity of the whole edifice and to give stability to it, rather than to each component part; and in the present case this is much more applicable, since Christ the Lord wished that by the strength and solidity of the foundation the gates of hell should be prevented from prevailing against the Church. All are agreed that the divine promise must be understood of the Church as a whole, and not of any certain portions of it. These can indeed be overcome by the assaults of the powers of hell, as in point of fact has befallen some of them. Moreover, he who is set over the whole flock must have authority, not only over the sheep dispersed throughout the Church, but also when they are assembled together. Do the sheep when they are all assembled together rule and guide the shepherd? Do the successors of the Apostles assembled together constitute the foundation on which the successor of St. Peter rests in order to derive therefrom strength and stability? Surely jurisdicton and authority belong to him in whose power have been placed the keys of the Kingdom taken collectively. And as the Bishops, each in his own district, command with real power not only individuals but the whole community, so the Roman pontiffs, whose jurisdiction extends to the whole Christian commonwealth, must have all its parts, even taken collectively, subject and obedient to their authority. Christ the Lord, as we have quite sufficiently shown, made Peter and his successors His vicars, to exercise for ever in the Church the power which He exercised during His mortal life. Can the Apostolic College be said to have been above its master in authority?

This power over the Episcopal College to which we refer, and which is clearly set forth in Holy Writ, has ever been acknowledged and attested by the Church, as is clear from the teaching of General Councils. "We read that the Roman Pontiff has pronounced judgments on the prelates of all the churches; we do not read that anybody has pronounced sentence on him" (Hadrianus ii., in Allocutione iii., ad Synodum Romanum an. 869, Cf. Actionem vii., Conc. Constantinopolitani iv). The reason for which is stated thus: "there is no authority greater than that of the Apostolic See" (Nicholaus in Epist. lxxxvi. ad Michael. Imperat.) wherefore Gelasius on the decrees of Councils says: "That which the First See has not approved of cannot stand; but what it has thought well to decree has been received by the whole Church" (Epist. xxvi., ad Episcopos Dardaniae, n. 5). It has ever been unquestionably the office of the Roman Pontiffs to ratify or to reject the decrees of Councils. Leo the great rescinded the acts of the Conciliabulum of Ephesus. Damasus rejected those of Rimini, and Hadrian I. those of Constantinople. The 28th Canon of the Council of Chalcedon, by the very fact that it lacks the assent and approval of the Apostolic See, is admitted by all to be worthless. Rightly, therefore, has Leo X. laid down in the 5th council of Lateran "that the Roman Pontiff alone, as having authority over all Councils, has full jurisdiction and power to summon, to transfer, to dissolve Councils, as is clear, not only from the testimony of Holy Writ, from the teaching of the Fathers and of the Roman Pontiffs, and from the decrees of the sacred canons, but from the teaching of the very Councils themselves." Indeed, Holy Writ attests that the keys of the Kingdom of Heaven were given to Peter alone, and that the power of binding and loosening was granted to the Apostles and to Peter; but there is nothing to show that the Apostles received supreme power without Peter, and against Peter. Such power they certainly did not receive from Jesus Christ. Wherefore, in the decree of the Vatican Council as to the nature and authority of the primacy of the Roman Pontiff, no newly conceived opinion is set forth, but the venerable and constant belief of every age (Sess. iv., cap. 3).

Nor does it beget any confusion in the administration that Christians are bound to obey a twofold authority. We are prohibited in the first place by Divine Wisdom from entertaining any such thought, since this form of government was constituted by the counsel of God Himself. In the second place we must note that the due order of things and their mutual relations are disturbed if there be a twofold magistracy of the same rank set over a people, neither of which is amenable to the other. But the authority of the Roman Pontiff is supreme, universal, independent; that of the bishops limited, and dependent. "It is not congruous that two superiors with equal authority should be placed over the same flock; but that two, one of whom is higher than the other, should be placed over the same people is not incongruous. Thus the parish priest, the bishop, and the Pope, are placed immediately over the same people" (St. Thomas in iv Sent, dist. xvii., a. 4, ad q. 4, ad 3). So the Roman Pontiffs, mindful of their duty, wish above all things, that the divine constitution of the Church should be preserved. Therefore, as they defend with all necessary care and vigilance their own authority, so they have always laboured, and will continue to labour, that the authority of the bishops may be upheld. Yea, they look up whatever honour or obedience is given to the bishops as paid to themselves. "My honour is the honour of the Universal Church. My honour is the strength and stability of my brethren. Then am I honoured when due honour is given to everyone" (S. Gregorius M. Epistolarum, lib viii., ep. xxx., ad Eulogium).

Appeal to Sheep Not of the Fold

16. In what has been said we have faithfully described the exemplar and form of the Church as divinely constituted. We have treated at length of its unity: we have explained sufficiently its nature, and pointed out the way in which the Divine Founder of the Church willed that it should be preserved. There is no reason to doubt that all those, who by Divine Grace and mercy have had the happiness to have been born, as it were, in the bosom of the Catholic Church, and to have lived in it, will listen to Our Apostolic Voice: "My sheep hear my voice" (John x., 27), and that they will derive from Our words fuller instruction and a more perfect disposition to keep united with their respective pastors, and through them with the Supreme Pastor, so that they may remain more securely within the one fold, and may derive therefrom a greater abundance of salutary fruit. But We, who, notwithstanding our unfitness for this great dignity and office, govern by virtue of the authority conferred on us by Jesus Christ, as we "look on Jesus, the author and finisher of our faith" (Heb. xii., 2) feel Our heart fired by His charity. What Christ has said of Himself We may truly repeat of Ourselves: "Other sheep I have that are not of this fold: them also I must bring and they shall hear my voice" (John x., 16). Let all those, therefore, who detest the wide-spread irreligion of our times, and acknowledge and confess Jesus Christ to be the Son of God and the Saviour of the human race, but who have wandered away from the Spouse, listen to Our voice. Let them not refuse to obey Our paternal charity. Those who acknowledge Christ must acknowledge Him wholly and entirely. "The Head and the body are Christ wholly and entirely. The Head is the only-begotten son of God, the body is His Church; the bridegroom and the bride, two in one flesh. All who dissent from the Scriptures concerning Christ, although they may be found in all places in which the Church is found, are not in the Church; and again all those who agree with the Scriptures concerning the Head, and do not communicate in the unity of the Church, are not in the Church" (S. Augustinus, Contra Donatistas Epistola, sive De Unit. Eccl., cap. iv., n. 7).

And with the same yearning Our soul goes out to those whom the foul breath of irreligion has not entirely corrupted, and who at least seek to have the true God, the Creator of Heaven and earth, as their Father. Let such as these take counsel with themselves, and realize that they can in no wise be counted among the children of God, unless they take Christ Jesus as their Brother, and at the same time the Church as their mother. We lovingly address to all the words of St. Augustine: "Let us love the Lord our God; let us love His Church; the Lord as our Father, the Church as our Mother. Let no one say, I go indeed to idols, I consult fortune-tellers and soothsayers; but I leave not the Church of God: I am a Catholic. Clinging to thy Mother, thou offendest thy Father. Another, too, says: 'Far be it from me; I do not consult fortune - telling, I seek not soothsaying, I seek not profane divinations, I go not to the worship of devils, I serve not stones: but I am on the side of Donatus.' What doth it profit thee not to offend the Father, who avenges an offence against the Mother? What doth it profit to confess the Lord, to honour God, to preachHim, to acknowledge His Son, and to confess that He sits on the right hand of the Father, if you blaspheme His Church? . . . If you had a beneficent friend, whom you honoured daily - and even once calumniated his spouse, would you ever enter his house? Hold fast, therefore, O dearly beloved, hold fast altogether God as your Father, and the Church as your Mother" (Enarratio in Psal. lxxxviii., sermo ii., n. 14).

Above all things, trusting in the mercy of God, who is able to move the hearts of men and to incline them as and when He pleases, We most earnestly commend to His loving kindness all those of whom We have spoken. As a pledge of Divine grace, and as a token of Our affection, We lovingly impart to you, in the Lord, Venerable Brethren, to your clergy and people, Our Apostolic Blessing.

Given at St. Peter's, Rome, the 29th day of June, in the year 1896, and the nineteenth of our Pontificate.

LEO XIII

Om Islam- av Savonarola 1497

2011-07-06T14:49:00.001+02:00

(Denne teksten er henta frå boka "The Triumph of the Cross" av Fra Girolamo Savonarola i 1497, trykt på engelsk av Athanasius Press, http://www.stathanasiuspress.com/)

DEN TOTALE IRRASJONALITETEN I DEN MAHOMETANSKE RELIGIONEN!

MAHOMETANAR, som observerar den jødiske omskjærelsesskikken og som held fast ved omlag kvar ende kjetterske lære som er, står midt imellom Jødar og andre kjettarar. Det skal verte vår siste, og ikkje særskild vanskelege oppgåve å attendevise dei. Eg seier at det ikkje vert ei vanskeleg oppgåve, då alle som kjenner til religionen og les koranen åt Mahomet (Muhammed), med det same må verte overtygde om idiotien i systement han kom med. All religion, for å vere sann, må vere enten overnaturleg, eller må ha sitt oppkome i ljos av den naturlege religionen. Den mahometanistiske overtrua kan ikkje vere inspirert av noko visdom, verken menneskeleg eller Gudommeleg, då ein kan sjå at kven som helst, uansett om dei er kunnige i filosofi eller ikkje, enkelt kan motbevise henne.

Koranboka, eller samlinga av forskrifter, vittnar rikeleg om ignoransen åt forfattaren Mahomet. Innehaldet er køyrd ihop på slikt forvirrande vis at eg er overtygd om at ingen i verda kunne organisere dei. Denne mangelen på metode er eit tydeleg teikn på ignoranse eller på falsk dømekraft. Men Koranen er og so full av eventyr og umoral at han heller fortener latterleggjering enn seriøs analyse. Det er tydeleg at ei slik lov ikkje hadde si oppkome frå sunn fornuft, og enno mindre frå overnaturleg inspirasjon, då- som me har synt tidlegare, det som går imot naturleg ljos og går imot overnaturleg visdom. Som sagt, ei dårleg byrjing får sjeldan eller aldri ei god avslutning. Mahometanismen byrja med Mahomet, som historia fortel oss var ein særs urimeleg og prinsipplaus mann, ein horkar og ein røvar. Han leid av epileptiske anfall som ofte fekk han til å falle til marka, og desse falla tilskreiv han som colloquier med ein engel. Gradvis, og ikkje gjennom argumentasjon men gjennom vold og bestikkelsar, fekk han samla ikring seg ei mengd uutdanna og forderva menn; og med deira hjelp erobra han mengder av menneske. Ei sekt som byrja på slikt vis skulle sansynleg vis ikkje ha ei god ending.

I Koranen godtek Mahomet både det Nye og det Gamle Testamentet. Han berømmer Kristus som ein sann profet, fødd av Maria Møy. Men på trass av dette skuldar han dei Kristne for å ha forfalska både det Gamle og det Nye Testamentet. Ei slik skulding vert enkelt avvist av kvar og ein som granskar den eksisterande einsartinga mellom utgåvene av det Gamle og Nye Testamentet, enten det er skrive på hebraisk, gresk, latin eller noko anna språk, moderne eller gammalt. Om dei Kristne hadde klussa med Skriftene, korleis kunne då Bibelutgåvene vere einsarta? Dette er herleg, då dei eksisterar på so mange språk, og skrive i so mange bøker, både jødiske og Kristne, gamle og moderne. Denne sjølve einsartinga i alle utgåvene av Skriftene er eit tydeleg bevis på at eventyra åt Mahomet, og sjølve Koranen berre er eit vev av lygner. Som sagt, ein sann religion vert grunna med formålet å lære ut eit liv i dygda. Resultatet er utøving av eit reint hjarte. Intensjonen er at religionen skal gjere rom for kontemplasjonen over Gudommelege mysterium.

Religionen åt Mahomet er fullstendig materialistisk. Han overser heilt sann saligheit, då han ikkje lovar sine etterfylgjarar noko anna i det komande livet enn nytinga av sanseleg tilfredsstilling. Der er ikkje noko grunnlag for å seie at Mahomet tala allegorisk. Koranen inneheld ikkje ei ende forklaring av likningar, slik som ein kan finne i våre Skrifter. Hjå mahometanar ser me heller ikkje nokon mirakel eller manifesteringar av Gudommelege fenomen, slik som me har i den Kristne religionen. Mahomet, som sjølv erkjenner Kristus som Guds sendebod, med oppgåva å omvende verda gjennom mirakel, sa at han sjølv var sendt frå Himmelen for å omvende henne gjennom sverdet. Denne pretensjonen var heilt tydeleg latterleg; då Gud ikkje gler seg i tyranni og heller ikkje i tvangsteneste. Der er ikkje noko slåande i doktrinene ein finn i Koranen; men mahometanarane tykkjer at dei uttalar noko fantastisk når dei seier desse orda; "Der er berre ein Gud og Mahomet er hans profet"; "Gud er stor og mektig". Desse, og liknande fraser er ofte oppattekne, og til desse legg dei til eventyr som til og med borna våre latterleggjer.

Som sagt, mahometanarane, til skilnad frå dei Kristne, har ingen profetar, ingen heilage menn, ingen utførarar av himmelske under. Dei ærar som helgenar særskilde galningar som forkrøplar lekamane sine, utfører merkelege narrestrekar og som ikkje veit noko om Gudommelege ting. Mahomet motseier og heile tida seg sjølv i sin eigen Koran. Han seier at han ikkje veit om han og etterfylgjarane hans er på frelsesvegen; og at han trur at ingen kan forstå lova hans. Dette er for meg eit overraskande element, at han ikkje vart steina av sitt eige folk for å ha gjeve dei eit uintelligent lovsystem, og for å late dei stå att med uvissa om deira eiga frelse. Då lova hans ikkje kan stødast verken av sunn fornuft, mirakel eller av ei heilag livsføring, er ho i sanning eit hån. Om Mahomet hadde freista å grunnfeste religionen sin gjennom forkynning, hadde vranglærene vore lette å halde fram. Men, då han visste at læra var umogeleg å forsvare på logiske grunnar, synte han seg taktisk nok til å befale at ho skulle spreiast gjennom sverdet. Det kan kanskje overraske visse personar at Mahomet skulle lukkast i å pervertere so mange nasjonar, og i å forføre dei vekk frå Kristus. Ein tenkjer då kanskje at Mahomet fekk større innflytelse enn Vår Herre, ja, berre meir og meir etter kvart som kongedømet hans stadig har auka. Vårt svar er at der ikkje er noko i dette faktumet som burde svekke vår tru på den Kristne religionen. Det fører ikkje i det minste til å slå ut styrka i argumentasjonen som me allereie har lagt fram for å prove Gudommelegheita åt Grundaren. For verken i lova åt Mahomet, eller i noko anna religiøst system, kan me oppdage noko som er meir heilagt, meir underfullt enn dei Kristne dogmene.

Når det gjeld faktumet at Mahomet har drege mange frå Kristendomen, kan ein hevde det same om djevelen. So dette er ikkje eit bevis på at Mahomet skulle stå over Kristus. For satan har rive med seg ei mykje større mengd sjeler enn både Vår Herre og Mahomet har vunne. Om manntal skal reknast som eit vittnesbyrd åt sanninga, då burde me fylgje vegen åt udygdsame menn, heller enn å imitere dygda åt dei rettvise. Dårlege menn kjem alltid til å overgå dei gode i manntal. Det er i røynda eit overraskane vis å argumentere på til fordel for Mahomet, når ein seier at han må stå over Kristus, då han gjennom sverdet har lagt under seg mange som no fylgjer hans irrasjonelle og nedverdigande lov. Dette er ikkje vår argumentering; heller ikkje vart Kristendomen grunna på det Mahometanske systemet. Det er ikkje underleg at Jesus har so få etterfylgjarar, då Han krev av oss å leve eit dygdsamt liv, å lide til døden, og samstundes ikkje lovar oss noko anna enn usynlege beløningar. Om resoneringa åt dei som held seg til mahometanismen var korrekt, skulle dette motseie ikkje berre overnaturleg doktrine, men og filosofi.

Den logiske konklusjonen som kjem fram av dette, er at godt er ondt; sanning er lygn; ljos er myrkre. For, om det var eit faktum at eit system som vert halde av ei mengd gjer at det er sanning og godt og opplyst; og om, slik høvet er, talet av menn som lever dygdsamt og rimeleg er ekstremt lite, då må alle forestillingar om religion og moral reverserast.

Me må dessutan ikkje gløyme at Gud tillet dei som ikkje vil vandre i sanninga å verte blinda. Han let visse nasjonar, som straff for syndene deira, verte forførte av Mahomet. Sanneleg, hadde dette ikkje vore Hans vilje, og hadde desse rasane ikkje fortent slik ei tukt, skulle Mahomet ha vore utan kraft. For, om Kristus klara av, mens Hans Namn framleis var ukjend, og verda var full av avgudedyrking, å omvende gjennom fredfulle verkemiddel so mange nasjonar til Seg Sjølv, kor mykje herlegare er ikkje Hans triumf i dag, når Namnet Hans er lyfta opp gjennom heile verda? Men som me nett har sagt, Gud tillet visse nasjonar å verte infekterte av Mahometanisme, for å straffe dei for syndene deira. Ein slik dom er i samsvar med orda åt Vår Herre, "Mange er kalla, men få er utvalde"(St.Matt. xx. 16). Me må og på same vis ikkje gløyme at Kyrkja ofte har auka i manntal, og ofte minka, då menneska har ein fri vilje, og då Gud ikkje tvingar nokon til dygd, men dreg kvar og ein med kjærleik. Han lovar oss enten evig lukke, eller truar oss, om me held fram i synd, med ulike straff, der hovudstraffa er myrklegging av forståinga vår. Det var slik David, då han tala i Kristi person, og om dei onde, sa, "Lat auga verte myrklagde slik at dei ikkje kan sjå, og ryggane deira alltid nedbøygde" (Salme Ixviii. 24) Igjen finn me i Jesaja, "Forblind hjartet åt dette folket, og gjer øyrene deira tunge, og lat att augene deira: slik at dei ikkje ser med augene, og høyrer med øyrene, og skjønar med hjarto, og omvender seg, og Eg lækjer dei" (Jes. vi. 10). Denne forblindinga av hjarta og staheita i tankane, som vart forutsagt av Profetane, var den fyste straffa som overtok jødane.

Me veit og at det vart forutsagt at mange skal falle vekk frå trua. Vår Herre, då Han tala om verdas ende seier, "og av di uretten hev vorte so stor, skal kjærleiken kolna hjå mengdi" (St.Matt xxiv. 12). Han seier igjen, "Men når Menneskesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?" (St. Luk. xviii. 8). St. Paulus seier på same vis når han skriv til Timoteus, "Men Anden segjer klårleg at i dei komande tider skal sume falla frå trui og halda seg til dårande ånder og lærdomar av djevlar" (1 Tim. iv. 1). Og om me studerer læra i Evangeliet, skal me finne at denne forblindinga av hjarta, den strengaste av alle straff, fordi ho fører til helvetet, har vorte "forutsagt av Kristus, og av Han tillete å ta over menneska for deira utakksemd og ondskap."

Somme svarar kanskje då at det ikkje verkar rettvist at born skulle straffast for syndene åt fedrane deira; og at om jødane og mahometanarane fornærmar Gud, skulle Han berre straffa dei med blindskap, men Han burde ikkje ha involvert etterkomarane i same lagnad. Til dette argumentet svarar me, at om Kristus er kjend i heile verda, kan ingen orsakast for at dei ikkje trur på Han. Det er sjølvsagt slik at born ikkje vert straffa i lag med fedrane deira, om dei ikkje og sjølve utførte fedrane sine synder. Men no har dei inga orsaking då dei, om dei hadde levd etter sunn fornuft, og bedt til Gud for deira evige frelse, utan tvil skulle verte opplyste av trua. For, sjølv om me veit at Guds domar er uransakelege, veit me og at Han aldri held noko att frå ein skapnad i naud. Apostelen seier, "for Gud hev gjeve dei alle yver til ulydnad for at han kunde miskunna dei alle." Han held so fram, mens me grunnar på det ufattelege djupet hjå den Gudommelege Majesteten, "Å, for eit djup av rikdom og visdom og kunnskap hjå Gud! Kor uransakelege domane hans er, og kor urekkjande vegane hans! For kven kjende Herrens hug? eller kven var rådgjevaren hans? Eller kven gav honom noko fyrst, so han skulde få lika for det? For av han og ved han og til han er alle ting. Han skal hava æra i all æva! Amen" (Rom. xi. 32-36).

Me må likevel komme i hug at Kristus vår Herre, som forutsa at desse ondene skulle komme, på same vis har forsikra oss om at Hans Kyrkje aldri skal svikte. For, "Sjå," seier Han, "Eg er med dykk alle dagar, so lengje verda står seg." No, då ulykkene som Han profeterte om har gått i oppfylling, har me all grunn til å lite på at velsigningane som Han lova og vert halde for oss. Me kan seie dette med tiltru, då Kyrkja er so djupt grunnfest, at det er idioti å tru at Ho kan mislukkast. Me trur difor at slik Kristus har straffa utrugne Kristne, skal Han på same vis fornye Si Kyrkje, og leggje fram for henne heile verda, slik at det skal vere "ein flokk og ein Hyrding." Dette veit me vil gå i oppfylling i all hast. Og slik vil skipet åt Peter pløye sin veg framover, til visse tider bore av gode vindar, og til visse tider kasta gjennom dryge stormar. Men lova åt Mahomet, som ikkje er grunna på noko fornuft, Gudommeleg eller menneskeleg, men på fysisk kraft, kan ikkje stå seg; for ingenting grunna på vald kan halde fram.

Katolsk katekisme for det Apostoliske vikariatet i Sverige, 1893

2011-06-16T17:46:00.000+02:00

Fyste hovudstykke; Om Trua!
§1. Trua som begrep og emne.

1. Kva meinast med å tru?
Å tru tyder å urokkeleg halde som sanning alt det som Gud har openberra, då det er Han som har openberra det.
2. Kvifor må me tru alt som Gud har openberra?
Me må tru alt som Gud har openberra, då Gud er den evige, ufeilbarlege sanninga.
3. Gjennom kven har Gud gjeve oss sine openberringar?
Gud har gjeve oss sine openberringar: i den Gamle Pakta gjennom patriarkane og profetane, i den Nye Pakta gjennom sin Son Jesus Kristus og Apostlane.
4. Kven er det som held fram for oss alt me må tru på som Gud har openberra?
Alt som Gud har openberra vert halde fram for oss av den Katolske Kyrkja, som av Kristus har fått oppdraget å lære oss dei openberra sanningane.
5. På kva vis har det som Gud har openberra, komme til oss?
Det som Gud har openberra har delvis skriftleg og delvis muntleg komme til oss; skriftleg gjennom den Heilage Skrifta eller Bibelen, muntleg gjennom overføringa eller arvelæra. (Tradisjonen.)
6. Kva er Heilage Skrift?
Den Heilage Skrifta er samlinga av dei bøker som under inspirasjon av Den Heilage Ande er skrive og av Kyrkja stadfeste som Guds Ord.
7. Korleis vert den Heilage Skrifta inndelt?
Den heilage Skrifta vert inndelt i dei Gammal- og dei Ny-testamentlige bøkene.
8. Kven er dei Gammaltestamentlege bøkene?
Dei Gammaltestamentlege bøkene er:
          1) 21 historiske bøker
          2) 7 lærebøker
          3) 17 profetiske bøker.
Dei historiske bøkene er: dei 5 Mosebøkene, Josvas bok, Domarboka, Ruts bok, dei 4 Kongebøkene, dei 2 Krønikebøkene eller Paralipomenon, Esdras og Nehemjas bok, Tobias, Judits og Esthers bok og dei 2 Makkabearbøkene.
Lærebøkene er: Jobs bok, Salmane, Ordtøksboka, Forkynnaren eller Ecclesiastes, Høgsongen, Visdomsboka, Sirak eller Ecclesiasticus.
Dei profetiske bøkene er: Jesaja, Jeremia, Baruk, Esekiel, Daniel, Hoseas, Joel, Amos, Obadja, Jonas, Mika, Nahum, Habbakuk, Sefanja, Haggeus, Sakarja og Malakias.
9. Kven er dei Nytestamentlege bøkene?
Dei Nytestamentlege bøkene er:
         1) Dei 4 Evangelia: av Matteus, Markus, Lukas og Johannes, og Apostelgjerningane av den heilage Lukas.
         2) 14 brev av den heilage Paulus og 7 brev av andre apostlar. Den heilage Pauli brev er: 1 til romarane, 2 til korintarane, 1 til galatarane, 1 til efesarane, 1 til filipparane, 1 til kolossarane, 2 til tessalonikarane, 2 til Timoteus, 1 til Titus, 1 til Filemon og 1 til hebrearane. Dei andre breva av apostlane er: 1 brev av den heilage Jakob, 2 av den heilage Peter, 3 av den heilage Johannes og 1 av den heilage Judas Taddeus.
        3) den heilage Johannes løymdomsfulle openberringar eller apocalypsen.
10. Er det nok berre å tru på det som står i den Heilage Skrifta?
Nei; me må og tru på overføringa eller arvelæra. (Tradisjonen.)
11. Kva meinast med den muntlege overføringa?
Med den muntlege overføringa meinast dei openberra sanningane som apostlane har forkynt, men ikkje skrive ned. Difor formanar den heilage Paulus allereie dei fyste Kristne: "Difor, brør, stat traust og hald fast ved dei lærdomar som de hev lært anten ved vår tale eller i brev frå oss!" 2 Tess 2:14(15).
12. Har då apostlane ikkje skrive ned alle Jesu lærer?
Nei, apostlane har ikkje skrive ned alle Jesu gjerningar, og enno mindre alle hans lærer. Difor skriv den heilage Johannes: "Det er endå mykje anna som Jesus hev gjort. Skulde det skrivast upp, kvar ting for seg, trur eg ikkje heile verdi kunde røma dei bøkene som då laut skrivast." Joh 21:25
13. Kvifor har ikkje apostlane skrive ned alle Jesu lærer?
Apostlane har ikkje skrive ned alle Jesu lærer, då Jesus ikkje gav dei oppdraget å skrive alle hans lærer, men å forkynne dei. Kristus ville at Hans religion skulle utbreiast og forplantast gjennom forkynning. Difor sa Han til apostlane sine: " Og han sa til dei: Gakk ut i all verdi og forkynn evangeliet for all skapningen!" Mark 16:15. Difor seier og den heilage Paulus: "So kjem då trui av forkynningi, og forkynningi ved Kristi ord." Rom 10:17
14. Er det då ikkje nok at me tek til oss Bibelen?
Nei, me må og ta til oss arvelæra eller overføringa; for i Bibelen står det ikkje;
           1) kor mange gudommelege bøker som finnst og kva dei heiter.
           2) kva deira rette utgreiing er. I Bibelen er heller ikkje alle trusartiklar og bod fullstendig framlagde, t.d. om barnedåpen sin gyldigheit, om søndagen si helging istadenfor sabbaten.
15. Kvifor må me tru arvelæra like mykje som det som står i den Heilage Skrifta?
Me må tru arvelæra like mykje som det som står i den Heilage Skrifta, då den Katolske arvelæra er like mykje openberra av Gud som det som står i den Heilage Skrifta.
16. Korleis har arvelæra forplanta seg?
Arvelæra har forplanta seg delvis gjennom den muntlege undervisninga, delvis gjennom Kyrkja sine lover og bruk og delvis gjennom kyrkjefedrane sine skrifter.
17. Korleis har arvelæra alltid rein og uforfalska vorte bevara i Kyrkja?
Arvelæra har alltid vorte bevara rein og uforfalska:
           1) gjennom den Heilage Ande sin assistanse, som bevarar Kyrkja frå all vilseleiing.
           2) gjennom at Kyrkja stadig har fulgt regelen å ikkje tåle noko ny lære og å alltid halde fast ved den gamle læra som vert nedarva frå fedrane. "Men målsmannen, den Heilage Ande, som Faderen skal senda i mitt namn, han skal læra dykk alt og minna dykk på alt det eg hev sagt dykk." Joh 14:26. "Du, Timoteus, tak vare på det som er yvergjeve til deg, so du vender deg frå det vanheilage tome svallet og motsegnene frå den kunnskap som falskeleg vert kalla so, som sume vedkjenner seg, so dei hev fare vilt i trui! Nåden vere med deg!" 1 Tim 6:20-21.

18. Kva må då ein Kristen i det heile tru?

Ein Kristen må tru alt som Gud har openberra og som den Katolske Kyrkja held fram for å tru, enten det står eller ikkje står i den Heilage Skrifta.

19. Kvifor må Kyrkja halde fram for oss dei openberra sanningane?

Kyrkja må halde fram dei openberra sanningane, då me berre gjennom Henne ufeilbarleg kan vite kva Gud har openberra.

20. Kvifor kan me berre gjennom Kyrkja ufeilbarleg vite kva Gud har openberra?

Me kan berre vite dette gjennom Kyrkja 1) då me berre gjennom Kyrkja har den Heilage Skrifta og arvelæra som inneheld den Gudommelege openberringa; Katolske Kyrkja åleine har av apostlane motteke den Heilage Skrifta og arvelæra; Ho åleine gjev oss ein garanti me kan lite på for Skriftene og arvelæra sitt Gudommelege opphav; Ho åleine gjev oss som fylgje av den Heilage Ande sin inspirasjon, som varar Henne frå all vilseleiing, fullstendig sikkerheit for deira autensitet. Sjølvsagt kan ein angåande fleirtalet av dei heilage bøkene og gjennom historiske og reint menneskelege bevis verte overtyga om deira autensitet og truverde, men om den Gudommelege inspirasjonen av alle dei heilage bøkene, kan ein utan Kyrkja sitt vittnesbyrd ikkje vinne ufeilbarleg visse. 2) då Kyrkja åleine ufeilbarleg gjev oss kjennskap til den sanne meininga i Skrifta og arvelæra.

21. Kvifor kan me berre gjennom Kyrkja ufeilbarleg få kjennskap til den sanne meininga i Skrifta og arvelæra?

Me kan berre gjennom Kyrkja ufeilbarleg få kjennskap til den sanne meininga i Skrifta og arvelæra, då Kyrkja åleine er "sanninga sin pillar og grunnvoll" og difor ikkje kan ta feil i utgreiinga av Guds Ord.

22. Får då ingen greie ut om Skrifta og Arvelæra imot Kyrkja si tolkning?

Nei, då dette skulle vere å inbille seg at ein skjønar Skrifta og Arvelæra betre enn Heilage Ande, som ifylgje Kristi Ord opplyser Kyrkja om den sanne meininga.

23. Er då den Heilage Skrifta si meining ikkje i og for seg tydeleg og for kvar og ein lett å forstå?

Nei, den Heilage Skrifta er ei Gudommeleg og løyndomsfull bok, som det står om: "..i dei er det noko som er vandt å skynda, og som dei ulærde og ustøde mistyder, liksom dei og gjer med dei andre skriftene, til sin eigen undergang." 2 Pet 3:16.

24. Kva har Kyrkja ordna angåande bibellesning på morsmålet?

Kyrkja har ordna det slik, at den som vil lese Bibelen på morsmålet sitt 1) skal eige den kunnskap og dygd som påkrevast. 2) skal halde seg til ei oversettjing som er godkjend av Kyrkja og som er utstyrt med av Henne godkjende anmerkningar eller kommentarar.

Utføring: Hald deg heile ditt liv til den heilage Katolske Kyrkja sine lærer, for når du trur det som Ho lærer, trur du Guds Ord.

Bokanmeldelse: "Saint Pius V: A short account of his life, times, virtues and miracles in the aftermath of the protestant revolt" av Professor Robin Anderson i 1973

2011-05-09T16:44:00.000+02:00

(Denne bokanmeldelsen er henta frå den svenske tidsskrifta Adoremus in Aeternum, nr.2 år 2011. Link for tinging: http://kvitekristkvinne.blogspot.com/p/linkar-og-tips.html)

I desse pavelause tider kan det vere eit godt råd for den som held på Trua å lese meir om ein av dei mest pietistiske, heilage, kjærleiksfulle og gavmilde pavane; den Heilage Pius V. Denne paven sat berre 6 år i Petri Stol, frå 1566-1572, og under denne tida gjekk han igjennom fleire prøvingar og utfordringar som liknar på dei utfordringane som Kyrkja kjempar mot i dag. Han fekk den store oppgåva å leie Kyrkja under ei tid av andeleg forvirring, politisk opprør og moralsk forfall. Protestantismen hadde spreidd seg i Europa, dårlege bøker som utgav seg for å vere katolsk litteratur vart smuggla inn til Roma og Kyrkja var infiltrert av kjetterske biskopar som ikkje innsåg alvoret i vranglærer. Paven vart tvinga å utvise umoralske menn og kvinner frå Roma, exkommunisere mange høgt akta personar frå den Katolske Kyrkja sitt eige hierarki, frå Kyrkjelege læreinstitusjonar og til og med sjølve dronning Elisabeth I av England.

Og på det personlege planet fekk Paven kjempe med mykje på grunn av sviktande helse, men dette hindra han ikkje frå å praktisere tunge faster og botgjeringar. Det andelege livet i Kyrkja hadde vorte forsømt og Pius V innførte difor fleire offentlege botgjeringar og faster for alle, han innførte og strengare samfunnslover og skjerpa inn nøysemda i den Katolske utdanninga. Han skreiv og hundrevis av buller, der 60 av dei freista å leie prestar, biskopar og ordensfolk attende til den Sanne Trua, noko som vittnar om kor godt tak og kor stor kraft fienden hadde innanfor Kyrkja. Ein katekisme som skulle vere enkel for alle å forstå, vart utgjeve under kyrkjemøtet i Trient, for å lære ut Kyrkjelege dogmer, moral og tru på alle dei store, europeiske språka. Kyrkja trong dessutan å verte eina, då det var usemje mellom fleire katolske område som ikkje ein gong snakka med kvarandre lenger. Behovet for ei rask forsoning var skrikande, då det var naudsynt for å kunne byggje opp ein hær mot det militante islam og tyrkarane, som trua med å sluke opp Kristendomen gjennom eit inntog frå Aust. Men Pius V lukkast i 1571 med å støtte dei heilage krigarane gjennom forbøn og vann slik og ein siger mot dei ottomanske heidningane i sjøslaget ved Lepanto. Paven tileikna æra for sigeren åt Kyrja sin vyrdnad av Vår Frue og åt Rosenkransen.
Ja, ein kan i røynda sjå korleis Kyrkja under tida etter "Reformasjonen" fekk stå ut med vanskar som liknar dei vanskar Kyrkja i exil slit med i dag, og kor stor velsigning ein pave som Pave Pius V skulle vere for Henne. Det ende negative eg kan seie om denne boka, er at forfattaren har ein tendens i fleire kapittel til å komme med personlege, liberale orsakingar angåande dei konservative handlingane og reformane åt Paven, til dømes at "Ein må forstå at dette var ei spesiell tid som krevde ekstreme handlingar.." Men når me les bøk frå "tanbooks.com" må ein alltid vere på utkikk etter slike liberale innslag. Elles er det ei bra 100 siders bok på relativt lettlest engelsk.

Boka kan tingast via www.tanbooks.com
Andre sider der utskiljingsevnen får vere guiden til noko som er verdt å lese er:
http://www.loretopubs.org/
http://www.stathanasiuspress.com/
http://www.confraternitybooks.som/
http://mostholyfamilymonastery.com/books.html
www.lulu.com/tradibooks

Simon Magus, den fyste kjettaren!

2011-04-06T10:09:00.000+02:00

Henta frå boka "History of Heresies and their refutation" av Sankt Alphonsus M. Liguori, 1857.

Simon Magus, den fyste kjettaren som uroa Kyrkja, vart født i ein del av Samaria kalla Githon eller Gitthis. Han vart kalla "Magus", eller "Magikaren", då han nytta trollformlar for å forføre mengda; og slik fekk han mellom landsmennene sine det heilt spesielle namnet "Den Store Guds Krafta" (Apg 8:10). "Denne mannen er Guds kraft som er kalla stor." Då han såg at dei som Apostlane Peter og Johannes la hendene sine på, tok imot den Heilage Ande, baud han dei pengar for å gje han den same krafta til å formidle den Heilage Ande på same vis; og etter denne forteljinga er det at den ofselege synda å selje heilage ting vert kalla for Simoni.
Han fôr til Roma, og der i byen vart ei statue sett opp for å æra han, noko Sankt Justin i sitt fyste apologetiske verk slengjer i andletet på romarane: "I dykkar kongelege by," seier han, "vart han (Simon) rekna for ein gud, og ei statue vart sett opp på øya ved Tiberen, mellom dei to bruene, med den latinske inskripsjonen -SIMONI, DEO SANCTO." Samuel Basnage, Petavius, Valesius og mange andre fornektar dette faktumet; men Tillemont, Grotius, Fleury og Kardinal Orsi forsvarar dette, og held fram til fordel for det heile autoriteten til Tertullian, Sankt Irenæus, Sankt Cyril av Jerusalem, Sankt Augustinus, Eusebius, og Theodoret, som til og med seier at statua var av bronse.

Simon kom med mange vranglærer som Noel Alexander reknar opp og går imot. Den største vranglæra var den at verda vart skapa av englar; at når sjela forlet lekamen går ho inn i ein annan lekam, som- om dette skulle stemme, seier Sankt Irenæus, i so fall skulle kunne gjere greie for alt som hende då ho budde i den tidlegare lekamen, for minnet ikkje kan skiljast frå sjela, då det er ein andeleg eigenskap. Ei anna av vranglærene hans var ei som har komme attende via kjettarane i våre eigne dagar, at mennesket ikkje hadde ein fri vilje, og fylgjeleg at gode gjerningar ikkje var naudsynte for frelsa. Baronius og Fleury fortel at gjennom krafta frå trolleriformlar, fekk han ein dag djevelen til å lyfte han opp i lufta; men då Sankt Peter og Sankt Paulus var til stades, påkalla dei Jesu Kristi Namn, slik at han fell ned og braut begge beina. Han vart boren vekk av venene sine, men dei lekamlege og mentale lidingane stakk so djupt i han at han i fortvilinga kasta seg sjølv ut frå eit høgt vindauge; og slik gjekk den fyste kjettaren som nokon gong uroa Kristi Kyrkja til grunne.

Basnage, som freistar å prove at Sankt Peter aldri var i Roma, og aldri sat i Pavestolen i denne byen, seier at alt dette berre er oppspinn; men me har vittnesbyrda åt Sankt Ambrosius, Sankt Isidore av Pelusium, Sankt Augustinus, Sankt Maximus, Sankt Philastrius, Sankt Cyril av Jerusalem, Severus Sulpicius, Theodoret og mange andre som vittnar til vår fordel. Me har dessutan ein passage i Suetonius som stadfestar deira vittnesbyrd, for han seier (i lib.VI., kap xii) at mens Nero var nærverande ved den offentlege sporten, var det ein mann som lukkast i å flyge, men etter at han hadde vore svevande ei stund, ramla han ned og den keisarlege paviljongen vart flekka av blodet hans.

Skilnader mellom det som hender innanfor og utanfor den Katolske Kyrkja!

2011-03-25T16:44:00.002+01:00

Her kjem nokre passande sitat i desse forvirra, pavelause tider, der mange so kalla tradisjonelle grupperingar sender menneske hit og dit for å ta imot sakrament, der kjettarane spring vilt og der nestan ingen som kallar seg Kristne held på ei sann tru.
Alle sitat er henta frå boka "Communicatio in Sacris- The Roman Catholic Church against Intercommunion with non-Catholics." av William J. DeTucci, 2008

"Når desse tilhøva (intensjon av Ordning) er til stades, kan Sakramentet delast ut av enten den gode eller den onde, den trufaste eller den kjetterske, innanfor eller utanfor Kyrkja: men innanfor Kyrkja vert dei utdelte både faktisk og med verknad, mens utanfor, sjølv om dei faktisk vert utdelte vert dei utan verknad."
-St. Bonaventure

"Me veit at denne frelsa tilhøyrer den eine Kyrkja, og at ingen utanfor den Katolske Kyrkja og Trua har høve til å ta del av Kristus, eller til å verte frelste. (...) Lat ingen kalle desse menneska Kristne eller velje å ha kommunion med dei; for det er ikkje tillete, då Offeret ikkje vert forretta av det heilage Huset og heller ikkje vert Han offra som kommunion åt dei utanfor (Kyrkja)."
-St. John Chrysostom (347-407 e.Kr) i Patrologia Graeca, vol.LIX, col.725 `On Pascha,´ Homily 1

"De må vite at dette er den eine Katolske Kyrkja grunnfest gjennom heile verda, og med henne må de verte verande i urokkeleg kommunion. Der er sanneleg andre so kalla "kyrkjer" som de ikkje kan ha noko kommunion med. (...) Desse "kyrkjene" opphøyrer å vere heilage, då dei vart førte på villspor av djevlelærer til å tru og oppføre seg annleis enn det som Kristus og den Apostoliske Tradisjonen baud dei."
-St.Niceta av Remesiana (335-414 e.Kr.) i "Ei forklaring av Truvedkjenninga: De symbolo"

"Tallause kjettarlærer, som vender seg vekk frå det Kristne styret, vittnar om at dei menneska ikkje får løyve til å komme til sakramental kommunion, som trur og freistar å overtyde andre om å tenkje annleis om Gud Faderen, (...) for dei som me ikkje godkjenner læra åt, har ikkje del i våre sakramentale riter."
-St. Augustine av Hippo (354-430 e.Kr.) i "St. Augustine, Of the True Religion"

"Utanfor den Katolske Kyrkja kan ein finne alt utanom frelsa. Ein kan finne ordineringar (diakonar, presteskap og biskopar) og sakrament, dei syng kanskje Halelujah og svarar Amen, ein held (rører) kanskje ved Evangeliet, ein har og forkynner kanskje i namnet åt Faderen, Sonen og den Heilage Ande, men ingen stad utanom i den Katolske Kyrkja kan ein finne frelse."
-Patrologia Latina, Vol. 43, ss. 689-698

"Om liv og død heng på vår sanning av Tru, er det døden me vel. Me skal aldri på noko vis eller uansett grunn gå inn i kommunion (Eukaristisk) med fiender av Guds Kyrkje og deira meiningslause anathemaer; då skal me heller med Guds hjelp halde på den apostoliske trua "som me står i og rosar oss av vona om Guds herlegdom." (Rom 5:2)"
-St. Sabbas (439-532 e.Kr), i Cyril of Scythopolis, The lives of the Monks of Palestine.

"(2273) Hald urokkeleg fast ved og tvil aldri i det minste på at Dåpssakramentet har høve til å eksistere ikkje berre innanfor den Katolske Kyrkja, men og hjå kjettarar som døyper i namnet åt Faderen, og Sonen, og den Heilage Ande; men utanfor den Katolske Kyrkja kan det ikkje gagne dei, nei, nett som det innanfor Kyrkja vert gjeve frelse gjennom Dåpssakramentet åt dei som trur rett, so er det og slik at dei som er utanfor Kyrkja, om dei ikkje vender attende til Kyrkja, so går det mot total ruinering for dei som vart døypte av den same Dåpen. For det er einskapen i den Kyrkjelege felleskapen som fører til frelsa, slik at ein mann ikkje vert frelst av Dåp om han ikkje mottok denne på den staden der det var naudsynt å ta imot han."

"(2274) Hald urokkeleg fast ved og tvil aldri i det minste på at ingen person som er døypt utanfor den Katolske Kyrkja kan verte ein medarving til det evige livet om han ikkje, innan han døyr, har vend attende til og vorte innlemma i den Katolske Kyrkja."
-St. Fulgentius av Ruspe (468-533 e.Kr) i: The Rule of Faith (kap79,80) in Migne, Patrologia Latina Vol. 65, ss.671-706

"Noko anna den velsigna mannen lærte ut og insisterte på hjå alle var å aldri ved noko høve i det heile verte rekna hjå kjettarane og, framfor alt, å aldri ta imot den Heilage Kommunionen hjå dei, "sjølv om," sa den heilage mannen, "..det skulle vere slik at du vert verande utan kommunionen heile livet ditt, då du grunna stressa tilhøve ikkje kan finne eit samfunn av den Katolske Kyrkja." "For dersom me, etter lovleg å ha gifta oss med ei kone i denne verda etter kjøtet, vert forbydde av Gud og av lova å overgje henne og verte sameina med ei anna kvinne, sjølv om me vert nøydde til å tilbringe ei lang tid adskild frå henne i eit fjerntliggjande land, og skal motta straffa om me bryt lovnadane våre, korleis skal me då, som har vorte sameina med Gud i den rette trua og den Katolske Kyrkja, som apostelen seier: "Eg trulova dykk med ein mann, so eg kunde stella fram for Kristus ei rein møy" (2Kor 11:2), korleis skal me kunne unngå å få del av straffa som i den komande verda ventar kjattarar, dersom me skitnar ut den rette og heilage trua gjennom utru kommunion med kjettarar?
"For "kommunion", sa han, "vert kalla for nett dette då han som har "kommunion" har noko felles med og er einig med dei som han har kommunion med. Difor bønnfell eg dykk born, å aldri gå nære oratoriuma åt kjettarane for å ta imot kommunion der."
-St. John the Almsgiver (550-616 e.Kr) i "The Three Byzantine Saints."

"Med all vår styrke, lat oss difor aldri ta imot kommunion frå, eller gje han til kjettarar; "Gje ikkje det som er heilagt til hundane," sa Herren "og kast ikkje perlar for svin," (Matt 7:6); slik at me ikkje vert delaktige i deira vanære og fordømming."
-St. John Damascene (676-749 e.Kr.)

"Den heilage universelle Kyrkja lærer at det ikkje er mogeleg å tilbe Gud i sanning utanom i henne og forsikrar at alle som er utanfor henne ikkje kjem til å verte frelste."
-Moralia, Lib.XIV, Kap. V, n.5, Patrologia Latina, Tom.LXXV, col. 1043

Den vesle skaren av dei som vert frelste, del 3/3

2011-03-18T18:32:00.001+01:00

Gud ynskjer at alle menneske skal verte frelste!

På hundrevis av stader i den Heilage Skrifta, fortel Gud oss at Han i sanning ynskjer at alle menneske skal verte frelste. "Er det Min vilje at ein syndar skal døy, og ikkje at han skulle verte omvend frå vegen sin og leve?...Eg lever, seier Herren Gud. Eg ynskjer ikkje syndarens død. Omvend dykk og lev." Når nokon vil noko særs mykje, vert det sagt at han døyr av begjær; det er ei overdriving. Men Gud ville og vil framleis frelse oss so mykje at Han døydde grunna dette ynskjet, og Han leid dauden for å gje oss liv. Denne viljen til å frelse alle menneske er difor ikkje berre ei berørt, ytleg og tilsynelatande Guds vilje, det er ei verkeleg, effektiv og gagnleg vilje; for Han gjev oss alt me treng som gagnar oss mest for at me skal verte frelste. Han gjev oss ikkje dette for at me ikkje skal nå målet; Han gjev oss dette med ei sannferdig vilje, med intensjonen at desse gåvene skal oppnå det dei vart gjeve for. Og om dei ikkje oppnår målet, Syner Han seg såra og fornærma over det. Han befalar sjølv dei fordømde til å ta dei bruk for å kunne verte frelste; Han formanar dei til dette; Han pålegg dei dette; og om dei ikkje gjer dette, syndar dei. Difor, lat dei gjere dette og slik verte frelste.

Enno meir, då Gud ser at me ikkje kunne nytte reiskapane som Han har gjeve oss utan Hans nåde, utan Hans hjelp, so gjev Han oss anna hjelp; og om denne hjelpa vert verande utan framgong, er det vår eigen feil; for med desse same hjelpemiddela kan ein misbruke dei og verte fordømd med dei, mens ein annan kan gjere rett og verte frelst; han vert kanskje til og med frelst med mindre kraftfulle hjelpemiddel. Ja, det kan hende seg at me misbrukar ein større nåde og vert fordømde, mens andre samarbeidar med mindre nåder og vert frelste.

Sankt Augustinus utbryt, "Om difor nokon då vender seg vekk frå rettferda, vert han boren vekk av sin frie vilje, leia av si eiga bøying til synd, forført av si ega overtyding." Men for dei som ikkje skjønar seg på teologi, so er det dette eg vil seie åt dei: Gud er so god at når Han ser ein syndar springande mot si eiga forderving, spring Han etter han, ropar på han, går med han like til helvetesporten. Kva vil Han ikkje gjere for å omvende han? Han sender han gagnleg inspirasjon og heilage tankar, og om dette ikkje ber frukt, vert Han sint og indignert, Han fylgjer etter han. Vil Han slå han? Nei. Han slår i lufta og tilgjev han. Men syndaren omvender seg framleis ikkje. Gud sender han ein dødeleg sjukdom. Den er i sanning slutten for han. Nei, brør, Gud botar han; syndaren vert sta og ond, og Gud ser i si miskunn etter ein annan veg; Han gjev han enno eit år, og då dette året er over, gjev Han enno eit år. Men syndaren ynskjer framleis å kaste seg sjølv ned i helvetet på trass av alt dette, so kva skal Gud gjere? Overgjev Han syndaren? Nei. Han tek han i handa, og mens han har ein for i helvetet og ein utanfor, held Han fram med å forkynne for han, Han naudbed han om ikkje å misbruke all denne nåden. No spør eg deg, om den mannen vert fordømd, er det ikkje sant at Han vert fordømd utan at det var Guds vilje og på grunn av at han sjølv ynskjer å verte fordømd? Kom og spør meg no: Om Gud ynskja å fordømme meg, kvifor skapa Han meg då?

Utakksame syndar, lær i dag at om du vert fordømd, er det ikkje Gud som skal ha skulda, men du og din eigen vilje. For å overtyde deg om dette, gå ned til sjølve djupa i avgrunnen, og der skal eg syne deg ein av dei onde, forbanna sjelene som brenn i helvetet, slik at denne kan forklare sanninga for deg. Her har du ein no: "Sei meg, kven er du?" "Eg er ein stakkars avgudsdyrkar, fødd i eit ukjent land; eg fekk aldri høyre om Himmelen eller helvetet, eller om det som eg no lid av." "Fattige stakkar! Gå din veg, det er ikkje deg eg leitar etter." Ein annan kjem, der er han. "Kven er du?" "Eg er ein skismatikar frå endane av Tartaria; eg levde alltid på usivilisert vis, visste knappast at der er ein Gud." "Du er ikkje den eg leitar etter; far attende til helvetet." Her kjem enno ein. "Og kven er du?" "Eg er ein stakkars kjettar frå Nord. Eg vart født under Polaren og såg aldri verken solljos eller ljoset frå Trua." "Det er ikkje deg eg som eg leitar etter heller, far attende til helvetet." Brør, hjarta mitt brest når eg ser desse stakkarane som aldri kjende den Sanne Trua no mellom dei fordømde. Vit likevel at domen til fordøming vart utropa mot dei og dei fekk høyre, "Di fordømming kjem frå deg." Dei vart fordømde fordi dei ville det. Dei fekk so mykje hjelp frå Gud for å verte frelste! Me veit ikkje kva dette var, men dei veit det sjølve so altfor godt, og no ropar dei ut, "Å, Herre, Du er rettvis... og Dine domar er rettvise."

Brør, de skal vite at den eldste trua er Guds Lov, og at me alle ber henne rundt innskrive i hjarta våre; slik at ho kan lærast utan ein lærar, og at det er nok å ha ljoset frå sunn fornuft for å kunne vite om alle boda i Lova. Dette er grunnen til at til og med barbarar gøymde seg når dei begjekk synder, då dei visste at dei handla feil; og dei vert fordømde for å ikkje ha fulgt den naturlege lova skrive i hjarta deira; for hadde dei halde henne skulle Gud heller ha lete eit mirakel hende enn å late dei verte fordømde. Han skulle ha sendt dei nokon som kunne lære dei og hadde gjeve dei andre hjelpemiddel, som dei sjølve gjorde seg uverdige til å motta gjennom å ikkje leve i samsvar med inspirasjonen frå deira eigne samvite, som aldri svikta i å åtvare dei om det gode dei burde gjere og det onde som dei måtte unngå. Slik er det deira eige samvite som klagar dei ved Guds Domstol, og det held fram med å gjere dette utan oppehald i helvetet, "Di fordømming kjem frå deg sjølv." Dei veit ikkje kva dei skal svare og vert nøydde til å sanne at dei fortener denne lagnaden. Då so, om desse utruande ikkje har noko orsaking, vil der verte ei for ein Katolikk som hadde so mange sakrament, so mange preike, so mange hjelpemiddel til sin disposisjon? Korleis skal ein slik våge å seie, "Om Gud skulle fordømme meg, kvifor skapa Han meg då?" Korleis skal han våge å tale på dette viset, når Gud gjev han so mange hjelpemiddel for å verte frelst? So lat oss halde opp med å forvirre han.

De som lid i avgrunnen, svar meg! Er der mange Katolikkar hjå dykk? "Det er det i sanning!" Kor mange? Lat ein av dei koma hit! "Det er umogeleg, dei er for langt nede, og å få dei til å koma opp hit skulle vende heile helvetet opp og ned; det skulle vere enklare å stogge ein av dei i den stunda han fell ned." So talar eg då til dykk som lever i vanen av dødssynd, i hat, i gjørma av lasta av ureinskap, og som kjem nærare helvetet for kvar dag som går. Hald opp og vend om; det er Jesus som kallar dykk og som, med Sine sår, ropar åt dykk, "Min son, om du vert fordømd har du berre deg sjølv å skulde: 'Di fordømming kjem frå deg sjølv.' Lyft opp augene dine og sjå alle nåder som eg har gjeve deg i rike mengder for å sikre di evige frelse. Eg kunne ha laga det slik at du vart født i ein skog i Barbari; det er dette eg gjorde åt mange andre, men eg let deg verte født i den Katolske Trua; eg let deg oppsedast av ein slik god far, slik ei ypperleg mor, med dei reinaste instruksar og lærer. Om du på trass av alt dette vert fordømd, kven sin feil kjem det til å vere? Din eigen, Min son, din eigen: 'Di fordømming kjem frå deg sjølv.'

"Eg kunne ha kasta deg i helvetet etter at du begjekk den fyste dødssynda, utan å vente eit sekund: Eg gjorde det mot so mange andre, men Eg hadde tolmod med deg, Eg venta på deg i mange, lange år. Eg ventar framleis på deg i boten. Om du er fordømd på trass av alt dette, kven har skulda? Du sjølv, Min son, du sjølv: "Di fordømming kjem frå deg sjølv." Veit du kor mange som har døydd framfor dine eigne auge og vart fordømde? Det var ei åtvaring åt deg. Veit du kor mange andre Eg sette attende på rett veg som eit døme for deg? Hugsar du kva den framifrå bekjennaren fortalte deg? Det var Eg som bad han om å seie det åt deg. Oppmoda han deg ikkje til å endre på livet ditt, og å gjere ei god skriftehandling? Det var Eg som inspirerte han. hugsar du den preika som rørde ved hjarte ditt? Det var Eg som leidde deg dertil. Og kva har funne stad mellom deg og Meg i det løynde i hjartet ditt,... det kan du aldri gløyme.

"Dei indre inspirasjonane, den klare kunnskapen, den kontinuerlege angeren i samvitet, skulle du våge å fornekte dei? Alle desse var so mange hjelpemiddel frå Min nåde, då Eg ynskja å frelse deg. Eg nekta å gje dei til mange andre, og Eg gav dei til deg då Eg elska deg djupt. Min son, Min son, om Eg tala til dei so mjukt som Eg talar åt deg idag, kor mange andre sjeler vender attende til den rette vegen! Og du... du vender Meg ryggen. Høyr på det Eg har å seie deg, for dette er Mine siste ord: Du har kosta Meg Blodet Mitt; om du vil verte fordømd på trass av Blodet som Eg felde for deg, legg ikkje skulda på Meg, du har berre deg sjølv å skulde, og gjennom all eve, gløym ikkje at om du vert fordømd på trass av Meg, vert du fordømd fordi du ynskjer å verte fordømd: 'Di fordømming kjem frå deg sjølv.' "

Å min gode Jesus, sjølve steinane skulle dele seg om dei høyrde desse orda, slike mjuke uttrykk. Er der nokon her som ynskjer å verte fordømde, med so mange nåder og hjelpemiddel? Om der er ein, lat han høyre på meg, og lat han so stå imot om han kan.

Baronius fortel at etter Julian Apostaten sitt vidkjende fråfall, fekk han slikt voldsomt hat mot den Heilage Dåpen at han dag og natt søkte etter vegar å utslette sin eigen. Grunna dette førebudde han eit bad av geiteblod åt seg og sette seg i det, med ynskje om at det ureine blodet frå eit offer konsekrert åt Venus skulle slette ut den heilage karaktæren av Dåpen frå hans eiga sjel. Slik oppførsel verkar avskyeleg for dykk, men om planen åt Julian hadde lukkast er det sikkert at han skulle ha lide mykje mindre i helvetet.

Syndarar, rådet eg ynskjer å gje deg kjem heilt sikkert til å verke underleg for deg, men om du skjønar det rett, har det tvert imot sitt opphav i mi medkjensle for deg. Eg naudbed deg på mine kne, ved Kristi Blod og ved Maria Hjarte, endre livet ditt, kom attende til vegen som leier til Himmelen og gjer alt du kan for å tilhøyre den vesle skaren av dei som vert frelste. Om du istadenfor dette, ynskjer å halde fram på vegen som leier til helvetet, finn i det minste eit vis å utslette dåpen din på. Ve til deg om du tek Jesu Heilage Namn og den heilage karaktæren av den Kristne inngravert på sjela med deg ned i helvetet! Di plage vil berre verte større. So kva råder eg deg til å gjere: Om du ikkje vil omvende deg, gå på denne dagen og be din eigen pastor om å utslette namnet ditt frå dåpsregisteret, slik at ikkje eit ende minne om at du ein gong var ein Kristen finnst att; naudbed Skyddsengelen din om å utslette frå nådeboka si kvar inspirasjon og hjelp som han har gjeve deg på Guds bod, for ve til deg om Han kjem dei i hug! Sei til Vår Herre at Han skal ta Trua si attende, dåpen Hans og sakramenta Hans.

Vert du fylt av gru når du tenkjer på dette? Vel, kast då deg sjølv ned framfor Jesu Kristi føter og sei åt Han med tårevåte auge og eit botferdig hjarte: "Herre, eg sannar at fram til no har eg ikkje levd som ein Kristen. Eg er ikkje verdig å verte rekne mellom dine utvalde. Eg innser at eg fortenar å verte fordømt; men Din nåde er stor, og full av tiltru til di Miskunn seier eg deg at eg ynskjer å frelse sjela mi, sjølv om eg må gje opp formuen min, æra mi, livet mitt, berre eg vert frelst. Om eg fram til no har vore utru, so angrar eg, eg er lei meg, eg hatar min utruskap, eg bed Deg audmjukt om forlating for syndene mine. Tilgjev meg, gode Jesus, og styrk meg og, slik at eg kan verte frelst. Eg bed Deg ikkje om rikedomar, æra og framgong; eg bed Deg berre om dette eine, å frelse sjela mi."

Og du, Å Jesus! Kva seier Du? Å Gode Hyrding, sjå dei vekkvandra sauene som vender attende til Deg; omfemn den angrande syndaren, velsign kvart eit sukk og kvar ein tåre han kjem med, eller velsign desse menneska som er so veldisponerte og som ikkje ynskjer noko anna enn å frelse sjelene sine. Brør, ved Vår Herre sine føter, lat oss halde fram at me ynskjer å frelse sjelene våre, uansett kva det skulle koste oss. Lat oss alle seie åt Han med tårevåte auge, "Gode Jesus, eg ynskjer å frelse sjela mi," Å velsigna tårar, Å velsigna sukk!

Konklusjon!

Brør, eg ynskjer å sende dykk alle trøysta heim att idag. So om de spør meg om mine eigne kjensler når det gjeld talet på dei som vert frelste, kjem det no: Enten det er mange eller få som vert frelste, so seier eg at kvar den som ynskjer å verte frelst, vert frelst; og at ingen kan verte fordømd om han ikkje sjølv ynskjer å verte det. Og om det er sant at særs få vert frelste, er det grunna at so få lever vel. Angåande alt det andre, jamfør desse to syna; det fyste hevdar at fleirtalet av Katolikkar vert fordømde, det andre hevdar det motsatte, at majoriteten av Katolikkar er frelste. Sjå for deg ein engel sent frå Gud for å stadfeste det fyste synet, som kjem for å fortelje deg at ikkje berre vert dei fleste Katolikkar fordømde, men at av heile denne kyrkjelyden som er samla her, er det berre ein som vert frelst. Om du lyder Guds Bod, om du foraktar korrupsjonen i denne verda, om du omfemner Jesu Kristi Kross med ein botferdig ande, då kjem du til å verte den eine som vert frelst.

Sjå no for deg den same engelen vende attende til deg for å stadfeste det andre synet. Han fortel deg at ikkje berre vert majoriteten av Katolikkar frelste, men at ut av heile denne kyrkjelyden er det berre ein som vert fordømd, og alle dei andre vert frelste. Om du etter dette held fram med utnyttinga, hemneaksjonane dine, dine kriminelle handlingar, din ureinskap, so vert det i sanning du som vert fordømd.

Kva nytte har me av å vite om det er mange eller få som vert frelste? Sankt Peter seier oss "Strev etter å gjere di utveljing sikker med gode gjerningar." Då Sankt Thomas Aquinas syster spurte han kva ho måtte gjere forå komme til Himmelen, sa han, "Du vert frelst om du ynskjer å verte det." Eg seier det same åt deg, og her er bevis for orda mine. Ingen vert fordømde utan at dei fyst begår ei dødssynd; dette er av trua. Og ingen begår dødssynd utan at han vil det: dette er ein udiskutabel teologisk proposisjon. Difor er det ingen som hamnar i helvetet utan at han sjølv vil det; konsekvensen er sjølvklår. Er ikkje dette nok til å trøyste deg? Gråt over tidlegare synder, gjer gode skriftemål, synd ikkje meir i framtida, og du vil verte frelst. Kvifor plagar du deg sjølv slik? For det er sikkert at du er nøydd til å begå ei dødssynd for å hamne i helvetet, og for å begå ei dødssynd må du sjølv ville det, og fylgjeleg er det ingen som hamnar i helvetet utan at han sjølv ynskjer det. Dette er ikkje berre mi oppfattning, dette er ei unekteleg og særs trøystande sanning; måtte Gud gje deg å skjøne dette, og måtte Han velsigne deg. Amen.

Den vesle skaren av dei som vert frelste, del 2/3

2011-03-14T11:26:00.001+01:00

Frelsa i dei ulike livsverva!

Men å, eg ser at gjennom å tale generelt om alle på dette viset, kjem ikkje poenget mitt fram. So lat oss applisere denne sanninga på ulike livsverv, og de vil sjå at ein enten vert nøydd til å forkaste fornufta, erfaringa og vitet åt dei trufaste, eller sanne at fleirtalet av Katolikkar er fordømde. Er der noko verv i verda som favoriserar uskulda, der frelsa verkar lettare og som menneska gjer seg høgare tankar om enn prestane, Guds løytnantar? Ved fyste augekast, kven skulle ikkje tenkje at dei fleste av dei ikkje berre er gode, men perfekte; likevel vert eg forferda når Sankt Jerome erklærer at sjølv om verda er full av prestar, so lever knappt ein av hundre på eit vis som samsvarar med vervet deira; når eg får høyre ein Guds tenar vitne om at han har fått vite gjennom openberring at talet på prestar som fell ned i helvetet kvar dag er so stort, at det verka umogeleg for han å sjå for seg at der er nokon att på jorda; når eg får høyre Sankt Chrysostom utbryte med tårar i augene, "Eg trur ikkje at mange prestar vert frelste; eg trur det motsatte, at antalet som vert fordømde er større."

Sjå endå lenger oppover, og sjå prelatane åt den Heilage Kyrkja, pastorar som har ansvar for sjelene. Er talet på dei som vert frelste av desse større enn antalet som vert fordømde? Høyr på Cantimpre; han vil dele ei hending med dykk, og de kan sjølve dra dykkar eigne konklusjonar. Der vart halde eit konsilium i Paris, og eit stort antal prelatar og pastorar som hadde ansvar for sjeler deltok; kongen og prinsar kom og for å kaste glans over samlinga gjennom sitt oppmøte. Ein kjend forkynnar vart invitert for å forkynne. Då han held ei preike, openberra ein grusom demon seg for han og sa, "Legg ned boka di. Om du vil halde ei preike som er til gagn for desse prinsane og prelatane, nøy deg med å sei til dei frå oss; 'Me prinsar av myrkret takkar dykk, prinsar, prelatar og pastorar av sjeler, for grunna dykkar vanskjøtsel vert fleirtalet av dei trufaste fordømde; og me sparar ei beløning åt dykk for denne tenesta, til de kjem ned til oss i helvetet."

Ve til dykk som kommanderar andre! Om so mange vert fordømde på grunn av dykk, kva vil då hende med dykk sjølve? Om få av dei som kjem fyst i Guds Kyrkje vert frelste, kva vil hende med dykk? Ta alle verv, båe kjønna, kvar ståe: ektemenn, koner, enkjer, unge kvinner, unge menn, soldatar, kjøpmenn, handverkarar, rike og fattige, eidle og låge. Kva skal me seie om alle desse menneska som lever slike dårlege liv? Den fylgjande forteljinga frå Sankt Vincent Ferrer vil syne dykk kva de skal tenkje om saka. Han fortel at ein erkediakon i Lyons gav opp vervet sitt og drog seg attende til ein aude stad for å gjere bot, og han døydde på same dag og i same stunda som Sankt Bernard. Etter sin død, openberra han seg for biskopen sin og sa åt han, "Vit, Biskop, at i den same timen som eg døydde, var det og trettitre tusen andre menneske som døydde. Av dette talet fór Bernard og eg til Himmelen utan forsinkingar, tre fór til Skjærselden og alle dei andre hamna i helvetet."

Vår historie fortel oss om ei enno meir forferdeleg hending. Ein av brørne våre, vidkjend for doktrina og heilagdomen sin, forkynte i Tyskland. Han la fram styggedomen av synda ureinskap med slik kraft at ei kvinne fell om død av sorg framfor alle. Då kom ho attende til livet, og sa, "Då eg vart stilt framfor Guds Domstol, var det seksti tusen menneske som kom til same tida frå alle delar av verda; ut av dette antalet var det tre som vart frelste ved å gå til Skjærselden, og alle dei andre vart fordømde." Å avgrunn av Guds domar! Av trettitusen var det berre fem som vart frelste! Og av sekstitusen var det berre tre som kom til Himmelen! De syndarar som høyrer på meg, i kva for kategori kjem du til å verte rekna?...Kva seier du?... Kva trur du?...

Eg kan sjå at mesta kvar ende av dykk bøyer hovudet, fylde av forbausing og gru. Men lat oss leggje vår apati til sides, og istadenfor å smikre oss sjølve, lat oss freiste å finne gagn i frykta vår. Stemmer det ikkje at der er to vegar som leier til Himmelen; uskulda og angeren? Då so, om eg syner dykk at særs få tek nokon av desse to vegane, som rasjonelle menneske kjem de til å konkludere med at særs få vert frelste. Og for å nemne bevis; i kva alder, sysselsettjing eller ståe finn du ikkje at talet på onde ikkje er hundre gonger større enn talet på gode, og du kan seie, "Dei gode er so sjeldne og dei onde er so mange i talet"? Me kan seie om vår eiga samtid det som Salvianus sa om si: Det er enklare å finne ein uteljeleg skare av syndarar innlemma i all slags synder enn det er å finne nokre få uskuldige menn. Kor mange tenarar er heilt ærlege i pliktene sine? Kor mange kjøpmenn er rettvise og rimelege i handelen; kor mange hantverkarar eksakte og sannferdige; kor mange handelsmenn utan eigne interesser og oppriktige? Kor mange av lova sine menn forsakar ikkje rettvisa? Kor mange soldatar trampar ikkje på uskulda; kor mange herrar held ikkje urettvist attende løna åt dei som tener dei, eller søkjer ikkje etter å dominere underståttane sine? Til alle stader er dei gode eit sjeldent syn og dei onde kjem i store tal. Kven er det som ikkje kjenner til at i dag er det so mykje lausskap mellom modne menn, friheit hjå unge jenter, fåfenge hjå kvinner, tøyleslause hjå adelen, korrupsjon i middelklassen, oppløysing mellom folket, uforskammelegheit mellom dei fattige, at ein kan seie som David sa om si eiga tid: "Alle har vandra vekk frå vegen... der er ikkje nokon som er gode, ikkje ein ende."

Gå ut på gater og torg, til palass og hus, til byar og landsbygder, til domstolar og rettshus, og inn i Guds tempel. Kvar finn du dygda? "Akk!" gret Silvanus, "utanom ein særs liten skare som flyktar frå det onde, kva er den Kristne kyrkjelyden om ikkje ei søkkjande bør? Alt me ser til alle stader er egoisme, ambisjonar, frotsing og luksus. Er ikkje den største delen av menneska utskitna av ureinskapsbøra, og har ikkje Sankt Johannes rett når han seier, "Heile verda- om det er det noko so stygt kan kallast- "er sett i ondskap?" Det er ikkje eg som seier dykk dette; fornufta tvingar dykk til å tru at av dei som lever so dårleg, er det særs få som vert frelste.

Men du seier: Kan ikkje bot gagnleg reparere tapet av uskulda? Det er sant, det skal eg innrømme. Men eg veit og at botgjeringar er so vanskeleg å gjennomføre, me har mista denne vana so fullstendig, og den er so voldsomt misbrukt av syndarar, at dette åleine skulle rekke for å overtyge dykk om at særs få vert frelste gjennom denne vegen. Å, kor bratt, smal, tornete, grusom å sjå til og vanskeleg å klatre opp den er! Til alle stader der me ser, er det berre blodspor og ting som gjev oss triste minne. Mange veiknar berre ved synet av han. Mange trekk seg attende allereie i byrjinga. Mange fell midt på vegen grunna at dei vert trøytte, og mange gjev usselt opp ved enden. Og kor få er dei som held ut til døden! Sankt Ambrose seier at det er lettare å finne menn som har halde på uskulda si enn å finne nokon som har gjort høveleg bot.

Dersom de vurderer botssakramentet, tenk på at der er so mange forvrengde skriftemål, so mange studerte orsakingar, so mange løgnaktige angrarar, so mange falske lovnader, so mange målsettjingar som ikkje ber frukt, so mange ugyldige absolusjonar! Skulle du rekne som gyldig skriftemålet åt nokon som skuldar seg sjølv for synder av ureinskap og framleis gjev høve for at det skal hende igjen? Eller nokon som skuldar seg sjølv for tydeleg urettvise handlingar og som ikkje har intensjonen å gjere opp for dette på noko vis? Eller nokon som med det same fell i same synder igjen, rett etter skriftemålet? Å, forferdelege misbruk av eit slikt fantastisk sakrament! Ein sannar for å unngå ekskommunisering, ein annan for å få seg eit rykte som ein angrande person. Ein gjer seg av med synder for å roe ned sin anger, ein annan løyner dei grunna skam. Ein legg fram skulda si ufullstendig av ondskap, ein annan avsløyer henne berre av vane. Ein har ikkje det sanne endemålet åt sakramentet i tanke, ein annan har ikkje den naudsynte sorga, og enno ein annan har ikkje eit fast formål. Stakkars skriftemålarar, kva krefter legg de ikkje ned på å bringe fleirtalet av dei botferdige til dei korrekte avstandstakingane og handlingane, då skriftemålet vert vanhelga utan dette, absolusjonen vert ei fordømming og botgjeringa ein illusjon?

Kvar er dei no, dei som trur at talet på dei som vert frelste av Kristne er større enn dei som vert fordømde og som, for å gje autoritet til si eiga meining, resonerar slik: Majoriteten av Katolske vaksne døyr i sengene sine, vel utrusta med Kyrkja sine sakrament, difor må dei fleste av Katolske vaksne verte frelste? Å, for eit fint resonement! De må seie nett det motsatte. Dei fleste av Katolske vaksne sannar dårleg i dødsstunda, difor vert dei fleste fordømde. Eg seier "enno meir sikkert er dette," då ein døyande person som ikkje har sanna syndene sine vel då han var ved god helse, kjem til å ha endå vanskelegare for å gjere dette når han ligg til sengs med eit nedtyngd hjarte, eit ørt hovude, tåkete tankar; når han møter motstand på mange vis frå framleis levande objekt, frå stadig fornya høve, frå tillempa vanar, og framfor alt frå djevlar som freistar på alle vis å kaste han ned i helvetet. Då so, om du til alle desse falske angrande syndarane legg til alle dei andre syndarane som døyr uventa i synd, grunna lækjarane sin ignorans eller grunna sine eigne slektningar si skuld, som døyr av forgifting eller av å verte gravlagde i jordskjelv, frå eit hjarteinfarkt, frå eit fall, eller på slagfeltet, i ein nevekamp, fanga i ei felle, trefte av lynet, brende eller drukna, vert du ikkje nøydd til å konkludere med at fleirtalet av Kristne vaksne er fordømde? Dette er resonementet åt Sankt Chrysostom. Denne Helgenen seier at dei fleste Kristne går på helvetesvegen heile livet igjennom. Kvifor er du då overraska over at fleirtalet hamnar i helvetet? For å kome til ei dør, må du gå på vegen som fører dertil. Kva har du for svar å gje til denne mektige resoneringa?

Svaret, seier du meg, er at Guds nåde er stor. Ja, for dei som fryktar Han, seier Profeten; men stor er Hans rettvise over dei som ikkje fryktar Han, og ho fordømmer alle stae syndarar.

Då seier du kanskje åt meg: Vel, kven er Paradiset tiltenkt, om ikkje for Kristne? Det er for Kristne, sjølvsagt, men for dei som ikkje vanærar sin eigen karaktær og som lever som Kristne. Dessutan, om du til talet av Kristne vaksne som døyr i Guds nåde, legg til den uteljelege skaren av born som døyr etter dåpen og innan dei når fornuftsalderen, er det ikkje overraskande at Sankt Johannes Apostelen når han talar om dei som vert frelste seier, "Eg såg ein stor skare som ingen mann kan telje."

Og dette er det som forfører dei som latar som om talet på dei som vert frelste av Katolikkar er større enn dei som vert fordømde... Om du til dette talet, legg til dei vaksne som har halde på uskuldskappa, eller som etter å ha skitna henne ut, har vaska henne i botstårar, er det sikkert at fleirtalet vert frelste; og dette forklarar Sankt Johannes sine ord, "Eg såg ein stor skare," og desse andre orda åt Vår Herre, "Mange vil kome frå aust og frå vest, og skal halde gjestebod med Abraham og Isak og Jakob i Himmelriket," og dei andre figurane som vanlegvis vert rekna opp til fordel for dette synet. Men om du talar om vaksne Kristne, so samstemmer både erfaring, fornuft, autoritet, anstendigheit og Skrift i å bevise at dei fleste vert fordømde. Tru ikkje at grunna dette er Paradiset tomt; tvert imot, det er eit særs folkerikt kongerike. Og om dei fordømde er "tallause som sanden i havet," so er dei frelste "so talrike som stjernene på himmelen," det vil seie at både den eine og den andre er tallaus, sjølv om det er i heilt ulike proporsjonar.
Ein dag då Sankt Johannes Chrysostom preika i katedralen i Konstantinopel og tenkte på desse proporsjonane, kunne han ikkje stå seg for å skjelve av gru og spurje, "Ut av denne store kyrkjelyden, kor mange trur de kjem til å verte frelste?" Og, utan å vente på svar, la han til, "Av so mange tusen menneske, finn me at ikkje meir enn hundre vert frelste, og eg tvilar på om det vert hundre ein gong." For ein grusom ting! Denne store Helgenen trudde at av so mange menneske, skulle knappt nok hundre verte frelste; og sjølv då var han ikkje sikker på at taøet vart so stort. Kva vil hende med dykk som høyrer på meg? Mektige Gud, eg kan ikkje tenkje på det utan å skake! Brør, problemet med frelsa er ei vanskeleg sak; for i fylgje domane åt teologane, når ein ende krever store krafttak, er det få som oppnår denne.

Dette er kva Sankt Thomas, den Englelike Doktaren, etter å ha vegd alle resonement for og imot i sin enorme lærdom, til slutt konkluderte med at det store fleirtalet av Katolske vaksne vert fordømde. Han seier, "Då evig sele overgår den naturlege ståa, særskild då ho har vorte frårøva den opphavelege nåden, er det særs få som vert frelste."
Ta då vekk augebindet som forblindar dykk med eigenkjærleik, det som hindrar dykk frå å tru den sjølvsagte sanninga ved å gje dykk falske idear om Guds rettferd. "Rettvise Fader, verda har ikkje kjent Deg," sa Vår Herre Jesus Kristus. Han seier ikkje "Allmektige Fader, so god og full av nåde." Han seier "rettvise Fader," for at me skal skjøna at av alle eigenskapane åt Gud, er det ingen som er mindre kjende enn Hans rettvise, for menneska nektar å tru på det som dei er redde for å utsettjast for. Difor, ta då vekk augebindet som tekkjer for augene dykkar og sei med tårar: No ser eg! Det store fleirtalet av Katolikkar, det store fleirtalet av dei som lever her, kanskje til og med av dei som er samla her, vil verte fordømde! Kva anna sak skulle fortene tårane dykkar meir?

Då Kong Xerxes stod på ein haug og skoda ut over sin armè av hundre tusen soldatar kledde for slag, og tenkte på korleis det om hundre år ikkje skulle vere ein ende att av dei i live, kunne ikkje stå seg for å gråte. Har ikkje me større grunn til å gråte når me tenkjer på at av alle Katolikkar vert dei fleste fordømde? Skulle ikkje denne tanken få elvar av tårar til å renne frå augene våre, eller i det minste få fram i hjarta våre den same kjensla av medynk som ein Augustinarbror, Ven. Marcellus av St. Dominic fekk? Ein dag då han mediterte over dei evige plagene, synte Herren han kor mange sjeler som gjekk til helvetet i den stunda og fekk han til å sjå ein særs brei veg der tjuetotusen fordømde sprang mot avgrunnen, mens dei støytte inn i kvarandre. Guds tenar vart omtåka av synet og utropte. "Å, for ein skare! For ein skare! Og enno fleire kjem. Å Jesus! Å Jesus! For ein galenskap!" Lat meg gjenta med Jeremias, "Kven vil gje vatn til hovudet mitt, og ei fontene av tårar til augene mine? Og eg vil gråte dag og natt for dei som er nedslakta av dottera åt folket mitt."

Stakkars sjeler! Korleis kan de springe so hastig mot helvetet? For miskunna si skuld, stopp og høyr på meg ei lita stund! Enten skjønar de kva som meinast med å verte frelst og fordømd i all eve, eller so gjer de det ikkje. Om de skjønar og på trass av dette bestemmer dykk for å ikkje endre på liva dykkar i dag, gjere eit godt skriftemål og trakke på verda, med eit ord, gjere alt de kan for å verte rekna til den lille skaren av dei som vert frelste, so seier eg dykk at de ikkje har Trua. De har ei betre orsaking om de ikkje skjønar dette, for då må ein seie at de er heilt vitlause. Å verte frelste til eveleg tid, å verte fordømde til eveleg tid, og å ikkje gjere alt ein kan for å unngå det eine og å sikre seg det andre, er heilt ufatteleg.
Guds Godheit!

Kanskje de ikkje trur på dei forferdelege sanningane som eg nett har lært dykk. Men det er dei mest høgakta teologane, dei mest strålande av Fedrane som har tala til dykk gjennom meg. Då so, korleis kan de stå imot argument som er støtta av so mange døme og ord i Skrifta? Om de framleis nølar på trass av alt dette, og om tankane dykkar lutar mot det motsette synet, får ikkje blotte tanken på alt dette dykk til å skake? Å, det syner berre at de ikkje bryr dykk mykje om dykkar eiga frelse! Tenk over denne viktige saka, og tenk på korleis ein mann med vit reagerer, når han får bevis som syner at der er ein aldri so liten risiko for at han skal ruinerast i noko der sjela ikkje er involvert. Ein av brørne våre, den Velsigna Giles, hadde for vane å seie at om berre ein mann kom til å verte fordømd, so skulle han gjere alt han kunne for å forsikre seg om at han ikkje vart den mannen.

So kva må me gjere, me som veit at det store fleirtalet kjem til å verte fordømde, og ikkje berre av alle Katolikkar? Kva må me gjere? Me må bestemme oss for å høyre til den vesle skaren som vert frelste. De seier: Om Kristus vil fordømme meg, kvifor skapa Han meg? Hysj, utemja tunge! Gud skapa ingen for å fordømme dei, men kvar den som vert fordømd, er fordømd fordi han ynskjer å verte det. Difor kjem eg ikkje til å streve for å forsvare Guds godheit og frikjenne henne frå all skuld: det vert temaet i mitt andre poeng.

Innan me held fram, lat oss samle på eine sida alle bøkene og kjettarlærene åt Luther og Calvin, og på den andre sida bøkene og kjettarlærene åt Palagianarane og Semi-Pelagianarane, og lat oss brenne dei. Nokre av dei øydelegg nåde, andre fridom, og alle er overfylde av vranglærer; so lat oss kaste dei inn i elden. All dei fordømde ber på si eiga panne oraklet av profeten Hoseas, "Di fordømming kjem frå deg sjølv," slik at dei skal skjøne at kvar den som vert fordømd, vert fordømd på grunn av sin eigen ondskap og på grunn av at han ynskjer å verte fordømd.

Fyst, lat oss take desse to unektelege sanningane som grogrunn: "Gud ynskjer at alle menneske skal verte frelste," og "Alle treng Guds nåde." Om eg då syner dykk at Gud vil frelse alle menneske, og at det er på grunn av dette Han gjev dei sin nåde og alle andre naudsynte reiskapar for å oppnå denne himmelske enden, so vert de nøydde til å sei dykk einige i at kvar den som vert fordømd må skulde dette på sin eigen ondskap, og at om det store fleirtalet av Kristne er fordømde, er dei det fordi dei vil vere det. "Di fordømming kjem frå deg sjølv, di hjelp er berre i Meg."

Den vesle skaren av dei som vert frelste! del 1/3 pluss heile lydfila.

2011-03-09T17:07:00.006+01:00

Her kjem byrjinga av ei preike frå 1600-talet som handlar om ei lære i den Katolske Kyrkja som mange ikkje vil akseptere. Den Katolske Kyrkja har nemleg alltid lært at det ikkje berre er majoriteten av menneska som hamnar i helvetet. Nei, Kyrkja lærer faktisk at majoriteten av KATOLIKKAR hamnar i helvetet. Det er difor det er so viktig å arbeide på frelsa si med frykt og beven. I dag er det Askeonsdag, og kva passar ikkje betre på denne fyste fastedagen før Påske enn å vende tankane våre mot dette ofselege faktum at me ikkje vert frelste automatisk, men at trua utan gjerningar er død. Og at du og mest sannsyleg er på veg til fortapinga i denne stunda. So no er tida for bot og betring, omvend deg før det er for seint!

(For dei som vil høyre heile preika i dag, so har eg lagt ho ved innlese på engelsk av Ken Bird. Han tilhøyrer CMRI, som er ein organisasjon som fornektar at det berre finnst frelse i den Katolske Kyrkja og som oppmodar til so kalla "Naturleg familieplanlegging". Dette er båe grove kjettarlærer, men utanom det har han ein interessann youtube kanal..)

Den vesle skaren av dei som vert frelste!
av St. Leonard av Port Maurice (1676-1751)

Sankt Leonard av Port Maurice var ein særs heilag fransiskanarbror som levde i klosteret åt Sankt Bonaventure i Roma. Han var ein av dei største misjonærane igjennom kyrkjehistoria. Han brukte å forkynne for tusenvis på dei opne torga i kvar ende by og bygd. So brilliant og heilag var han i vel valde ord at ein gong, då han held ein to vekers misjon i Roma, kom Paven og alle Kardinalane for å høyre han. Den Lytelause Avlelsen åt den Velsigna Møya, tilbedinga av det Heilage Sakramentet og venerasjonen av det Høgheilage Jesu Hjarte var krosstoga hans. Han var i stor grad ansvarleg for defineringa av den Lytelause Avlelsen som fann stad litt over 100 år etter at han døydde. Det var og han som gav oss dei "Gudomelege Lovprisningane" (The Divine Praises) som vert sagt på slutten av Velsigninga. Men Sankt Leonard sitt mest kjende verk var andakta han hadde til Krosstasjonane. Han døydde ein særs heilag død i sitt syttifemte år, etter tjuefire år av kontinuerleg forkynning.

Ei av Sankt Leonard av Port Maurice sine kjendaste preiker var "Den vesle skaren av dei som vert frelste." Det var henne han sette sin lit til for omvendinga av store syndarar. Preika, som dei andre skriva han kom med, kom under kanonisk gransking under kanoniseringsprosessen av han. I preika granskar han dei ulike livsståene åt Kristne og konkluderer med at ein særs liten skare vert frelst, jamført med kor mange menneske som eksisterer. Den lesaren/lyttaren som mediterer over dette i teksten, kjem til å innsjå at dette er ei heilt logisk hevding, som har fortent Kyrkja si godkjenning. Her kjem denne store misjonæren si levande og rørande preike.

Innleiing

Takk til Gud, talet på læresveinane åt Utfriaren er ikkje so lite at ondskapen åt dei skriftlærde og farisearane maktar å triumfere over dei. Sjølv om dei streva etter å baktale uskulda og å føre mengdene på villspor med sine forræderske sofisteri, gjennom å sjå ned på læra og karakteren åt Vår Herre, leitande etter mørke flekkar på sjølve sola. Men mange sannar framleis at Han er den sanne Messias, og uredde for både tukt og trusslar, held dei seg ope til Han. Var det slik at alle som fylgde Kristus fylgde etter Han til herlegheita? Å, dette er der eg ser til det djupe mysteriumet og stille ærar djupa av gudomelege forordningar, i stadenfor å bestemme meg i all hast for noko i ei slik viktig sak! Emnet eg kjem til å ta opp i dag er eit med mykje alvor i seg; den har fått sjølve søylene i Kyrkja til å skake, fylt den største Helgen med beven og befolka ørkenane med eremittar. Poenget med denne instruksjonen er å komme fram til om talet på Kristne som vert frelste er større enn talet på Kristne som vert fordømde; og eg vonar at det kjem til å produsere i dykk ein godarta beven for Guds domar.

Brør, då eg elskar dykk, skulle eg ynskje at eg kunne forsikre dykk om ei framtid av evig sele i frelsa for kvar og ein gjennom å seie til dykk: Det er sikra å komme inn i Paradiset; majoriteten av Kristne vert frelste, so de kjem og til å verte frelste. Men korleis kan eg gje dykk denne herlege forsikringa om de gjer opprør imot Guds bod som om de var dykkar eigne verste fiendar? Eg ser hjå Gud eit oppriktig ynskje om å frelse dykk, men eg ser i dykk ei fast bøying til fordømmelsen. So kva kjem eg til å gjere i dag om eg talar eit tydeleg språk? Eg kjem til å gje dykk ubehag. Men om eg ikkje talar, kjem eg ikkje til å behage Gud.

Difor kjem eg til å dele inn dette emnet i to delar. I den fyste delen, for å fylle dykk med forferding, kjem eg til å late teologane og Kyrkjefedrane bestemme i saka og erklære at den største delen av Kristne vaksne er fordømde; og, i stille tilbeding av dette forferdelege mysteriumet, vil eg halde mine eigne domar for meg sjølv. I den andre delen freistar eg å forsvare Guds godheit mot dei gudlause, gjennom å bevise for dykk at dei som vert fordømde vert fordømde av sin eigen ondskap, fordi dei ville verte fordømde. So ser me då her to viktige sanningar. Om den fyste sanninga skremmer dykk, hald det ikkje imot meg, som om eg vlle gjere vegen til Himmelen smalare for dykk, for eg ynskjer å halde meg nøytral i dette emnet, so hald det då heller imot teologane og Fedrane av Kyrkja som ynskjer å inngravere denne sanninga i hjarta dykkar med fornufta si kraft. Om illusjonen dykkar går i oppløysing av den andre sanninga, gje Gud takk for dette, for Han ynskjer berre ein ting; at de gjev hjarta dykkar heilt til Han. Til sist, om de pålegg meg å seie tydeleg kva eg tykkjer, kjem eg til å gjere det for dykkar trøyst skuld.

Læra åt Kyrkjefedrane!

Det er ikkje vekkasta nyfikenheit men prisverdige forholdsreglar å erklære frå preikestolen visse sanningar som so vakkert tener til å temje latskapens frigjeringar. Ein snakkar alltid om Guds nåde og om kor enkelt det er å omvende seg, når me lever innlemma i all slags synder og søv den djupe svevnen på vegen til helvetet. For å bryte illusjonen og dra dei ut av dvalen, lat oss idag granske dette spørsmålet: Er talet på Kristne som vert frelste større enn talet på Kristne som vert fordømde?

Pietistiske sjeler, de kan gå no; denne preika er ikkje for dykk. Hovudmålet med henne er å leggje band på stoltheita i friheita som menneska tek seg når dei kastar den heilage Gudsfrykta ut av sitt eige hjarte og slår seg i lag med djevelen, som etter orda åt Eusebius, forbannar sjeler gjennom å forsikre dei. For å ta vekk all tvil, lat oss ta alle Kyrkjefedrane, både dei greske og dei latinske, og plassere dei på ei side; på den andre sida, dei mest lærde teologane og historikarane; og lat oss settja Bibelen i midten for alle å sjå. No då, høyr ikkje på kva eg vil seie dykk - for eg har allereie sagt at eg ikkje ynskjer å tale ut av mitt eige eller å ta avgjerdsla i saka - men høyr på kva desse store tenkjarane har å seie dykk, dei som er fyrhus i Guds Kyrkje for å lyse for andre slik at dei ikkje går miste om himmelvegen. På dette viset, rettleia av det trefoldige ljoset av tru, autoritet og skjøn, kjem me til å kunne løyse dette alvorlege spørsmålet med største sikkerheit.

Legg nøye merke til her at det ikkje er spørsmål om den menneskelege rasen som ein einskap, og heller ikkje om alle Katolikkar utan utskiljing, men berre om Katolske vaksne, som har det frie valet og som difor er kapable til å samarbeide i denne store saka som er deira frelse. Lat oss fyst rådføre oss med teologane som er anerkjende for å granske ting med stor nøysemd og ikkje som dei som overdriv i læra si: Lat oss lytte til to lærde Kardinalar, Cajetan og Bellarmine. Dei lærer oss at den største delen av Kristne vaksne vert fordømde, og om eg hadde tid til å peike ut argumenta som dei byggjer på, skulle de og sjølve verte overtygde. Men eg skal avgrense meg til å sitere Suarez. Etter å ha rådført seg med alle teologane og sjølv studert saka nøye, skreiv han, "Den vanlegaste domen som vert halde fast på er at, mellom Kristne, er det fleire fordømde sjeler enn forutbestemte sjeler."

Til autoriteten åt dei greske og latinske Fedrane, legg og til teologane, og du vil sjå at omlag alle seier det same. Dette er konklusjonen til Sankt Theodore, Sankt Basil, Sankt Ephrem og Sankt John Chrysostom. Noko anna er, i fylgje Baronius, at det var ei vanleg oppfattning hjå dei greske Fedrane at denne sanninga konkret vart openberra for Sankt Simeon Stylites og at det var etter denne openberringa, for å sikre si eiga frelse, at han bestemte seg for å leve ståande på toppen av ein stolpe i førti år, utsett for været, som ein rollemodell for bot og heilagdom for alle. Lat oss no søkje råd hjå dei latinske Fedrane. De får høyre Sankt Gregorius seie tydeleg, "Mange tek imot trua, men få får ta imot det himmelske riket." Sankt Anshelm erklærer, "Der er få som vert frelste." Sankt Augustinus stadfester dette enno tydelegare, "So er det slik, at få vert frelste jamført med dei som vert fordømde." Den mest skremmande er likevel Sankt Jerome. Mot slutten av livet hans, framfor åsynet åt læresveinane sine, tala han desse skremmande orda: "Ut av hundre tusen menneske som alltid har levd dårlege liv, finn du knappt nok ein som er verdig avlat."

Orda åt Heilag Skrift

Men kvifor leite etter meiningane åt Fedrane og teologane, når Heilag Skrift fastset spørsmålet so tydeleg?
Sjå på det Gamle og Nye Testamentet, og du vil finne ei mengd figurar, symbol og ord som tydeleg peikar ut denne sanninga: særs få vert frelste. På Noah si tid gjekk heile menneskeslekta til grunne i Syndefloda, og berre åtte menneske vart frelste i arka. Sankt Peter seier: "Denne arka var eit føredøme på Kyrkja," mens Sankt Augustinus legg til, "Og desse åtte menneska som vart frelste skal syne oss at særs få Kristne vert frelste, for det er særs få som oppriktig avseier seg verda, og dei som avseier seg henne berre i ord kjem ikkje inn under mysteriumet som denne arka representerer." Bibelen fortel oss og at berre to hebrearar av to millionar fekk koma inn i det Lova Landet etter at dei gjekk ut frå Egypt, og at berre fire kom seg unna elden i Sodoma og dei andre brennande byande som gjekk til grunne ilag med denne. Med alt dette meinast at talet på fordømde som vert kasta inn i elden som strå er mykje større enn talet på dei som vert frelste, som den Himmelske Fader ein dag vil samle inn i løene Sine som verdifull kveite.

Eg skulle aldri få avslutte om eg skulle poengtere alle figurane som Heilag Skrift stadfester sanninga gjennom. Lat oss nøye oss med å høyre på det levande oraklet av Inkarnert Visdom. Kva gav Vår Herre som svar til den nyfikne mannen i Evangeliet som spurte Han, "Herre, er det berre nokre få som vert frelste?" Held han seg stille? Svara Han uklårt? Løynde Han tankane Sine av redsle for å skremme dei som var samla? Nei. Sjølv om det berre var ein som spurte, tala Han til alle dei som var til stades. Han sa til dei: "De spør meg om det berre er nokre få som vert frelste?" Her er svaret Mitt: "Strev etter å stige inn gjennom den trange porten; for mange, seier Eg dykk, skal freiste å stige inn og skal ikkje kunne gjere det." Kven er det som talar her? Det er Guds Son, Evig Sanning, som ved eit anna høve seier enno meir tydeleg, "Mange er kalla men få er utvalde." Han seier ikkje at alle er kalla og at av alle menneske, er få utvalde, men at mange er kalla; noko som tyder, som Sankt Gregorius forklarar, at av alle menneske, er mange kalla til den Sanne Trua, men av desse som er kalla er det få som vert frelste. Brør, dette er orda åt Vår Herre Jesus Kristus. Er dei tydelege? Dei er sanne. Sei meg no om det er mogeleg for dykk å ha tru i hjarta dykkar og ikkje beve?

Ukrainske "Katolikkar" krever ei kansellering av saligkåringsprosessen av Johannes Paulus II og av Assissi

2011-03-04T14:41:00.006+01:00

Det var overraskande og særs gledeleg å oppdage denne websida: http://uogcc.org.ua/en/video/index.php/ frå Ukraina, drive av ei gruppe som kallar seg "the Ukrainian orthodox Greek-Catholic Church" (Den ukrainske Ortodokse Gresk-Katolske Kyrkja.) For dei som tykkjer at terminologien "ortodoks" og "katolsk" i same tittel er forvirrande, so kan eg forklare at dette historisk sett ikkje er austlege skismatikarar/kjettarar, men ei grein av den Katolske Kyrkja innanfor den greske riten som alltid har kalla seg ortodokse, som tyder "rett truande". I dag høyrer denne gruppa til under Novus Ordo og det II Vatikankonsiliumet si sekt, men ettersom dei ikkje har same kontakt med Roma som den latinske riten, har dei i større grad enn Novus Ordo i vest, halde fram som tidlegare med Messefeiring og teologi. Det er grunna at dei ikkje har full kjennskap til sedevakansen at dei tiltalar Benedict XVI som "pope/pave" og "your Holiness/hans Heilagdom"...
Det som er so interessant er at 7 ukrainske biskopar frå denne riten no har byrja å vakne opp og innsjå at det som anti-pavane og Novus Ordo held på med bryt med sann Katolsk Tru. Dei har difor lagt opp ei rad med videoar og artiklar på internetsida si, der dei m.a. fordømmer saligkåringsprosessen av JPII som er sett i gong av Benedict XVI, dei fordømmer Assissi-konferansane arrangerte av Roma, dei utropar "anathema" over ei rekkje Novus Ordo "biskopar" og "kardinalar" rundt omkring i verda og mykje anna interessant. Dei nærmar seg den sedevakantistiske posisjonen med stormsteg, og eg har difor lyst til å leggje opp ein av videoane deira på bloggen min:

Ei tale til Pave Benedict XVI
Av Erkebiskop Elias
Av den ukrainske Ortodokse Gresk-Katolske Kyrkja
28. januar, 2011
(Ei samanfattning av innhaldet i videoen oversett til norsk)

Hans Heilagdom

På den fyste dagen i det nye året kom det bod om noko sjokkerande: Du stadfesta den apostatiske gesten i Assissi; du tenkjer å ta opp att og å kanonisere det.
Me siterer deg: "Til minne om den storarta historiske gesten utført av min forgjengar og for å høgtidsamt fornye engasjementet åt dei truande frå alle religionar om å leve ut si eiga religiøse tru i teneste for freden."

Hans Heilagdom, du må innsjå at gjennom å vedkjenne handlingane i Assissi, stilte du deg imot Kristus og imot Hans Mystiske Lekam, Kyrkja.

Denne so kalla "storarta historiske gesten" er eit totalt svik mot Kristendomen.
Å invitere avgudsdyrkarar som tilbed satan til Assissi og å settje dei til å leve ut deira eigne religiøse overtydingar er absurd. Å sette avgudsdyrking på lik linje med Evangeliet er fullstendig kjettersk.

Evangeliet og heile misjonstradisjonen åt Kyrkja vert slik fornekta.

Hans Heilagdom, Peter fornekta Kristus tre gonger, men den same natta synte han anger.

1) Du erklærte ei kjettarlære offentleg.
2) Du fastsette ein spesifik dato for saligkåringa av ein apostat.
3) Du bestemde deg for å utføre ein gest av fråfall frå Trua (apostasy) og å reise til Assissi i eigen person.

Under desse siste to åra, har bispesetet vårt gjentatte gongar oppfordra deg om å byrje å reformere Kyrkja.
Me har påpeika at denne kyrkjereforma ikkje kan settjast i gong utan offentleg botgjering for den apostatiske gesten frå Johannes Paulus II i Assissi.

Det er ironisk at i byrjinga av dette året so gjorde du nett det motsatte: Du fastsette ein dato for saligkåringsprosessen av ein apostatisk Pave: 1.mai, 2011.

Den dagen du saligkårar ein apostat kjem til å vere dagen då du ex-kommuniserar deg sjølv frå den Mystiske Lekamen åt Kristus.
Etter Epistelen åt Galatarane, Kapittel 1, vers 8 og 9, fell du då under Guds anathema, ei forbanning.

Om du då freistar å skape einskap med denne anti-krists ande i Assissi, vert du som ein som grev ei grav åt Kyrkja.
20 år etter sin død vart Pave Honorius I ex-kommunisert frå Kyrkja berre fordi han hadde halde seg tyst angåande kjetteri. På same vis gjeld det deg og di innstilling til Johannes Paulus II; du held deg i tystnad angåande kjetteri. Du og gjer ei historisk kjettersk handling.

Om du ikkje angrar deg, vert du ansvarleg for sjølvøydeleggjinga av den Katolske Kyrkja.
Hans Heilagdom, ta til vit og angre deg.
Korleis?
1) For det fyste, avlys det planlagte møtet i Assissi og gjer det motsatte. Det motsatte er offentleg botgjering for den kjetterske gesten åt Johannes Paulus II.

2) For det andre, avlys saligkåringsprosessen av Johannes Paulus II.

3) For det tredje, fjern alle apostatiske (dei som har falle ifrå trua) kardinalar og biskopar frå embeta deira. Vig sanne Katolske biskopar som vil utføre ei intern reformering av Kyrkja.
Dette er kva den blødande Kyrkja forventar av deg.
Dette er kva den lidande Hyrdingen åt Kyrkja, Jesus Kristus Sjølv, forventar av deg.

Han kjem snart til be deg om å gjere rekneskap for om du handla etter Hans profetiske ord.

Hans Heilagdom, sju biskopar frå bispesetet åt den ukrainske Ortodokse Greske-Katolske Kyrkja bed for deg.

Om domen og syndestraffa! Av Thomas A. Kempis (1380-1471)

2011-02-19T16:18:00.001+01:00

Enno ei andakt henta frå boka "Om Kristi etterfylgjing"

Bok 1, kapittel 24: Om domen og syndestraffa!

Tenk i alt på enden og korleis du skal kunne stå deg framfor den strenge domaren, som ikkje noko er løynd frå, som ikkje kan bestikkast med gåver, som ikkje tek imot orsakingar men som dømer det som er rett. O, du elendige, dåra syndar! Kva skal du svare Gud, som kjenner all din ondskap, du som til tider bever for eit rasande menneske sitt åsyn? Kvifor førebuer du deg ikkje i tide på domens dag, då ingen kan orsake eller forsvare den andre, men kvar og ein har nok med si eiga tunge bør? (Sjå Gal 6:5) No ber strevet ditt frukt, gråten din er vel imotteken hjå Gud, dine sukk vert høyrde, din angst gjer skilnad og reinsar.
            Ei stor og sunn lutring får den tolmodige mannen, då han, når han lid urett, syrgjer meir over den andre sin ondskap enn over den uretten som råkar han sjølv, då han gjerne bed for motstandarane sine og tilgjev dei all skuld av heile sitt hjarte, då han heller ikkje sjølv ventar med å be andre om forlating, og syner seg heller miskunnsam enn sint, då han sjølv ofte gjer vold på seg og sysselset seg med å fullstendig kue kjøtet under anden. Betre er det å reinse seg frå syndene no og utrydde feila, enn å gøyme dei til reininga i det komande livet. (Skjærselden for nokre og helvetet for dei mange.) Sanneleg, me bedreg oss sjølve gjennom ein upassande kjærleik til kjøtet.
            Kva anna skal elden ein gong fortære enn dine synder? Dess meir du skonar deg sjølv og fylgjer kjøtet, dess hardare får du seinare sona for det, og dess rikare næring bevarar du til elden. I det som mennesket har synda mest, i det skal det og straffast hardast. Der vert dei late drive framover med glødande jern, der pinast dei utan måtehald med forferdeleg hunger og tørste. Der skal dei ukyske og vellustige overskolast med sydande bek og stinkande svovel og der kjem dei svartsjuke til å ule av smerte som galne hundar. (Sjå Jes 34:9)
            Inga synd finnst som ikkje og har si særskilde straff. Der vert dei overmodige metta med skuldingar og dei gjerrige stilte i den yttste naud. Der er ein time av straff verre enn hundre år av dei strengaste botsøvingar. Der får ingen kvile, inga trøyst for dei fordømde. Her får du i det minste no og då kvile etter arbeidet og trøyst av vener. Ver difor uroa og syrg for skulda åt syndene dine, slik at du på domedagen måtte verte trygg hjå dei salige. For då skal dei rettvise med stort frimod stå imot dei som plaga dei og undertrykte dei. (Sjå Visdomen 5:1) Då skal den stå opp og døma som audmjukt har bøygd seg under menneske sine domar. Då skal den fattige og audmjuke eige stor tillit, men den overmodige skal berre finne forferding på alle sider.
             Då skal det verte openberra at i denne verda var han vis, som lærde å for Kristi skuld verte rekna for inkje og ein dåre. Då skal all liding som har vorte bore i tolmod, forvandlast til glede og på all ondskap skal munnar verte lukka. (Sjå Salme 106:42 (107)) Då skal den fromme glede seg og den ugudelege syrgje. Då skal kvar ei plaging av kjøtet føre til meir glede enn om det alltid hadde vorte næra med lekkerbitar. Då skal ein enkel klednad skina mens ein fin skal myrkleggjast. Då skal den enkle bustaden prisas framfor eit forgylt slott. Då skal det standhaftige tolmodet hjelpe meir enn all makt i verda. Då skal den enkle lyttinga verte opphøga over all sluheit i verda.
            Då skal eit reint og godt samvite gje meir glede enn den lærdaste filosofi. Då skal ringeakt for rikedomar vege meir enn alle skattane som menneska har hatt. Då skal du ha meir trøyst av ei andektig bøn enn av eit herremåltid. Då skal du glede deg meir over å ha halde deg i tystnad enn over lange samtaler. Då skal heilage gjerningar gjelde meir enn mange vakre ord. Då skal ei streng livsføring og harde botgjeringar behage meir enn noko jordisk glede. Lær deg difor no å lide det ringare, slik at du framleis må verte fria frå det som verre er. Prøv fyst her kva du kan klare der. Når du no kan halde ut so lite, korleis kan du då stå ut med evige kvaler? Når no ei stakkars liding gjer deg utolmodig, kva skal ikkje då helvetet gjere deg? Sjå, du kan sanneleg ikkje ha dobbel lukke: Her å nyte av lysta i verda, der å regjere med Kristus.
            Om du fram til denne dagen alltid har levd med godt omdøme og i høg standard, kva skulle alt dette gagne deg, om du i denne stunda måtte døy? Alt er inkje utanom dette: å elske Gud og tene Han åleine. (Sjå Fork.1:2) For den som elskar Gud av heile sitt hjarte, han fryktar verken død eller plager, verken dom eller helvetet, for den fullkomne kjærleiken førebuer sikker tilgong til Gud. Men den som har lyst til å synde, kva er det å undrast over om han fryktar død og dom? Godt er det difor, at om kjærleiken enno ikkje er sterk nok til å dra deg vekk frå det onde, so kan i det minste frykta for helvetet halde deg i band. Men den som set Gudsfrykta til sides, kan ikkje stå seg lenge i det gode, men fell snart i djevelen sine snarer.

Maria Urtehage! Svensk legende frå middelalderen.

2011-02-13T16:25:00.004+01:00

Denne legenda tilhøyrer ei samling svenske bøner med opphav på 1400- og 1500-talet, og er henta frå Robert Geetes "Svenske bøner frå middelalderen," oversett i Stockholm mellom 1907 og 1909.

Urtehagen åt Maria Møy!

Langt ute i dei yttste hjørna av verda låg ein gong eit myrkt og aude land, der det knappt fannst anna enn snø og is. Alle tre som hadde slått røtter der oppe, kom berre til å sjå ut som små busker. Frosten brende for det meste all grønske som våga seg fram i ljoset. Berre ulvar, bjørnar og andre ville dyr kunne trivast i dette trøystelause vinterland.

So hende det seg ein dag at vår Frue ville sjå til korleis det såg ut på den jorda som hennar Gudomelege Son, høgt lova i all eve gjennom dei dyrebare blomsterfrøa, som han hadde teke med seg ned til menneska frå hagane i Paradiset, hadde forvandla frå eit ørkenland til ei fager roselund. Ho skoda ned frå Himmelen og vart forferda over synet av det ville vinterlandet, der ikkje den minste grønske ville vekse. Med hast stod ho opp og gjekk fram til den vakkert utsmykka himmeltruna åt Son sin, kasta seg ned på kne og sa: "O, Jesus, aller kjæraste Son min! Har du ikkje planta fagre blomar over alt på jorda? Kvifor ligg då landet i nord so aude?" Vår Herre vart rørd av ei so kjærleg og audmjuk bøn og sende til det kalde vinterlandet ein skikkeleg urtegartnar, som bar namnet Ansgarius. I byrjinga hadde han eit slitsomt arbeide for å få roser til å blomstre på harde heller og fagre liljer i vintersnøen. Men Ansgarius grov og pløya og sådde. Det var då frø frå Guds Paradis som han hadde tekje med seg, og til sist kunne han gjerde inn eit stykke jord til blomstergard, på trass av kulde og farlege værleikar. Men då det var vår Frue som hadde rørt vår Herre til å sende denne mannen opp til det framande landet, so gav han det nye plantefeltet namnet "Maria Møy Urtehage."

Etter ei tid kom andre menn som og planta urter frå Paradis i audelandet. Sigfrid heitte ein, ein annan David, ein tredje Botvid og ein fjerde Eskil. I den vesle hagelunda byrja det å grønske og blomstre slik at det vart ei fryd å skode. Englane såg det frå Himmelen og prisa Gud, som let audemarka blomstre som ei lilje.

Det kom so ein mektig mann som heitte Erik. Han braut ny mark for å kunne så dei nydelege blomane frå Himmelen rundt ikring i den frosne og harde jorda. Då mange år hadde gått og Vår Herre sitt plantefelt i det kalde landet vart berre større og fragrare, behaga det Han som er Miskunna å late ei tærne ved namn Birgitta verte fødd der oppe i det kalde nordlige landet. Ho skjøna seg på å plante nye blomar i den gamle rosebedda og over heile verda gjekk ord om hennar handelag. Lengje etter hennar død vaks og blomstra dei herlegaste urter som ho hadde sett ned i den grove fedrejorda. Maria Møy Urtehage stod so grøn og fager som aldri før.

Då hende det seg at ein streng husbond fekk herreveldet i det avsidesliggjande landet. Han såg med ilske auge på alle rosebedda og liljelundane åt vår Frue, som låg so vel inngjerda mellom dei store skogane i riket hans. Som sløsar irettesette han dei menneska som dyrka blomer for hagane i Himmelen. Grunna dette braut han seg inn i dei nydelege urtehagen åt vår Frue og rykka opp dei herlege blomane som vaks der. Hug hadde han etter gull og sølv og difor forakta han dei fine blomane åt Himmelriket, som verken kunne kjøpast eller seljast. Men då hende det seg at alt folket som budde i landet hans, bittert byrja å sørge over tapet av dei fagre og lysande blomane. Dei sakna alle Maria Møy gamle urtehage. "Berre ein narr skulle gråte over slike forfalne og vanvørde steinrøyser, der berre torn og tistlar gror mellom steinane", svara då deira strenge herre.

Det kom so, etter at han var død, andre menn som tykte at dei var tvungne å forsvare hans død. Og til slutt fekk dei alle menneska i vinterlandet til å tru at dei fagre urtehagane åt Maria ikkje hadde vore noko anna enn stein og tistlar. Men det forunderlege var at mange av dei aller fagraste blomane i plantefelta åt Vår Frue ikkje kunne utryddast. Her og der, på vekkgøymde plassar vaks dei godt og trutt og blomstra under snøen. Då so Vår Herre, som let si miskunn vare for alltid, for andre gongen sende ut sine tenarar for enno ein gong å gjerde inn hagar i vinterlandet, fann dei til si store glede kjære blomar frå Maria Møy Urtehage, som hadde trassa vinterfrosten og kulda i mange, mange år. Men dei skjøna at det var Hans vilje, som gjev vekst åt alt som vert sådd, at dei skulle samle og ta vare på alle dei blomar som ein gong hadde stått i den gamle urtehagen. Åt alle som elska dei fagre blomane i Guds plantefelt, gjev me i og med dette ein liten bukett frå Maria Møy Urtehage. Må me i sameining med vår søte Frue prise Gud i Himmelriket, som ein gong sådde so fagre blomar i vårt vinterland.

Ei andakt av Thomas A. Kempis (1380-1471)

2011-02-04T15:08:00.001+01:00

Denne andakta er henta frå verket "Om Kristi etterfylgjing, -fire bøker av Thomas A. Kempis." Thomas A. Kempis vart fødd i 1380 (evt. i 1379) i Kempen ved Rhen. Etter avslutta studier gjekk han med i augustinarkorherrane sin orden og vart seinare prior for klosteret Sankta Agnes ved Zwolle i Holland. Kempis var ein lærd teolog, men vart mest kjend for si enorme fokusering på å leve det sanne Kristne livet. Han skreiv heile tida ned små observasjonar og reflekteringar som han fekk i kvardagen, og samla på desse for å bruke dei i bøkene og traktatane sine. Verket "Om Kristi etterfylgjing" vart opphaveleg skrive på middelalderslatin, men har gjennom tidene vorte utgjeve i over 3000 ulike opplag på dei mest skilde språk. (Visse oversettjarar har desverre ikkje alltid halde seg til grunnteksten, men endra litt på innhaldet her og der for at det skulle passe inn med deira eigen konfesjon. Ei bra oversettjing er G.J.V. Ericsson si svenske utgåve med imprimatur frå 1918.) For høg og låg, lekmann og lærd vart dette ei andaktsbok som alle trong og trakta etter, og ho har, som fyst i rekkja etter Bibelen, vorte den mest leste og mest ikringspreidde oppbyggjingsboka som nokon sinne har eksistert. Thomas A. Kempis døydde den 26.juli 1471.

Bok 1, kapittel 18: "Om føredømet åt dei heilage fedrane!"

Sjå på det levande dømet åt dei heilage fedrane, der sann fullkomming og Gudsfrykt avspegla seg, og du skal sjå kor lite, ja, nestan inkje det er som me gjer. Akk, kva er vårt liv når det vert jamført med deira? Helgena og Kristi vener har tent Herren i svolt og tørste, i kulde og nakenheit, i arbeid og møa, i vake og faster, i bøner og heilage observasjonar, under forfylgjing og mange skuldingar.

Å, kor mange og vanskelege kvaler leid ikkje Apostlane, martyrane, sannarane, møyene og alle andre som ville fylgje i Kristi fotspor! For i denne verda har dei hata sitt eige liv for å bevare det til det evige livet. (Jamfør Joh 12:25) Å, kva for eit strengt og forsakande liv levde ikkje dei heilage fedrane i ørkenen! Kor langvarige og vanskelege freistingar har dei ikkje fått utstå. Kor ofte vart dei ikkje plaga av fienden! Kor mange, kor brennande bøner har dei ikkje bore fram for Gud! Kva for ei streng avståing har dei ikkje utøva! Kor stor nit og alvor har dei ikkje hatt for si andelege fullkoming! Kor harde slag har dei ikkje kjempa seg gjennom for å kue børene! Kor rein og skikkeleg var ikkje deira stunding etter Gud? Dei arbeidde om dagen og om natta gav dei seg over til bøn utan oppehald, ja, sjølv under arbeidsdagen held dei fram med å oppmerksame bøna.

             All si tid nytta dei vel; kvar time som dei la ned i omgjenge med Gud verka som berre ei kort stund, og søte observasjonar fekk dei ofte til å gløyme vekk til og med dei mest naudsynte lekamlege forfriskningar. Dei forsaka alle rikedomar, vyrdnader og ærestillingar, vener og kjære; dei trakta ikkje etter noko av det som høyrde verda til, dei unna seg knappt nok det som er livsnaudsynt. Å måtte tene kroppen, sjølv om det berre var for det heilt naudsynte, smerta dei. Fattige var dei difor i jordiske ting, men rike i nåde og dygd. På utsida leid dei manglar, men på innsida vart dei oppfriska av Guds nåde og trøyst.
            For verda var dei framande, men Gud stod dei nære og dei var Hans betrudde vener. I eigne auge tykte dei å sjå seg som inkje og var forakta av verda, men i Guds auge var dei dyrebare og høgt elska. Dei utøvde sann audmjuke, dei levde i enkel lydnad, dei vandra i kjærleik og tolemod; difor vaks dei dagleg til i anden, og vann stor nåde hjå Gud. Dei er sette som eit føredøme for alle ordensmenn og burde sterkare oppmuntre oss til å gjere framsteg, som stilnar av dei lunka si von.
          Å, kor stor var ikkje alle desse ordensmenn si ihuge i byrjinga av deira heilage orden! For ei andakt i bøna! For ein konkurranse i dygda! For ei streng tukt! Kor stor vyrdnad og lydnad blomstra ikkje hjå dei for reglane åt ordensstiftarane deira! Framleis i dag vittnar fotspora som dei etterlet seg om at dei i sanning var heilage, fullkomne menn, som i sin harde kamp trampa verda under føtene sine. No (1400-talet) held ein den for stor, som ikkje bryt reglane, om han berre med tolemod lid det som han vert pålagd.
         Å, for ei lunka innstilling, å, for ei treigheit i vår ståe, at me so snart veik ifrå det tidlegare slitet og med lettheit og utan ork let oss leia i livet! Gud gjev, at forbetringsvegen ikkje måtte slumre heilt i deg, som so ofte har skoda dei Gudfryktige sitt føredøme!

Sankt Ignatius av Antiokia brevvekslar med Maria Møy!

2011-02-02T14:27:00.003+01:00

Her fylgjer livet åt Sankt Ignatius (døydde martyrdøden mellom år 110 og 118 e.Kr.), biskop, og fyst om tydinga av namnet hans.
Med namnet Ignatius meinast ein som lid og brenn, for han var femna og tend av den Gudomelege og brennande kjærleiken til Gud.
Om Sankt Ignatius etter dei Gyldne Legendane:
Sankt Ignatius var læresvein åt Sankt Johannes Evangelisten, og var biskop av Antiokia. Og etter dette, som det vert sagt, sende han eit brev til vår Frue eller ein epistel som lydde slik:
           "Til Maria Møya, som bar Jesus Kristus i sin eigen kropp, eg, audmjuke Ignatius, hennar tenar, sender ei helsing. Eg, som enno berre er ein nykomling i Trua og læresvein åt Jesus Kristus og åt Johannes din kjære ven, ynskjer å få oppmuntring og trøyst frå deg av innsikt og lære. For om Jesus din Son har eg høyrt om mange underverk, og eg gleder meg over berre å høyre om deg, som alltid var saman med Han. Du kjenner godt til dei løynde ynskja Han hadde, du har vorte tydeleg informert, og dei som framleis er unge i Trua ilag med meg set stor tiltru til å verte indoktrinerte av deg, og informerte om deira von og tru: Frue, helsa av Gud."
Og til dette brevet svara den ærerike Møya Maria slik:
             "Ignatius, gode læresvein åt Jesus Kristus og Hans spesielle ven, den audmjuke tenestekvinna åt Jesus Kristus sender deg helsingar. Eg vil understreke at alt som Johannes har sagt deg om Jesus Kristus og alt som du har lært deg frå han er sann doktrine og ei sikker sak. Gå alltid i god von, og tru og hald fast ved lovnaden frå di Kristne Tru, og gjer gjerningane dine etter same vis. Eg vil kome med Sankt Johannes for å vitje deg og andre Kristne menn som er ilag med deg. Hald deg alltid trufast i Trua og i gode gjerningar, og lat ikkje noko forfylgjing eller motgång som du skulle lide rikke deg frå Trua di eller frå vona di, men finn trøyst og kraft i Jesus Kristus din Frelsar."
Dette var svaret han fekk på brevet sitt.

Sankt Ignatius var ein vel lærd mann, og den tredje biskopen etter Sankt Peter, Apostelen åt Kyrkja i Antiokia. Han hadde eit sterkt ynskje om å verte martyr for Trua på Kristus Jesus. Det hende at Trajan, som var keisar i Roma, reiste gjennom Antiokia, og Ignatius synte han og klaga han for at han forfylgde Kristne menn, og grunna dette let keisaren han leggjast i lekkjer og slik vart han ført til Roma av ti riddarar. Vel framme vart han stilt fram for keisaren og alle senatorane i Roma, og der freista dei å tvinge han med lovnader, med trugslar og med tortur, mange og voldsomme og grusomme, til å tilbe avgudane. Sankt Ignatius synte dei tydeleg at alle gudane deira hadde vore tjuvar, rebellar og menn av avskyelege og onde liv, at dei var fordømde i helvetet, og at dei hadde teke voldsomt feil då dei av slike forbanna menn hadde gjort seg gudar og tilbede djevlar, at dei slik hadde forsaka Gud som hadde gjort og skapt heile verda, og Hans velsigna Son som i menneskeleg natur hadde utløyst og frelst verda.
             Til slutt, etter dette, då han hadde vorte torturert med eld, med slag og med fengsel, let keisaren sende bod etter romarane på ein særskild plass, og der settje han Sankt Ignatius og henta to løver som skulle fortære han. Men han frykta ikkje døden og heller ikkje plagene, som han allereie hadde lidd mykje under, men fann alltid trøyst i det å kunne døy for kjærleiken til Jesus Kristus. Og han sa til sist: "Eg er kveiten åt Jesus Kristus, som burde malast mellom tennene åt desse beista, slik at eg vert reint brød som kan leggjast fram for min Herre." Og med det same kom løvene og straup han utan å rive av han kjøtet eller skade det, og då Trojan såg dette undra han seg mykje og gjekk der ifrå. Det er å lese om Sankt Ignatius i alle plagene og smertene som han leid som martyr, at tunga hans aldri held opp å seie Jesu Namn, og at då dei som torturerte han krevde at han skulle fortelje kvifor han sa dette namnet so ofte, svara han: "De skal sanneleg få vite at eg har dette Namnet skrive på hjarta mitt, og difor kan eg ikkje avstå frå å seie dette Namnet ofte." Det var på grunn av dette, etter at han var død, at dei som hadde høyrt desse orda tok og opna kroppen hans og drog ut hjarta og skar det ope, og inni fann dei namnet Jesus skrive med vakre bokstavar i gull, og grunna dette mirakelet var det mange som tok imot Trua på Jesus Kristus.
            Om denne helgenen sa Sankt Bernard som kommentar til salmen "Qui habitat": "Sankt Ignatius, ærerik martyr av Gud, er av stor forteneste, som var læresvein av læresveinen som Jesus elska so høgt, og i sin epistel som han sende til den ærerike Maria Møy, helsa han henne som mor som har bore Jesus Kristus og ho helsa han attende, som teikn på at han var ein høgt akta person, av høg verdigheit og av stor autoritet. Lekamen vart med æra gravlagd av Kristne menn, til Jesu Kristi pris som er velsigna in secula seculorum. Amen."

Visdomsord frå ein Benediktinarmunk

2011-01-24T15:32:00.004+01:00

Ei andakt av Augustine Wirth, ein Benediktinarmunk.

"No, mine kjære Kristne, vil eg minna dykk om at når det gjeld å handsakas med verda, kjempar me som om me var i sjølve fiendeleiren. Me er som sjømenn i eit havsslag, tvinga til å gå ombord på fiendeskipet og kjempe ut slaget mot fienden på hans eige tømmer. Me er midt i verda, me andar inn ei verdsleg atmosfære, påverka av hennar levereglar, influerte av hennar trender, konstant gruppert etter hennar skikkar som går imot Guds Lov, imot Kyrkja og imot samvitet. Her må me sanneleg syne oss uredde i striden, her må me kjempe tappert, om me ikkje skal dragast inn i snåra åt den forræderske fienden, eller kompromisse våre fargar, senke vimpelen med Krossen, berre for ei kreativ lumsk bøn som stunda verkar å kreve av oss eller som kan gje oss vidare nytte og gagn. Det er ein tidsalder av so kalla "liberale Katolikkar;" og me har alt å frykte frå desse heltane av menneskeleg respekt, som so gjerne byter til seg kvar ende meining som den korrupte verda kjem med, istadenfor den eldgamle, uverdslege, uendrande Kyrkja, som har si æra i Krossen, i audmjukinga, den ynkelege fattigdomen åt hennar Krossfeste Make.
Om Gud ikkje har gjeve oss nåden for ei religiøs ordenskalling, mine brør, då kan me ikkje unngå å komme i kontakt med desse fiendane som finnst overalt, med menn som er perverse, (som apostelen seier,) som fylgjer ugudelege prinsipp, bitne av denne verda, ja, av ei verd som er "plassert" i "misgjerning." Er det noko å undrast over, kjære Kristne, under desse tilhøva, at det er umogeleg å unngå alle freistingar? Å, akta dykk for denne verdsanden! Faste og be; vak dag og natt, for listig og ond og mektig er fienden som heng ved døra di. Ja, skulle du dra deg attende frå verda og det verdslege ho traktar etter, -skulle du, som dei gamle eremittane, flykte like inn i ørkenklostera, kjem satan til å fylgje etter deg like ut dit, og lekamen din, med sine korrupte tendensar og onde bøyingar, kjem til å starte ein nevekamp med vår Herre Jesu Kristi soldat. Fienden innanfor veggane- akk! er han ikkje ein lømmel, kanskje meir frykta enn nokon annan yttre fiende. Stoltheit og egenkjærleik har blinda mange, og har sendt fleire sjeler til fordervinga enn satan og verda samanlagt.
Var det ikkje for bøyinga åt synda i kjøtet og for begjæra i ein korrupt natur, skulle verken djevelen eller verda so lett kunne lukkast i å dra mannen vekk frå Guds teneste, -frå den letta børa av Evangeliet, -inn i det infernalske slaveriet i helvetet. Kristne, særskild de som er av alvoret, og som ynskjer å frelse dykkar udøyelege sjeler, bli ikkje forundra om freistingar, sjølv dei voldelegaste, grusomaste og mest uanstendige angrip dykk. Me les i Evangeliumet for i dag, at vår kjære Herre tillet seg sjølv, for vår rettleiings skuld å verte freista, til og med med den nedverdigande synda av avgudedyrking; for slik å syne oss, til vår oppmuntring, at ufrivillige freistingar ikkje er syndige, og at sjela som står i mot det onde ikkje har noko grunn til å frykte. Men om de vil verte sikra mot alle angrep frå dykkar andelege motstandarar, mine brør, då må de trufast og uthaldande ta i bruk dei reiskapane me har fått for å sigre over dei."

Kva fornufta lærer oss om evig fortaping! Av Charles-Marie-Antoine Arminjon, 1881

2011-01-18T20:28:00.002+01:00

Forts. frå forrige blogginnlegg....

Lat oss til desse teologiske bevisa leggje til andre logiske og fornuftige bevis. Om der ikkje var eit evig helvete, skulle Kristendomen forsvinne og dei moralske ordningane ville verte avskaffa. Denne sanninga om at straffa er evig, er essensielt samanbunde med dei store sanningane i religionen- mennesket sitt fall, Inkarnasjonen og Utløysinga- som logisk nok inneber stadfestinga av det same. Om der ikkje var noko helvete, kvifor skulle Jesus Kristus ha stige ned frå Himmelen, kvifor dette syrgesetet i krybba, kvifor denne uttømminga, lidinga og Offeret på Krossen? Denne overmåteleg store kjærleiken frå ein Gud som vart menneske for å kunne døy, skulle ha vore ei handling frårøva all visdom og dessutan uproporsjonerleg jamført med endemålet, om det berre hadde dreia seg om å frie oss frå ei timeleg, forbigåande straff, slik som i Skjærselden. Mennesket har difor då falle hjelpelaust i onde dagar, og vart fordømd til uendeleg skam, då berre ei Gudomeleg utløysing kunne røyse han opp att. Elles skulle me måtte seie at Kristus berre fria oss frå ei tidsavgrensa straff, som me og sjølve hadde kunna fria oss frå gjennom å gjere opp for brota våre på dei vis som me hadde makt til å gjere, og om dette var ståa, skulle ikkje då Kristi Blod vere overflødig? Det skulle ikkje lenger kunne kallast ei utfriing i ordet si rette meining: Jesus Kristus skulle ikkje vere vår Frelsar; og den uendelege takksemda og kjærleiken som me er skuldige Han, og som Han krever av oss, skulle i so fall vere eit overdrive og urettmessig krav. Gud-som vart menneske- skulle verte kasta ned frå truna i hjarta våre og frå vår tilbeding, og Kristendomen skulle verte openberre som ein bløff, og alle konsistente tenkjarar måtte då verte leidde til å avvise openberringa og Gud Sjølv.

Er der ikkje noko helvete, er der ikkje noko moralsk ordning. Fundamentet åt den moralske ordninga er den absolutte og essensielle skilnaden mellom godt og ondt. Det gode og det onde har ulik essens, då dei konkluderar ulikt og dei resulterar i motsette utkome; men, om me avskaffar den evige sanksjonen av straffa, når last og dygd same konklusjon. Kvar for seg, ved å nytte ulike hjelpemiddel, når det endelege målet, som er kvile og lukke framfor Guds Åsyn. Den same lagnaden vert gjeve åt dei som har vore reiskapar for det onde, som åt dei som heilt fram til slutten har vore uforgjengelege kar for det gode. Du seier kanskje: "Sant, men det vil verte tusen eller hundretusen år tidlegare for dei rettvise; tusen eller hundretusen år seinare for dei onde." Kva spelar det for rolle? Ei botstid, uansett kor lengje du trur at ho kjem til å vare, utgjer ikkje ein essensiell skilnad mellom lagnaden åt den eine og den andre. Under vårt flyktige, forgjengelege liv, då augneblinkar, etter at dei har gått forbi, aldri kjem att, utgjer ein periode på tusen eller hundretusen år ei viss meining. Men med det same eit menneske stig inn i eva, har tusen eller hundretusen år ikkje lenger noko meining; dei er mindre enn eit sandkorn i ørkenen, eller ein dråpe vatn i havet. Sjå for deg ei framtid sett saman av straff, so lengje du vil, legg på dobbelt so mange år, stable århundre etter århundre opp på kvarandre- so lengje som utkome er det same for alle, betyr ikkje fortida noko etterpå. Når ei straff er over vert lengda på plagene, jamført med eva, berre å likne med ei lita mengd, so ubetydeleg lita at det skulle vere som om ho aldri hadde eksistert.

Det skulle faktisk vere rett å seie- ettersom det ikkje er noko merkbar skilnad mellom ei eve og ei anna- at synda ikkje hadde ført til noko skade på syndaren. Lat oss til dømes utgå frå at Gud, som straff for syndene mine, kastar meg inn i logene i nokre århundre. Eg har då denne trøysta: Eg veit at eg har sikra meg ein ultimat lagnad, eit lodd som kan målast matematisk, på same vis som hjå den rettvise. For eg har eva; på nett same vis som der er ei eve av glede og æra for den som har tent Gud og elska Han til døden, so er det og ei eve av glede og æra for den onde mannen som fryda seg i nytingar, mens han gjorde det onde, og heile tida forakta dei Gudomelege lovene og boda. Fylgjeleg, om desse to endelege utkoma er dei same; om det er slik at me gjennom å gå på den onde vegen som på den gode, uansett kjem til å nå det evige livet, vert konklusjonen uunngåeleg at dygd og kriminalitet er to vegar mot den same sikkerheita; at det er valfritt for mennesket om han vil fylgje den eine eller den andre vegen nett som han sjølv vil. Det fører til at dei skittnaste liva og dei reinaste liva fortener like mykje forteneste og verdigheit, då begge fører til den same perfeksjon og lukke.

Om ei slik ordning vert gjeve, kjem moral, offentleg ordning og alt skin av oppriktigheit til å forsvinne frå jorda. Rettvisa vert fråteke si myndigheit, samvitet vert berre ei urimeleg lekkje for rimelege handlingar, dygder og offer representerer ei idiotisk antrenging. Ta vekk frykta for evig straff frå menneskeslekta og verda vil verte fylt av kriminalitet. Dei mest avkyelege misgjerningane vil verte ei plikt, berre dei kan utførast utan at ein risikerer fengsel eller sverdet. Helvetet vil berre hende tidlegare: I stadenfor å verte utsett til det komande livet, kjem det til å innvigast midt mellom menneskeslekta, i dette livet. Som ein moderne forfattar har sagt: "Der kan ikkje vere ein mellomveg for samfunnet- det er enten Gud eller geværet."

Evig fortaping! Av Charles-Marie-Antoine Arminjon, 1881

2011-01-12T20:05:00.001+01:00

Henta frå boka "The end of the present world and the mysteries of the life to come," av Charles-Marie-Antoine Arminjon, 1881

St. Ignatius av Loyola bruka å seie at han ikkje kjende til noko preike som var nyttigare og meir fordelaktig enn dei som handla om helvetet. Refleksjonar over det vakre i dygdene eller over gledene og attraksjonane i Gudomeleg kjærleik har liten innverknad på grove, kjøtlege menneske. Midt mellom dei høglytte livsgledene deira, dei forførande dårlege døma som vert sett framfor dei, og fellene og fallgropene plasserte under føtene på dei, vert trusselen om helvetet berre ein liten fortauskant som har kraft til å halde dei på pliktsvegen.

At straffene i helvetet er evige er ei sanning formelt utlært i dei Heilage Skriftene; det er ein del av Kristen truvedkjenning; mange Kyrkjemøte har definert det som ein trusartikkel. St. Matteus, i kapittel 18 og St. Johannes, i kapittel 14 av Openberringsboka, når dei talar om plagene åt demonane og dei fordømde, seier at desse vil vere av det evige slaget. St. Markus, kapittel 9, og Jesaja, kapittel 66, seier at elden deira ikkje skal slokne, og at makken deira aldri skal døy. Når St. Augustinus siterer desse orda oppmerksamar han at sjølv om naturen åt denne makken og elden er open til diskusjon, so er det i sanning slik etter profetorda, at påkjenningane frå denne elden aldri modererast, og at torturen frå denne makken aldri minkar.

Når Jesus Kristus talar om den endelege domen som Han ein dag kjem til å uttale, so held Han fast ved og stadfester same likestilling mellom rettferdiggjering og fordøming; verken i løna åt den rettvise eller i straffa åt den onde gjer Han nokon skilnad i grad eller tid: "So skal dei ganga burt til æveleg straff, men dei rettferdige til eit æveleg liv." (Matt 25:46) So er det då slik at evig liv ikkje har noko tidsbegrensning, og evig død vil og vere utan grense eller ende.

Frå desse ymse vittnesbyrda veit me at nåde er ekskludert frå helvetet, og at der ikkje er noko rom for utløysing. Quia in inferno nulla est redemptio. Vidare skulle det berre finnast tre vis som dei fordømde og demonane skulle kunne løysast frå rettferda på, og oppnå fridom eller lindring frå plagene sine; gjennom ein sann og oppriktig anger; eller gjennom krafta frå bønene åt dei heilage og botgjeringar ofra opp av dei levande, eller gjennom øydeleggjinga av deira eksistens- med andre ord, då det er absolut umogeleg for Gud å ta dei til Seg, skulle Han verte nøydd til å utslette eksistensen deira heilt, og slik få ei avslutning på plagene deira. Men dei fordømde kan ikkje gjere bot. Gud har aldri gjeve forlating åt satan då satan aldri har angra seg. Det er mogeleg, seiere St. Thomas, for ein person å angre seg og hate si eiga synd på to vis: absolutt eller tilfeldigvis. Han som hatar synda si absolutt, hatar henne grunna den ibuande styggedomen og då det er eit lovbrot mot Gud. Han som hatar synda tilfeldigvis, hatar henne ikkje grunna kjærleiken til Gud, men grunna kjærleiken til seg sjølv: Med andre ord, so hatar han igrunn ikkje synda fullt ut, men berre si eiga smerta, det onde som det har ført med seg for hans del. Viljen åt dei fordømde er framleis bøyeleg til det onde, og deira forferding og gru over si eiga straff er verken anger eller bot. Dei vert utan tvil tæra av ynskjer og draumar; men objektet for desse draumane er deira eiga lukke, som dei ynskjer å oppfylle uavhengig av Gud. Slik er draumen åt demonane og dei fordømde, ein uendeleg gagnlaus draum som fortærer dei med uendeleg fortviling og raseri. So dei fordømte kan ikkje angre seg. Kan dei få del i bønene og fortenestene åt dei levande? Om dette var høvet, skulle Lucifer og dei falne englane ein eller annan gong i ei fjern framtid, få løyve til å vende attende til Guds favør: Fylgjeleg ville dei då verte heilage vesen att, verdige vyrdnad og kjærleik, på same vis som Kjerubane og Erkeenglane, som dei ein gong ville femne om i evig kommunion. Det skulle og medfylgje at Kyrkja ville vere pålagd å be for demonane. Demonane er i sanning våre verste fiendar, men prinsippa av nestekjærleik pålegg oss å be for alle fiendar utan unnantak. Kyrkja ber for dei som forfylgjer oss i denne verda, berre i dette livet, då dei framleis kan bere frukt som fører til sann anger: Men sjølv på Domedagen, då ho vert fylt av kjærleik og heilagdom, kjem ho ikkje til å be for dei som vert dømde av den rettvise Domaren til evige piner. Om dei fordømde kan forvente å ein dag verte frelste, so ikkje berre må Kyrkja be for dei, men i tillegg, so kan me ikkje sjå kvifor det skulle vere forbode for dei Trufaste å vyrde dei, og kvifor skulle ikkje Kyrkja då samle opp etterlevningane av ein Nero, ein Robespierre og ein Marat, for å æra desse på altaret, med same rett som aska åt ein Aloysius Gonzaga, ein Vincent de Paul og ein Francis de Sales.

Kortfatta er det tydeleg at pina åt dei fordømde vil vere utan ende og at dei sjølve heller aldri vil verte øydelagde slik at dei opphøyrer å eksistere. Heilag Skrift skildrar deira stakkarslege tilstand ved å kalle det "secunda mors- ein andre død". St. Gregorius seier: "Det vil vere ein død som aldri vert oppslukt, ein ende alltid etterfylgd av ei ny byrjing, ei oppløysing som aldri fører med seg forsvinning." St. Augustinus uttrykkjer med like stor vigor og tydelegheit den triste ståa åt den døden som, mens han let sjela eksistere eveleg, let henne utstå plager og gru med den høgste intensitet: "Det kan ikkje seiast at sjela skal ha liv i helvetet, då sjela ikkje på noko plan får ta del i det evelege livet hjå Gud; det kan ikkje seiast at lekamen skal ha liv, då lekamen der vert eit rovbyte for all slags piner. Slik vert den andre døden mykje meir grusom enn den fyste då døden ikkje kan gjere slutt på alt.

Forts. fylgjer....

Ei julepreike av St. Bernard av Clairvaux (1090-1153)

2011-01-05T19:07:00.001+01:00

Den Heilage Bernard, Abbed av Clairvaux, er ein fransk teolog som levde på slutten av 1000-talet. Me kan vere takksame i Norden for denne heilage Abbeden, som og sende mange munkar til Sverige på si tid. Han er mellom anna kjend for alle preikene sine, og i motsetnad til mange av dei tidlegare Kyrkjefedrane, preika han mykje til menneske som allereie var vel grunnfesta og kunnige i den Kristne Trua, noko som kjem vel fram i djupa av preikene hans. Han var dessutan usedvanleg dugeleg i ord, og prisa som den mest veltalande av teologane, og jamført med dei latinsk- og gresktalande fedrane. Det som særpregar alle skriva åt St. Bernard er den konstante siteringa av Guds Ord. Denne Abbeden kunne då HEILE BIBELEN UTANTIL, og ein mann som er meir oppfyld av Guds Ord skal ein leite lengje etter. I tillegg til å ha delteke ved fleire Kyrkjemøte, er han og kjend for å ha preika mykje om dei Heilage Krosstoga etter oppmoding frå Paven. Desse preikene som han held vart akkompagnerte av store teikn og mirakel, og mange gjekk med i kampen mot det onde. Då det andre Krosstoget ikkje enda som ein hadde von om, forsvara St. Bernard Krossfararane og forklara at han aldri hadde lova siger, og at det var for folket sine SYNDER, nett som med hebreearane, at Gud ikkje hadde gjeve ein krossande siger. (Henta frå the Catholic Encyclopedia)

Nett denne fantastiske julepreika er henta frå "St. Bernard's Sermons for the Seasons and Principal Festivals of the year, vol.1"

TREDJE PREIKE FOR JULEDAGEN:

OM STADEN, TIDA OG ANDRE TILHØVE FOR KRISTI FØDSEL!

"Og Ordet vart kjøt og feste bu hjå oss." -Joh 1:14

Om Kristi fødsel, mine brør, er me nøydde til å granske to tilhøve av saka, to tilhøve som ikkje berre er distinkte frå kvarandre, men og særs ulike. Til den fyste høyrer fødselen av eit Barn som i sanning er Gud; bevaringa av møydomen åt Mor hans; og den smertefrie fødselen som ho fødde han med. Til det same: det nye ljoset frå Himmelen som lyste i myrkre; Engelen som kom med bod om ei stor glede; ein stor, himmelsk skare som song lov og pris til Kongen deira; Ære være Gud i det høgste og fred på jorda åt menneske av god vilje; hyrdingane som skunda seg til Betlehem, der dei fann Ordet som vart forkynt dei, og korleis dei fortalte dette til andre; forundringa og beundringa hjå alle som høyrer. Desse, og alle slike hendingar, mine kjære brør, er eit verk av Gudoms kraft, ikkje av menneskeleg svakheit. Dei er, slik det var, fat og kar av sølv og gull, som til og med dei fattige får ete og drikke av i dag ved Guds bord, grunna denne store høgtida. Men me har ikkje noko løyve til å ta dei vekk: det er ikkje gullkar og beger som er gjeve oss, men maten og drikken som dei inneheld. "Når du set deg ned for å ete med ein prins," seier den Vise Mannen, "sjå då nøye etter kva som vert sett fram for deg."

Men- for å komme til det andre tilhøve av saka- Ser eg på det som i sanning mi eiga, tida og staden for denne fødselen, den skjøre Lekamen åt Spedbarnet, tårane og gråten åt den Vesle; og fattigdomen og nattemyrkret åt hyrdingane som fyst fekk høyre om Frelsaren som var født. Desse sakene, seier eg, er mine; dei tener til fordel for meg, dei er maten som er sett fram for meg; dei er gjeve meg til rettleiing og trøyst. Kristus vart født om vinteren, og Han vart født om natta. Skal me då gå ut ifrå, kjære brør, at det var tilfeldig og utan noko særskild tanke at Han, som natta og dagen tilhøyrer, sumar og vinter, kom inn i verda under den umildaste årstida og i bekmyrkre? Andre spedborn veljer ikkje tida for sin eigen fødsel, då dei i denne byrjinga av livet, enno ikkje har lært seg skjøn eller har høve til å gjere frie val, eller kraft til å vege saker opp mot kvarandre. Men Kristus, sjølv om Han ikkje vart menneske innan sin eigen Inkarnasjon, var likevel "Med Gud i opphavet" og "var Gud," som eigde den same visdomen og makta som no, då Han alltid var Guds Visdom og Makt. Fylgjeleg, då Guds Son skulle fødast inn i denne verda, hadde Han privilegiumet å velje den årstida som Han ville. Og valet Han gjorde var den mest uvelkomande tida, særskild for eit lita Barn, Sonen av ei fattig Mor, som mesta ikkje hadde filler å sveipe Han i, og inga vogge å leggje Han i men berre ei krybbe. Ikkje nokon stad kan eg sjå at det vert nemnd pels for Hans bruk, sjølv om det i sanning skulle trengjast. Den fyste Adam kledde seg i klede av skinn; den andre Adam i fattige sveipefiller. Slike tilhøve, mine brør, er ikkje i samsvar med verda sin visdom. Difor er enten Jesus Kristus sjølv bedregen, eller verda tek feil. Men det er umogeleg at Han som er Guds Visdom skulle kunne lurast. Rettvist vert då klokskapen åt kjøtet- som er dauden- kalla "Guds fiende," og verda sin visdom for "ein dårskap." For berre tenk over det. Kristus, som dømer ufeilbarlege domar, har vald for Seg sjølv det som er uvelkomande av naturen. Dette må då, fylgjeleg, vere betre, meir høveleg, meir ynskjeleg enn det som gleder kjøtet. Og skulle einkvan lære ut eller fremje ei anna lære, unngå han då som ein forførar.

Frelsaren valde og natta som tidspunktet for sin eigen fødsel. Kvar er no dei som skammeleg ynskjer å gå i parade for seg sjølve? Kristus veljer det som Han dømer å vere til størst nytte. De veljer det som Han avviser. Er dykker visdom større enn Hans? Er dykker domar sannare enn Hans? Er dykkar avgjerdsler betre å setje sin lit til enn Hans? Kristus held fred, Han prisar ikkje Seg sjølv. Han opphøger ikkje eller forkynner ikkje seg sjølv; og sjå ein Engel forkynte Han, mens ei mengd av ein himmelsk skare feira Hans kome. Gjer du difor, min bror, om du vil fylgje Kristus, det same og gøym skatten som du har funne. Elsk å vere ukjent. Lat munnen åt ein annan prise deg, men aldri din eigen. Vidare vart Kristus født i ein stall og lagt i ei krybbe. Men er det ikkje Han som seier "Jorda er Mi og all hennar fullnad."? Kvifor veljer Han då ein stall? Tydelegvis for å forkaste æra av denne verda, for å fordøme fåfengda åt menneska. Og slik er Hans tunge tyst, men alt anna som tilhøyrer Han ropar ut, forkynner, evangeliserar. Til og med lemmane i Kristi Spedbarnslekam har makta til å tale. I alt kritiserar, går i mot og attendeviser Han domane av denne verda. For kven mellom menneska, om dei fekk velje, skulle ikkje heller velje ein sterk kropp og fullt utvikla lemmer enn den skjøre og hjelpelause spedbarnskroppen? Å Visdom "dregen fram frå den løynde staden", som den Heilage Job seier! Å Guds Visdom i sanning Inkarnert og sløra under kjøtet! For i sanning, mine brør, dette Barnet er Den Vesle lova oss i gamle tider av Jesaja, som skulle: "vite å nekte det onde og å velje det gode." Kroppsleg komfort må difor vere av det onde, og kjøtleg liding må vere av det gode, då den vise Vesle, dette SpedbarnsOrdet veljer det siste og avviser det fyste. For "Ordet vart kjøt," svakeleg kjøt, spedbarns kjøt, skjørt kjøt, svakt kjøt, kjøt inkapabelt til å gjere noko, til å utføre krafttak.

Og sanneleg, mine brør, "Ordet vart kjøt og feste bu (i kjøtet) hjå oss." Sjølv om "Han var hjå Gud i opphavet. Han dvelte i "utilgjengeleg ljos," og der var ingen som kunne utstå glansen hjå Han. "For kven har kjendt Herrens tankar? Eller kven har gjeve Han råd?" Den kjøtlege mannen oppfattar ikkje desse tinga som er av Guds Ande. Men no kan til og med den kjøtlege mannen oppfatte, då Ordet har vorte kjøt. Om han ikkje kan skjøne seg på noko anna enn det kjøtlege, sjå då er Ordet no kjøt: Lat han då høyre Ordet når det er i kjøtet. Å menneske, Guds Visdom vert halde fram for deg i kjøtet. Den Visdomen som tidlegare har vore løynd, sjå no er han "dregen fram frå løynde stader," og stadfestar Seg sjølv til og med for dine kroppslege sansar. Han ropar ut til deg, må eg få seie, på eit vis som er forståeleg til og med for dei med verdslege tankar. "Avsky nytingar, for dauden sit nære nyteporten. Gjer bot for gjennom botgjerningar kjem Himmelriket nære." Dette, mine brør, dette er det som stallen forkynner til oss, dette er kva krybba so tydeleg uttrykkjer, det som spedbarnslemmane utan tvil annonserar, det som desse tårane og gråten ropar høgt ut. Kristus gret, men ikkje slik som andre born brukar å gråte, eg meinar, ikkje av same årsak. For det er kroppslege lidingar som får andre å ta til tårar, mens Kristi tårar strøymer frå ei kjærleg medkjensle. Andre spedborn gret for si eiga lidings skuld, Kristus gret for vår. Dei syrgjer for den tunge børa som vert lagt på alle Adams born, Han syrgjer for syndene som gjer ureine alle Adams born. Og for dei som Han no feller tårar, skal Han seinare utgyte sitt Blod. Å, den harde flinten i mitt forherda steinhjarte! Gje at Gud måtte gjere det, som Ordet, til kjøt! Du, å Herre, har då lova dette gjennom Profeten Din Esekiel, som sa: "Eg vil ta vekk frå dei steinhjarta frå kjøtet, og Eg vil gje dei eit hjarte av kjøt."

Brør, Kristi tårar overvelda meg med skam og beven og sorg. Eg leika utanfor på gatene, mens dødsdomar vart sagt over meg i skuggen av det kongelege domar-kammaret. Men den einborne Sonen åt Kongen fekk høyre om det. Og kva gjorde Han? Han gjekk ut or palasset, la ned diademen Sin, kledde Seg i striesekkar, strødde aske på hovudet, gjekk berrføtt med gråt og klage for at Hans fattige slave var dømt til dauden. Eg møter Han uventande i denne syrgjelege ståa. Eg vert forbløffa over den klagande endringa i Han og spør kva som har skjedd? Han fortel meg det heile. Kva skal eg gjere no? Skal eg helde fram med å leike og håne tårane Han fell? I sanning er eg utan skjøn eller kjensler om eg ikkje heller fylgjer etter Han og blandar mine tårer med Hans. Dette er grunnen for skamma mi. Skal eg dele med deg grunnen for mi sorg og beven? Det er det faktum at eg anslår veldet av den enorme fara eg står i frå posisjonen av botemiddelet. Eg hadde inga aning om kor desperat situasjonen min var. Eg trudde at eg var ved god helse. Og sjå, Sonen åt Møya, Sonen åt den Høgste, er sendt etter, og bod er vorte gjeve om at Han skal slaktast, slik at mine sår kan verte lækte gjennom balsamen av Hans dyrebare Blod! Innsjå, å menneske, kor alvorlege såra dine er, ettersom det var naudsynt at Kristus skulle sårast for at dei skulle verte lækte. Om ikkje skadene dine hadde vore dødelege, ja, om dei ikkje leidde til evig død, so hadde aldri Guds Son heller døydd som botemiddel. Det var då skam for oss, kjære brør, å svikte eller forsømme desse såra våre, som ein slik Høg Majestet har manifistert so mykje medkjensle for. Guds Son miskunnar Seg over vår naud og gret for oss, og skal me som lid nauda, berre le åt det? Slik fyller tankane på det dyrebare botemiddelet sjela mi opp med sorg og beven.

Uansett, det faktum at dette botemiddelet er so dyrebart vert og ei kjelde av trøyst, om eg er trufast i å utføre Lækjaren sine instruksjonar. For om, på den eine sida, bruken av slik kosteleg medisin gjer meg klar over alvoret i sjukdomen min, so gjev det meg på den andre sida grunn til å tru at eg ikkje er ukurerleg. For i sanning skulle ein Lækjar som er so Vis, nei, ein Lækjar som er Visomen Sjølv, ikkje applisere i fåfengd, ikkje kaste vekk eit lækjemiddel av uvurderleg høg verdi. Det manifesterar og at det ikkje skulle sløsast vekk på meg om ein kur lett kunne oppdrivast frå anna hald, men og, kor mykje skulle det heller ikkje sløsast vekk på meg om det skulle vere umogeleg å kurere meg sjølv med dette dyrebare lækjemiddelet. Difor har vona som eg har fanga opp og drive meg til å gjere bot, og med kraft tenner det ein eld i meg som brenn etter å verte lækt. Og eg kjem fram til ei auka trøyst frå Englevitjinga og orda gjeve til dei vakande hyrdingane. "Ve til dykk som er rike, for de har fått dykkar trøyst" frå dei jordiske tinga, og er difor uverdige til å motta den himmelske trøysta! Kor mange av høg rang, etter kjøtet, kor mange mektige og kor mange vise av denne verda kvilte ikkje på sine mjuke senger i den timen, og ikkje ein ende av dei vart funne verdige til å skoda det nye ljoset, eller til å høyre det frydefulle bodet om ei stor glede, eller til å høyre korleis englane song i lufta, "Ære være Gud i det Høgste." Frå dette må me lære at dei som "ikkje vert funnen i arbeidsskaren" som Salmisten seier, ikkje fortener å få vitjing av englar. Me må og lære oss kor det behagar innbyggjarane i Himmelen å sjå arbeidstaka åt han som har reine og andelege intensjonar, ettersom dei ærar med tiltale, ja med tale som er reint herleg, sjølv dei som strevar og arbeider for å underhalde kroppen sine verdslege behov, og fordi det er naudsynt for å overleve. For på dette viset syner dei si respekt for lova som er lagt på menneskeslekta av Gud, då Han sa til Adam, "Med sveitte i andletet skal du ete ditt brød."

Eg formanar dykk, brør, at de med stor oppmerksemd tek til dykk kor mykje Gud har gjort for dykk til rettleiing og til frelse. Elles skal Hans Ord verte funne fruktlaust i dykk, Hans Ord so "levande og gagnlege," so "trufaste og verde til å verte motteke" og uttrykte meir gjennom strevet frå handlingar enn av pusten frå munnen. Utgår de ifrå, mine brør, at det berre vert ei minimal nedslåing for meg om eg fekk høyre at desse orda som eg no rettar åt dykk fekk lagnaden å døy i hjarta dykkar utan å bere noko frukt? Og kven er eg eller kva er orda mine? Om då ein mann av slik liten konsekvens, ja, utan konsekvensar i det heile, syrgjer når han ser "strevet av leppene hans," ubetydelege som dei måtte vere, utlagde til inga nytte, kor mykje større grunn har ikkje Vreden åt Herren den Høgste Majesteten til å verte tend mot oss, om me gjennom forsømming eller forherding av hjarta, gjer til inkje dei mektige verka Han har oppnådd for vår frelse si skuld? Måtte Han, som for å frelse oss, var villig til å ta på seg ein tenars skapnad, måtte Han gje oss å vakte oss fattige Gudstenarar frå ein slik grusom ulykkelagnad, for Han er den Einborne av Faderen og er over alle ting Gud velsigna i all eve. Amen.

Gode ord!

2010-12-28T01:03:00.000+01:00

Det vert ikkje alltid so mykje tid til å blogge i høgtider..
Men her kjem nokre oppmuntrande ord om ymse tema, som er vel verde å leggje seg på minne:

1)Om Rosenkransen:

Syster Lucia frå Fatima: "Sjå, Fader, den Høgheilage Møya har i desse siste tider som me lever i gjeve oss ein ny verknad ved resitasjonen av den Heilage Rosenkransen. Ho har gjeve denne verknaden i slikt mål at der ikkje finnst eit ende problem, uansett kor vanskeleg det måtte vere, sjølv om det er timeleg eller, framfor alt, andeleg, i det personlege livet åt kvar og ein av oss, hjå familiane våre, hjå familiane i verda eller hjå dei religiøse samfunna, ja, til og med i liva åt folkeslaga og nasjonane som ikkje kan løysast ved Rosenkransen. Der er ikkje eit ende problem, seier eg deg, uansett kor vanskeleg det måtte vere, som me ikkje kan løyse gjennom bøna ved den Heilage Rosenkransen. Med den Heilage Rosenkransen, vil me frelse oss sjølve. Me vil heilaggjere oss sjølve. Me vil trøyste Vår Herre og oppnå frelse for mange sjeler." (frå 1957 intervjua med Fader Fuentes.)

2)Til ein som aksepterar II Vatikankonsiliumet frå ein sedevacantist:
Me trur det som de ein gong trudde.
Me tilbed slik de ein gong tilba.
Om de hadde rett då, har me rett no.
Om me tek feil no, tok de feil då..

3)Om Kyrkja si rolle:
Me treng ikkje ei Kyrkje som vert flytta på av verda.
Me treng ei Kyrkje som flyttar på verda.
(We don't need a Church that moves with the world, we need a church that moves the world.)
-Chesterton.

4)Kristendomen og islam:
Muslimske "martyrar" drep for trua si.
Kristne martyrar døyr for Trua si.

Generelt om Tradisjonen! av Msgr. George Agius, frå boka "Tradisjon og Kyrkja" år 1928

2010-12-17T18:35:00.001+01:00

Msgr. Agius (1873-1962) kom frå ei lita øy kalla Gozo, utanfor Malta. Han hadde to doktorgrader, ei i Teologi og ei i Kanonisk Lov og gjekk i klasse på universitetet med den komande Pave Pius XII. Han døydde same år som det II Vatikankonsiliumet byrja (ei Guds nåde for han sin del at han slapp å sjå dette juksekonsiliumet..) etter å ha verka 67 år som Prest.

2 Tess 2:14 "Så stå då støtt, brør, og hald fast på det som de har teke imot og lært av oss, anten munnleg eller i brev."

Generelle forestillingar om Tradisjon!

Med Tradisjon meinast alt som vert overlevert, og dessutan vegen og verkemiddela som objektet vart gjeve oss gjennom.
Den rette kjelda for Openberring er Guds Ord, som både er skrive og uskrive. Det skrivne Ordet er oppbevara i Skrifta; det uskrivne Ordet i Tradisjonen.
              Når me talar om det uskrivne Guds Ord, meinar me ikkje at det aldri har vorte nedskrive, men at det aldri vart nedskrive av den mann som Gud openberra det for. Det vart gjort til eit skriftleg dokument etterpå av vedkommande sine læresveinar, eller av andre som høyrde det frå vedkommande sine lepper.
              Ordet tradisjon, når ein tenkjer på det som eit objekt, tyder kva det skulle vere som vert overlevert eller sendt vidare; i denne meininga vert det kalla for aktiv Tradisjon. Denne aktive Tradisjonen inkluderar då naudsynt objektet som vert overlevert til oss. På same vis utgår objektet Tradisjon frå at me har ein aktiv Tradisjon, og at han ikkje kunne ha nått fram til oss utan denne. Me må difor alltid ta imot Tradisjonen som denne komposisjonen, det vil seie; som samansett av to delar- handlinga av overføring og det som faktisk vert overført. Ein tradisjon som vert tilnærma i sitt objekt mister alt verde utan den aktive tradisjonen som overleverte han. Me kan verken forklare eller forstå ein tradisjon utan kjennskap til kjelda, handlinga, vegen og middela som han nådde oss gjennom. I dei komande sidene må Tradisjon difor alltid skjønast som ikkje berre ei akseptert doktrine, eller ein skikk som var rådande på Apostoliske tider, men og som vegen og middela som denne læra eller skikken har komme til oss gjennom.
              For å gje eit døme, so nemner ikkje Skrifta kva dag det var som Jesus Kristus vart født. Men ein gammal Tradisjon fortel oss at Guds Son, som menneske, vart født den 25.desember. Sjå, dette er objektet av ein Tradisjon. Kyrkja aksepterte og sette denne datoen som tidspunkt for feiringa. Kristne- i lydnad til Kyrkja- har observert denne Tradisjonen kvart ende år etter at Kristus for opp til Himmelen. Sjå, den aktive Tradisjonen. Dette er dei to elementa: Trua på at Jesus vart født den 25.desember; og den utlærande Kyrkja som sette datoen for feiringa av høgtida.
              Observasjonen av Påske, fredagsfasta (då ein avstår frå kjøtmat), feiringa av Sundag istadenfor laurdag... På desse områda er Skrifta stort sett tyst. Men Tradisjonen fortel oss at slik vart det gjort på Apostoliske tider.Kyrkja godkjende sedane og førte dei vidare frå generasjon til generasjon, like fram til vår eiga tid. Apostlane skreiv ikkje om dei. Kvifor skulle dei det? Dei vart vurderte som noko sjølvsagt. Nokre av dei tidlegaste Kristne, læresveinane åt Apostlane, og i visse høve desse sine læresveinar, var dei som skreiv om dette for å innprente i dei Kristne frå si eiga samtid kva det var Apostlane hadde lært ut og forkynt. Det same gjeld andre disipliner og doktriner som ikkje hadde vorte nedskrive, men som vart trudd og praktisert.
                 Difor, kvar ende gong det er tale om Tradisjon generelt, meinar me alltid denne "Komplekse Tradisjonen"- objektet med overføringsmetode, det vil seie, med Kyrkja som gjev det verde og autoritet. Begge går i lag, som filosofane seier, som materie og form. Det er på dette viset som Kyrkjemøtet i Trient skjøna og vurderte Tradisjonen. Dei erklærte høgtidssamt: "All openberra doktrine og disiplin er og oppbevara i den uskrivne Tradisjonen, som me har motteke gjennom Apostlane frå Kristi eigen munn, eller frå dikteringa av den Heilage Ande gjennom dei same Apostlane, som har nådd oss som om det hadde vorte gjeve til oss.".."dei same Tradisjonane, som høyrer til Trua og disiplinar, oppretthalde av ein framhaldande suksesjon i Kyrkja, aksepterer og vyrdar me med same kjærleik og æra." (Konsiliumet i Trient, Seksjon IV)

Sankta Lucia!

2010-12-09T16:11:00.188+01:00

I Noreg har det vore ein tradisjon at den 13. desember feirer me Lucia. Ein kan jo undre på kva det er som gjer at ein Katolsk, italiensk Helgen som døydde år 303 e.Kr for SØLIBATET og for at ho ikkje ville ofre til avgudane, vert feira i det heile i protestantiske kretsar? Ikkje bryr protestantar seg om kanoniseringar av Helgenar og ikkje bryr dei seg om sølibatet. At namnet hennar dagleg vert nemnd i den faste delen av den Katolske Messa skulle vel heller ikkje spele so stor rolle for dei som ikkje er Katolikkar. Men det er då heller ikkje ei sannferdig Kristen feiring som finn stad her oppe i nord. Innan eg skriv om den sanne Lucia, som vart kanonisert ikkje so lengje etter at ho døydde på 300-talet, kan eg jo nemne litt om dei "greiene" som vert markerte i Noreg.

Sjølve namnet Lucia kjem frå det latinske ordet lux, som tyder ljos, og det er nok grunna dette at Lucia har vorte ein slags ljosfest med safranrosinbollar, eller lussekattar som det har vorte heitande. Den 13.desember har vorte kalla "lussi-langnatt", ettersom det var den lengste natta av året. Heilt frå middelalderen har det i Noreg vore ei overtru om at dersom ein ikkje vart ferdig med tungarbeidet som måtte gjerast til jul innan den 13. desember, eller om born hadde vore ulydige, so kom ein demonisk kvinneskikkelse kalla "lussi" opp frå underjorda og straffa deg. Dette har sjølvsagt ingenting med Katolsk Tradisjon å gjere, men for å beskytte seg mot dette, måla folk gjerne krossar på dørene og held seg inne.

              Lucia feiringa slik me ser henne i Noreg i dag, med jenter som har ljos på hovudet og kvite kappar, kjem då heller frå Sverige, som byrja å markere Lucia slik etter "reformasjonen", eller OPPRØRET som det i sanning var. Dei har nok lete seg inspirere av italienske sjømenn som kom innom, og etter å ha høyrt napolitansk folkesong med gamle røtter, som og handlar om ein stallgut som visst skal ha vore vittne til at Lucia vart avretta og som sjølv og vart avretta den 13.desember. Dette med stallguten vert ikkje stadfesta i "dei gylne legendene" og eg skal ikkje uttale meg om sanninga i saka. Men det er nok difor at smågutar og er med i desse ljostoga, ikledde lange kvite kappar og hattar.

            Det som er mykje meir interessant er sanninga om Lucia av Syrakus, frå den Katolske Tradisjonen som ho er henta frå "dei Gyldne Legendane",samla i år 1260:
Her fylgjer livet åt den velsigna møya Lucia.

Sankta Lucia, den heilage møya, vart født i Sicilia og hadde opphav og blodlinje frå ei eidel slekt, i byen Syrakus. Då ho fekk høyre om det velkjende og akta ryktet åt Sankta Agatha eller Agaas, som vart publisert og spreidd ikring på alle stader, gjekk ho med det same til grava hennar saman med mor si som heitte Euthisia. Mora hadde ein sjukdom som vart kalla blodfløde, og etter fire år var det framleis ingen lækjarar eller kirurgar som kunne kurere henne. Då dei no vitja den Heilage Messa, var det einkvan som las eit evangelium som nemnde ei kvinne som vart lækt frå blodfløde berre ved å røre saumen på Jesu Kristi mantel. Då Sankta Lucia høyrde dette, sa ho med det same åt mor si: "Mor, om du trur at dette som vert opplese er sant, og at Sankta Agatha og i denne stunda er hjå sin Jesus Kristus, og at det var for Hans Namn si skuld at ho leid martyrdauden, og om du, grunna denne trua, rører ved grava hennar, skal du utan tvil verte bota og lækt."

Dei gjekk då med det same, etter at Messa var avslutta og menneska hadde fare sin veg, og dei to fell på kne i bøn ved grava åt Sankta Agatha, og med gråt byrja dei å be om hennar hjelp og støtte. Sankta Lucia fell i sømn då ho bad for mor si, og i sømnen såg ho Sankta Agatha mellom englane, eidelt pynta og dekorert med dyrebare steinar, som sa til henne: "Lucia, mi kjære syster, Guds trufaste møy, kvifor bed du til meg for mor di, for slike ting som du sjølv snart kan gje henne? For eg seier deg i sanning, at grunna trua di og din godleik, vert mor di trygg og heil." Med desse orda vakna Sankta Lucia heilt oppskaka, og sa til mor si: "Mor, du vert bota og heilt lækt; eg bed deg for skulda åt henne som bad bønene som lækte deg, at du aldri skal nemne meir for meg at eg skal ta åt meg ein ektemann eller husbond, men medgifta som du skulle gje meg ved eit giftarmål, bed eg deg at du må gje meg for å gje det heile som almisser, so eg kan koma åt min frelsar Jesus Kristus." Mora svara henne slik: "Vakre dotter, farsarven din, som eg har motteke desse ni åra sidan far din døydde, har eg ikkje brukt, men har multiplisert og utauka; men vent berre til eg har forlete denne verda, og frå den stunda kan du gjere som du finn best." Sankta Lucia svara: "Kjære mor, høyr på mitt råd: han er ikkje elska av Gud, som i eigenkjærleik gjev av det som han ikkje sjølv kan nytte, men om du vil sjå Gud i miskunn mot deg, gjev åt Han det som du kan avsjå, for etter dauden kan du på inga vis nytte desse godene. Det som du gjev då du skal døy, det gjev du berre fordi du ikkje kan bære det med deg. Gjev då for Guds skuld medan du lever: og for dei godene som du skulle gje meg med ein husbond eller ektefelle, lat det verte gjeve åt folket ditt for Kristi kjærleiks skuld.
Om dette tala Lucia alltid åt mor si, og kvar dag gav dei almisser av det dei hadde. Og då dei omlag hadde solgt heile formuen og alle juvelane deira, kom det bod om dette til han som var tenkt til ektemann åt henne, og som ho var lova vekk til, og denne herremannen krevde å få høyre sanninga frå amma åt Sankta Lucia, og kvifor dei solgte formuen sin. Ho svara med varsemd, og sa at dei gjorde dette då Sankta Lucia, som var vekklova åt han til kone, hadde funne seg ein som var av høgre og eidlare slekt enn han var, og difor ville dei kjøpe inn det dei trong for å samle ihop til bryllaup. Den dåren trudde dette, for han forstod kjøtleg det som amma hadde sagt som noko andeleg, og hjalp dei med å selje arven deira. Men då han skjøna at det var grunna kjærleiken til Gud at ho gav vekk det ho hadde, og kjende seg lurt, skulda han Lucia med det same, og drog henne framfor ein domar ved namn Paschasius, som var ein skurk og ein heidning. Og det var grunna at ho var ein Kristen, og at ho handla imot lova åt Keisaren, at Paschasius skulda henne, og påla henne å tilbe og ofre åt avgudane. Ho svara: "Offer som behagar Gud er å vitje enkjer og foreldrelause, og å hjelpe dei som er i naud: Eg har ikkje opphøyrt under desse tre åra å gje slike offer åt Gud, og då eg ikkje har meir att som eg kan ofre, ofrar eg meg sjølv åt Han, for at Han skal gjere med dette offeret det som behagar Han." Paschasius sa: "Du kan kanskje seie slike saker til det Kristne folket, og det skulle gagne deg, men til meg som held boda åt Keisaren, talar du forgjeves." Sankta Lucia sa: "Om du vil halde lova åt herrane dine, skal eg endå halde Guds Lov; du ynskjer ikkje å gjere dei vreide, og eg skal halde meg frå å tenne min Guds vreide; du vil behage dei, og eg stundar berre etter å behage vår Herre Jesus Kristus." Paschasius sa: "Du har sløst arven din vekk på rebellar, og difor talar du som ein rebell." Ho sa: "Eg har sett arven min på ein sikker stad, som verken fordervar mitt hjarte eller lekamen, noko anna skulle eg ikkje kunne gjere eller stå ut med." Paschasius svara: "Kven er det då som fordervar hjarta og lekamen?" Ho sa: "De er det som fordervar hjarta, de som Apostelen tala om slik: "Dei onde orda fordervar dei gode sedane. De råder sjelene til å forsake skaparen deira og til å fylgje djevelen ved å ofre til avgudane; dei som fordervar lekamen er dei som elskar dei kjøtlege lystene, og foraktar andelege gleder som står seg i all eve." Paschasius sa: "Dei orda som du no talar skal opphøyre når du kjem til plagene dine." Ho sa: "Guds Ord skal ikkje opphøyre eller ende." Paschasius sa: "Kva då?! Er du Gud?" Ho sa: "Eg er Guds tenestekvinne, og det eg seier er Guds ord, for Han seier: Det er ikkje de som talar framfor prinsar og domarar, men den Heilage Ande talar gjennom dykk." Paschasius sa då: : "Og difor er den Heilage Ande i deg?" Ho svara: "Apostelen sa at dei er Guds tempel som lever i kyskheita, og den Heilage Ande bur i dei." Paschasius sa: "Eg skal i sanning ta deg til bordellet, og der skal du miste di kyskheit, og då skal den Heilage Ande gå i frå deg." Ho sa: "Lekamen vert berre forderva om hjarta og viljen gjev etter; for om du gjennom tvang fekk meg til å ofre åt avgudane med hendene mine, heilt imot min vilje, skulle Gud ta dette berre som eit hån, for Han dømer berre etter viljen og etter det ein går med på å gjere. Og difor, om du krenkjer lekamen min utan at eg vil det, og utan at eg godtek det, skal kyskheita mi aukast til det doble, og til fortenesta av ei endå meir ærerik krune. Det som du måtte gjere med lekamen, som er i di makt, skal ikkje fordømme Jesu Kristi tenestekvinne."

Då baud Paschasius at rebellane i byen skulle koma, og han overgav Sankta Lucia åt dei i det han sa: "Hent andre som og kan skjende henne, og ta henne so mykje at ho døyr!" Rebellane ville med det same ha teke henne der ifrå og drege henne ned til bordellet, men den Heilage Ande gjorde henne so massiv og tung at ho dei ikkje kunne rikke henne av flekken. Då greip mange av tenarane åt domaren inn, for å hjelpe dei andre med å dra i henne, men ho kunne framleis ikkje flyttast. Då batt dei henne i hender og føter med eit tau, og alle drog, men ho vart verande som eit fjell som ingen kunne flytte. Dette gjorde Paschasius særs uroleg og rasande, og han kalla på trollkarane sine, som heller ikkje kunne flytte på henne med alle trolldomane sine. Då henta Paschasius eit åk med mange oksar som skulle dra henne, men endå kunne dei ikkje rikke henne av flekken. Då krevde Paschasius å få vite av henne kva som gjorde at ei skral møy ikkje kunne flyttast av tusen menn? Ho sa: "Dette er Guds verk, og om du skulle hente ti tusen fleire menn skulle dei framleis ikkje kunne flytte på meg." Desse orda plaga domaren slik at han vart heilt ifrå seg og Sankta Lucia sa til han: "Kvifor plagar du deg sjølv slik? Om du har bevist og analysert det slik at eg er Guds tempel, tru det. Om du ikkje kan skilje ut dette, lær deg å skilje ut."
Etter dette vart domaren berre meir plaga, for han såg at han vart gjort til hån. Difor let han gjere eit voldsomt stort bål ikring Lucia, og fekk dei til å kaste tjære, harpiks og kokande olje over henne, og ho vart verande urørleg i elden og sa: "Eg har bedt til Jesus Kristus om at denne elden ikkje skal ha noko makt over meg, slik at dei Kristne menn som trur på Gud skal håne deg. Og eg har bedt om at martyrdauden som eg skal lide skal ta vekk dei Kristne si redsle og uro for å døy for trua på Jesus Kristus, og ta vekk frå skurkane gleda i martyrskapet mitt. Venane åt domaren såg at han vart forvirra av Sankta Lucia sine ord, og plaga over at det drog ut på tida, og difor tok dei eit sverd og dreiv det gjennom halsen på henne, og sjølv etter dette døydde ho ikkje, men held fram med å tale til folket: "Eg erklærer og syner dykk at den Heilage Kyrkja skal ha fred, for Keisaren Diocletian, som var ein fiende av den Heilage Kyrkja har i dag mista herreveldet sitt, og Maximian, hans høgre hand, er i dag daud. Og på same vis som Sankta Agatha er matron og vaktar av Catania, på same vis skal eg verte matron over Syrakus, denne byen." Og då ho tala slik til folket, kom sersjantane og ministrane i Roma for å hente Paschasius og ta han med til Roma, for han var skulda av senatorane i Roma for å ha røva provinsen. Han vart difor dømd av senatet og vart halshøgd. Sankta Lucia vart aldri flytta frå plassen der ho vart høgd med sverdet, og ho døydde heller ikkje før Presten hadde komme og tekje med seg den velsigna Lekamen av vår Herre Jesus Kristus. Og med det same ho hadde motteke det Heilage Sakramentet, anda ho ut og gav opp sjela si til Gud, mens ho takka og prisa Han for all Hans godheit. På same plassen er ei Kyrkje oppbygd i hennar namn, og der har mange goder vorte gjeve, vår Herre Jesus Kristus til æra, som er velsigna i all eve. Amen.

Paven og antikrist- av Kardinal Henry Edward Manning år 1861

2010-12-02T16:19:00.003+01:00

Eg har i denne bloggartikkelen oversett utdrag frå ei fantastisk bok eg las for ikkje so lengje sidan. Men innan dette utdraget kjem ein bokanmeldelse av den same boka, henta frå det svenske, sedevacantistiske bladet "Adoremus"..

Månadens bokanmeldelse: "The Pope and the Antichrist" av Kardinal Henry Edward Manning 1861!

Denne hurtigleste og lettgjennomkomelege boka på 84 sider, består av fire korte forelesingar av Kardinal Manning (1808-1892). Forelesingane vart utgive i bokform fyste gongen i 1861 under tittelen "The Holy See tested by prophecy." Det som fyst var tenkt som eit forsvar mot Gebraldi sine angrep mot dei Pavelege statane, har synt seg å være ei mesterleg analyse av hendingar, som med profetisk innsikt overgår konteksten og vandrar rett inn i vår eiga samtid og den Sanne Kyrkja sin vanskelege situasjon; med ei antikyrkje som utgjev seg for å være den sanne Kyrkja og Katolske samfunnsverdiar som gradvis vert erstatta av både moderne og gjenoppståtte antikristne og antiabsolutistiske prinsipp.

Den fyste forelesinga tek opp det store opprøret og fråfallet som må koma innan antikrist som person kan gjere entré i denne verda. Eit opprør som i fylgje Kardinal Manning vart skildra som sentrert i og rundt Kyrkja, kjenneteikna av tre punkt; skisme, kjetteri og fornekting av Inkarnasjonen. Den andre forelesinga skildrar manifestasjonen av antikrist i verda, han som ber namnet "den onde". Dette er ei særs detaljert skildring, både av opphavet hans, personen og ideologien som han kjem med, alt dette i ljos av Heilag Skrift og Kyrkjefedrane sine tolkningar av det same. Den tredje forelesinga lyftar fram det som hindrar antikrist frå å gjennomføre planane sine, og identifiserar desse hindringane som Kyrkja, Roma og Kristi Vikar på jorda. Det er interessant å lese korleis Kardinal Manning og Kyrkjefedrane forstod Kristi Pasjon og som eit bilete på Kyrkja si liding i dei siste tidene. Nett som satan ikkje sigra over Kristus på Krossen, men det var Herren sjølv som la ned sitt liv, so kan antikrist og helvetes portar ikkje sigre over Kyrkja og paveembetet, men Kristus sjølv kan tillate at Ho legg ned sitt liv som ei lidande Kyrkje, ei Kyrkje i exil, alt dette for at profesiane skal oppfyllast og det himmelske Jerusalem koma ned frå Himmelen. Den fjerde forelesinga tek opp antikrist sin maktperiode og forfylgjinga av dei truande. Roma kjem til å falle ifrå trua og enno ein gong verte eit mektig heidensk rike, som heller ut blodet åt martyrane i verda.

But Rome itself in the last times of the world will return to its ancient idolatry, power and imperial greatness. It will cast out its Pontiff, altogether apostatise from the Christian faith, terribly persecute the Church, shed the blood of martyres more cruelly than ever, and will recover its former state og abundant wealth, even greater than it had under its first rulers.

Det som gjer denne boka so bra, er at Kardinal Manning ikkje kjem med eigne, subjektive tolkningar, men presenterer berre Skrifta og Kyrkjefedrane si felles forståing av kva som kjem til å hende. Det er og ei bok full av von, då ho tilskriv alle historiske hendingar til Guds forsyn, og boka er overraskande profetisk inn i vår samtid. Kardinal Manning såg kanskje ikkje framfor seg kvar ende detalj av alt som skulle koma og som enno kjem, men boka han skreiv er av stor meining for vår tid, og burde lesast av alle som beherskar engelsk. (Boka kan kjøpast på fylgjande side: www.lulu.com/tradibooks)

Utdrag frå sjølve boka!

..Me har no komme nærare svaret på det eg byrja å tale om, nemleg korleis det kan ha seg at den krafta som hindrar manifestasjonen av den lovlause ikkje berre er ein person, men eit system, og ikkje berre eit system, men ein person. Samanfatta er det Kristendomen med sitt hovude; og difor, i personen Kristi Vikar og i den tofaldige autoriteten som etter Gudomeleg forsyn har vorte gjeve han, ser me ein direkte motstandar til prinsippet om uordning. Den lovlause, som ikkje kjenner noko lov, verken menneskeleg eller Gudomeleg, og som heller ikkje lyder noko anna enn si eiga vilje, har ingen meir direkte antagonist på jorda enn Jesu Kristi Vikar, som til same tid innehar dei to karakterane av kongedøme og presteskap, og som representerer dei to ordningsprinsippa i den timelege og andelege ståa- prinsippet om monarki, om du vill, eller om styresmakt, og prinsippet om apostolisk autoritet. Me finn difor dei tre tolkningane som eg drog fram frå dei Heilage Fedrane ordrett stadfesta i dette. Etter kvart som tida langsamt har skride fram, og arbeidet åt Apostlane har modna og bore frukt, har det som me kallar Kristendom vokse fram og oppfylt ord for ord det som vart forutsagt, og stadfesta det som Apostlane sa skulle hindre utviklinga av dei lovlause prinsippa, og openberringa av personen som skulle leie det heile.

Kva er det då som i denne augneblinken (år 1861) held denne manisfestasjonen av den antikristne makta i sjakk, og personen som skal utøve det heile? Det er resten av det Kristne samfunnet som framleis eksisterer i verda. Der kan berre være to samfunn, det eine naturleg, det andre overnaturleg. Det naturlege samfunnet er den politiske ordninga som oppstår etter menneske si vilje, utan samband med openberringa, eller inkarnasjonen av Gud. Det overnaturlege samfunnet er Guds Kyrkje, beståande av dei nasjonane som framleis vert gjennomsyra av trusanden og av den Katolske einskapen, som i sanning står trufast på prinsippa som Kristendomen vart grunna på. (I dag-2010-kan me ikkje sjå ein ende nasjon som framleis står trufast samla på Kristen grunn.)....
...Det siste punktet som eg skal snakke om, er det at barriera eller hindringa for laglausa kjem til å eksistere heilt til ho vert rydja or vegen. So kva er meininga med orda; "Løyndomen i lovløysa er alt verksam med si kraft; men han som enno held att, må fyrst rydjast or vegen?" (2 Tess 2:7) Kven er det som skal rydja denne or vegen? Skal denne rydjast or vegen etter menneske si vilje? Skal denne rydjast or vegen grunna ei rekkje ulike hendingar? Det kan ikkje være dette som meinast. Om barriera som har hindra utviklinga av det antikristne uordningsprinsippet har vore vår Herre Jesu Kristi Gudomelege kraft, innlemma i Kyrkja og under leiinga av hans Vikar, då er ikkje noko hand mektig nok, og inga vilje suveren nok til å rydja denne av vegen, men berre handa og vilja åt den inkarnerte Guds Son sjølv. Og difor er det at dei Heilage Fedrane si tolkning, som eg byrja med, er fullt og ordrett korrekte. Det er den Gudomelege krafta, fyst i forsyn, og so i Kristi Kyrkje, og sidan båe smelta ihop, mens dei held fram heilt til tida er inne; tida som er forutsett og forutbestemt til å rydja vekk barriera, slik at ein ny dispensasjon av Guds Visdom på jorda får komme til. Dette skal eg snakke meir om etterpå.

Me har ein analogi til dette. Historia om Kyrkja og historia om vår Herre på jorda har eit parallelt samband. Den inkarnerte Guds Son var 33 år på jorda, og ingen mann kunne leggje hand på Han. Ingen mann kunne ta Han, då "timen enno ikkje var komen." Der var ein time forutordinert då Guds Son skulle overgjevast i hendene på syndarar. Han visste om det innan og Han forutsa det. Han held denne makta i sine eigne hender, for Han omga Sin Person med ein sirkel av Si eiga Gudomelege kraft. Ingen mann kunne bryte gjennom denne sirkelen av Allmakt før tida var inne, tida då Han sjølv av Sin eigen vilje opna vegen for den onde krafta. Det var grunna dette at Han sa i hagen: "Men dette er dykkar time, no er det mørkret som rår." (Luk 22:53) Grunna dette, innan Han gav Seg sjølv over i hendene på syndarar, la Han enno ein gong fram majesteten i Si kraft, og då dei kom for å ta Han, sto Han opp og sa: "Eg er Han," (Joh 18:5-6) og dei "veik attende og fall til jorda." Etter å ha stadfesta Seg som Gudomeleg Majestet, gav Han seg sjølv over i syndarhender. På same vis sa Han då Han stod framfor Pilatus; "Du hadde inga makt over meg om du ikkje hadde fått henne ovanfrå." (Joh 19:11) Det var Guds vilje; det vart sanna av Faderen at Pilatus no hadde makt over den inkarnerte Sonen. Igjen sa Han: "Trur du ikkje at eg kunne be Far min, og Han ville straks senda meg meir enn tolv legionar englar? Men korleis skulle då skriftene oppfyllast, dei som seier at dette må henda?" (Matt 26:53-54) På same vis er det med Guds Kyrkje. Fram til timen er komen då barriera, etter Guds Gudomelege vilje, skal rydjast or vegen, har ingen makt til å leggja hand på Henne. Helvetes portar vil krige mot Henne, dei strevar og kjempar, som dei og kavar no, med Guds Vikar; men ingen har makt til å flytte Han eit ende steg før timen skal komme då Guds Son tillet, for ei tid, at dei onde kreftene får overtaket. At Han kjem til å tillete dette står i den profetiske boka. Når hindringa er vekkteken, vil syndemannen verte openberra; då kjem ei forfylgjing på tre og eit halvt år, kort men forferdeleg, og under denne tida kjem Guds Kyrkje til å vende attende til ei ståe av liding, som i byrjinga; og den uforgjengelege Guds Kyrkje, frå sitt usløkkjelege liv oppkome frå Jesu gjennomstunge side, som i 300 år levde vidare gjennom eit blodbad, kjem til å halde fram å leve gjennom elden i tida åt antikrist.

Befolkningskontroll!

2010-11-26T19:40:00.003+01:00

Det er ikkje so mange dagar sidan antipaven Ratzinger gjekk ut og uttala seg om prevensjon, dette i ei ny bok som vart skrive av ein journalist etter ei mengd med intervju.. Han sa mellom anna at det er høve då prevensjon kan vere eit steg på vegen i nestekjærleiken mellom menneske, dersom dei nyttar det for å hindre spreiinga av infeksjonssjukdomar, då særskild hjå HOMOFILE OG PROSTITUERTE! Han seier igrunn her at "Kyrkja" kjem med vegleiande informajon om korleis homofile og prostituerte får PRAKTISERE SIN SEKSUALITET! Som om det skulle finnast seksuelle alternativ utanfor ekteskapet.. Det heile er ei heilt absurd uttaling. Og korleis skulle prevensjon innan kyske ekteskap vere med på å hindre spreiinga av HIV viruset? Det er alt som har funne stad utanfor ekteskapet som er opphavet til elendigheita, og det er grunna hor og utukt at det har halde fram med å spreie seg. Kondomar får ikkje menneska til å drive mindre utukt, og ekteskap som er inngåtte med intensjonen å vere seksuelt aktive, men utan høve til prokreasjon, som er det primære med seksualiteten- slike ekteskap er syndige, både med og utan kondomar. Noko anna som er trist, er at den moderne "katolske kyrkja" Novus Ordo i det minste har vore ei talstor motvekt og ein bremsekloss til ein veksande ideologi i verda; ideologien om å begrense verdsbefolkninga. Men etter kvart som Novus Ordo har forkynt "naturleg familieplanlegging" har dei vorte som alle andre heidningar og på dette området. Gradvis akseptering av kunstig prevensjon må jo berre verte neste steg.

Novus Ordo (Ny Verdsordning), som dei frimurarane dei er, går her hand i hand med ein anna global organisasjon full av frimurar-ideologi som og kallar seg NWO- New World Order. Desse globalistane har mellom anna sett opp eit monument i Georgia, USA, for å markere at ein må minske verdsbefolkninga no.. frå 7 milliardar til 500 millionar! Dette er altso ei befolkningsminsking på 80-90%!! Ved fyste augekast skulle ein kanskje tenkje seg at dette må vere ei galen lita gruppe av ekstremistar, som berre har fått litt ressursar og sett opp eit monument som liknar på Stonehenge monumentet. Men nei, denne ideologien går hand i hand med det FN og freistar å oppnå; me skal ikkje få halde fram med å reprodusere oss, nei, mange av oss skal ikkje få leve i det heile. Me skal reduserast til ein global elite som kan leve i fryd og gaman, med enorme ressursar mellom hendene som alle er kontrollerte av ei global verdsordning. Det er jo heilt apocalyptisk, men desse kreftene er i full rørsle over heile verda..i FN, i Vatikanet og hjå ulike organisasjonar som poppar opp over det heile for å rekruttere og hjernevaske lekfolket.

Eit døme er "The Optimum Population Trust", som har rekruttert Sir David Attenborough som sitt store æresmedlem. Han lagar no fjernsynsprogram om kor viktig det er å minske befolkninstala for å redde dyreriket og for å kunne ha ei bærekraftig utvikling med ressursar for alle. Program som ikkje i det heile tek opp kor mange som døyr, problema med alle jenteborna som vert aborterte i Kina og India, eller problemet med overskot av mat som vert kasta, fordi agurkane er for svingete og potetene og tomatane for avlange eller fargelause..Det ligg til historia at Attenborough er ein hardbarka ateist, heilt utan kristen moral. Det nye som kjem og allereie har komme, er at dei som får meir enn 1 eller 2 born vert rekna som uansvarlege, korttenkte, umoralske og ein fiende mot menneskeslekta. Dei som vil fylgje eit Katolsk familieideal vert likna med naturressursterroristar som får bære skulda for alt frå global oppvarming til krigar og konflikter som oppstår. Til slutt kjem det til å verte statlege sanksjonar for dei som får for mange born, kanskje som redusert barnetrygd, problem med socialen, straffeavgifter og miljøskattar eller liknande tiltak. I India på 80-talet arrangerte staten t.d. STERILISERINGSFESTIVALAR" der fattige fekk pengar for å sterilisere seg, og der alle lovbrot vart straffa med tvangssterilisering, brot som å ta toget utan billett.. I Thailand vert fattige kvinner tvinga til å vaksinere seg under graviditeten for å kunne få personnummer til borna sine. Problemet med desse vaksinene er at dei fører til spontanabortar i høg skala. Og indiske kvinner opplever ofte at dei vert sterile av vaksinene som dei får. Til og med i Noreg uttrykte helse-Noreg ei uro over dei auka spontanabortane som kom i samband med influensavaksiner. Men lækjemiddelindustrien nekta sjølvsagt å granske saka grunna "manglande finansiering." At brus, flaskevatn, kvitteringar, tåteflasker og allslags hardplastprodukt som me alle brukar inneheld kjemiske emne som skadar fertiliteten er ikkje tilfeldig. For korleis skal FN, den Nye Verdsordninga og David Attenborough oppnå slike enorme menneskenedskjæringar? Gjennom prevensjon, abortar, hjernevasking, statlege sanskjonar, krigar, pestar, vaksiner, forpesta genmodifisert mat, kjemiske våpen..? Noko drastisk må dei i alle høve gjere, for menneske forsvinn ikkje berre av seg sjølve. 500 000 000 menneske! Det er då ingenting, eit vanvittig tal!

FN, som ligg bak Agenda 21, formulerer seg slik:
Den veksande avhengigheita mellom nasjonar gjer internasjonal handling (ang. befolkningskontroll) enno viktigare. Internasjonale strategiar kjem berre til å nå målet, som må oppnåast i all hast, gjennom strukturelle, økonomiske og sosiale reformar som aukar levestandaren... hurtige demografiske endringar må til, endring av menneskeleg OPPFØRSEL, INNSTILLINGAR OG VERDIAR! Desse endringane skal utførast i samsvar med prinsippa og måla til FN, dei universelle Menneskelege Rettane sin Deklarasjon og den Andre Forente Nasjonars utviklings Dekade..

Bodskapen på det neo-paganske Stonehenge-monumentet i Georgia:
http://www.tcrnews2.com/Agenda21.html

1.Halde ved like menneskeslekta under 500,000,000 personar i evig balanse med naturen. (Å redusere 80-90% av verdsbefolkninga med andre ord)

2. Å gje vise rettesnorer for reproduksjon- å forbetre helse og mangfald. (Døme: abortar, p-piller. eutanasi, å halde fram å forsyne fattige med ammunisjon slik at dei kan krige krigar og utrydde seg sjølve osv.)
3. Å sameine menneskeslekta med eit levande nytt språk. (Verre enn Babel.)

4. Å styre pasjon, tru og tradisjon med måtehald og sunn fornuft. ( Å avskaffe Kristendomen)
5. Å beskytte menneske og nasjonar med rettvise lover og domstolar. (Større makt til eliten)

6. La alle nasjonar styre internt og løyse eksterne flokar i ein verdsdomstol.
7. Å unngå unaudsynte lover og overskotsembedsmenn. (Å sentralisere global kontroll so storebror kan sjå deg.)
8. Å balansere personlege rettar med sosiale plikter (Slaveri i stadenfor plikter)
9. Å prise sanninga, det vakre, kjærleiken, å søke harmoni med det evige (Frimurersk mystisk religion)
10.Å ikkje være ein kreftsvulst i verda, lat naturen få plass (Befolkningskontroll.)

Og alt dette bottnar i avskaffinga av Gud. Trua eller rettare sagt mangel av trua på at Gud kontrollerer verda og held henne oppe, at Han tek seg av sitt skaparverk og at menneska står over dyra då dei er skapte i Guds bilete. Det ende me kan gjere er å halde fram i Trua, gjere bot og be mykje. Men me kjem til å skilje oss meir og meir ut frå mengda, me som vil frykte Gud meir enn menneska.

Kort om Latin!

2010-11-19T15:52:00.001+01:00

Mange undrar på kvifor det offisielle kyrkjespråket framleis er latin, og tenkjer at dette skulle distansere dei truande frå sjølve trua. Dette er ikkje ståa i det heile, der er mange gode grunnar for å forsvare nyttinga av latin i Kyrkja..
               Det stemmer t.d. ikkje at Kyrkja gjennom å bruke Vulgata, den Latinske Bibeloversettjinga av Septuaginta, freista å gjere Bibelen utilgjengeleg for lekfolket. Gløym ikkje at det Gamle Testamentet i hovudsak var skrive på hebraisk og det Nye Testamentet på gresk, språk som ikkje var like utbreidde i verda. Då den Katolske Kyrkja byrja under Romarriket sitt styre, var det universelle språket som vart tala i riket latin. Kyrkja gjorde difor skriftene sine og læra si meir tilgjengeleg for alle gjennom å nytte latin. St.Peter flytta og Kyrkjesetet til Roma og den Katolske Kyrkja sitt styre har vore sentrert rundt Roma gjennom tidene. Det var berre naturleg at det offisielle kyrkjespråket vart nett latin. Etter kvart som tida gjekk, held latin fram å være dei lærde sitt språk, ja, heilt inn på 1800-talet. Men der er andre fordelar med språket og.
            Eit universellt kyrkjespråk skapar einskap i den universelle Kyrkja på eksepsjonelt vis: Økumeniske Kyrkjemøte t.d., har alltid vorte halde på latin. Dette gjer at alle Biskopar og Prestar lett kan kommunisere med kvarandre uansett kvar i verda dei kjem ifrå. Ingen vert halde utanfor pga. språkproblem og ingen lokale Kyrkjer og utkantar treng å leve i ignorans om lærer og vedtak.
            Ein annan fordel er at latin, i motsetnad til engelsk, tysk, fransk og andre talespråk, ikkje endrar seg med tida. Det er eit språk som i dag berre er levande i Kyrkja. Det let seg ikkje påverke av nasjonale skilnader, slang, immigrasjon, modernisering o.l. Det er difor eit ypperleg språk å bevare den sanne trua i. Det som stod ein gong tyder det same i dag som då. Slik vert og den Heilage Messeliturgien bevara frå århundre til århundre, utan yttre påverknad eller teologisk korrupsjon. Latin er slik med og garanterar at Messa er Sann, Rein og Heilag når ho vert feira på same språk, med same ordlydnad og innehald på alle stader til alle tider i Kyrkja. Ein kan og som Katolikk gå inn i ei Katolsk Kyrkje uansett kvar ein befinn seg i verda, om ein er på reise, på ferie, på flyttefot, og kjenne att kva det er som hender. Har ein ei messebok med latin på sitt eige språk, noko som stort sett alle Katolikkar i dag har og har hatt i ei lang tid, so kan ein fylgje Messa som vanleg uansett kvar ein er og lese både dagens tekstar og dei faste ledda på sitt eige språk. Det er dessutan slik at Evangeliet, Epistelen og sjølve preika alltid er på lokalspråket, nett for at folket skal lære seg trua og kjenne Bibelen.
              Latin er og eit særs nyansert språk, og der er aldri tvil om kven det er som seier noko, kven dei seier det til eller talar om. Ikkje som i engelsk, der bodskapen ofte kan være tvetydig og forvirrande og gjerne tolkast på fleire vis.
               Dessutan skal ein ikkje gløyme at ein Katolikk ikkje kjem til Kyrkja for å verte underhalden. Det er ikkje meininga at ein skal sittje der som ein passiv tilskodar og berre få og få. Den Katolske Messa set ikkje mennesket, men Gud i sentrum. Det spelar ikkje noko rolle kva du skjønar eller ikkje skjønar av alle ord som vert sagde. Du er der for å JOBBE på di eiga frelse. Du er der for å tilbe Gud gjennom å be og prise Han, du er der for å meditere over dei heilage mysteriuma i Trua, du er der for å ransake samvitet ditt og for å sanne syndene dine, du er der for å be og offre opp bøner for deg og dine, for brør og systrer i trua på jorda og i skjærselden, og du er der for å tilbe Kristi Lekam, Blod, Sjel og Guddom i det Heilage Sakramentet som er framfor deg og som du får ta del av i Eukaristinen. Vanvørd ikkje Kyrkja sitt språk, for det er ein Heilag del av Tradisjonen som alt anna. Argumenta ovanfor syner berre på Guds store visdom som har sikra ei Tru og ein Tradisjon og den universelle einskapen i Kyrkja gjennom å late eit so spesielt språk som latin bære utfordringane på hendene og unnvike dei konfliktane som elles skulle ha dukka opp i ein global organisajon.